- Var det her vi satt, undrer Yngvar Lundh (80).
Den tidligere FFI-forskeren er tilbake på sin gamle arbeidsplass på Kjeller i Skedsmo. Utsikten er nesten som den var i midten av 70-årene, men inne på kontorene ser det annerledes ut. Det lyser kjølig fra skjermene til velkjente apparater, som er koblet til ett nettverk. Slik ante ikke Lundh og hans forskergruppe at virkeligheten skulle komme til å bli, da de jobbet her for snart 40 år siden.
E-post uten skjerm
Den lille forskergruppen på fem personer forsket da på datanettverk. Datamaskiner var så dyre og store på 70-tallet, at forskerne ved FFI ikke hadde noen egen maskin i begynnelsen. Men de hadde en linje over Atlanteren. Den gjorde det mulig å koble en teleprinter til en datamaskin i USA. Mer skulle ikke til for å sende de aller første epostene.
- Teleprinteren tillot oss å logge på maskiner som var tilknyttet andre steder i nettet. Når vi trykket på tastaturet, ble det vi skrev digitalisert og gikk over Atlanterhavet via satellitt. Hver bokstav gikk separat over til vår epostkonto i California og kom tilbake igjen, før den ble skrevet ut på papiret der vi satt på Kjeller. Det tok mellom ett og to sekunder. Skjermterminal fikk vi først tidlig i 80-årene, minnes Pål Spilling (77), som jobbet i forskergruppen med Yngvar Lundh fra 1975.
Rundt 150 datamaskiner var koblet til dette nettet mot slutten av 1974. Det lot norske forskerne utveksle epost med amerikanske forskere, lenge før det moderne internettets tid. Hvordan gjorde de det?
Det amerikanske nettet
Utviklingen startet i USA. Amerikanernes sjokk over russernes satellitt Sputnik i 1957 fikk president Eisenhower til å styrke grunnleggende teknisk forskning. Det resulterte i Advanced Research Projects Agency (ARPA), som var det amerikanske forsvarsdepartementets enhet for teknologiutvikling. Der utviklet de nettet ARPANET, som benyttet en metode kalt pakkesvitsjing.
- Pakkesvitsjing går ut på at hver informasjonsstrøm kuttes opp i korte biter, eller pakker, som forsynes med ”hode og hale” slik at de kan sendes gjennom et komplisert nett, hvor de vil bli behandlet som nettopp pakker, forklarer Lundh.
ARPANET egnet seg glimrende til videre utvikling av denne teknikken for datanettverk, og ble et laboratorium for nettutvikling. Det skulle senere utvikle seg til et nett vi alle bruker: internett.
Fra California til Kjeller
I 1972 kom amerikanerne i ARPA til Oslo for å finne samarbeidspartnere til nettet sitt. De ville gjøre nettet internasjonalt.
FFI hadde siden 1965 samarbeidet med amerikanske forskere om å etablere det seismiske overvåkningsinstituttet NORSAR på Kjeller. Der lyttet de blant annet etter prøvesprengninger av atombomber, og de hadde en trang linje over til USA. Den ble oppgradert, og ga en uavhengig linje for et nytt knutepunkt - en node - i nettet i 1973. Kjeller fikk dermed den første noden i ARPANET utenfor USA.
Samarbeidet om ARPANET begynte allerede året før, da en forskergruppe ved FFI, en gruppe i England og åtte grupper i USA bestemte seg for å utvikle det nye nettet sammen. Høsten 1974 møttes gruppene ombord på fergen mellom Stockholm og Åbo. Der kunne de kaste nye ideer ut i bølgene, og se om de fløt.
På fergeturen kom de fram til målsettingene med det nye nettet: Det skulle utnytte bærere som radio og faste linjer optimalt. Det skulle kunne overføre alle typer trafikk, som TV, telefon, og enkel tekst. Det skulle være robust, og fungere uten sentral styring. Dersom en enkel node eller datalinje gikk i stykker, skulle nettet fortsatt fungere, ved at nettet selv automatisk fant andre veier å lede trafikken. For å få til det, skulle forskerne basere nettet på protokoller, som var uavhengige av maskinprodusentene.
- Det var starten på en grundig utvikling, som er årsaken til at internett har overlevd, mener Lundh.
Liten tro på nettet
- Det var ingen som trodde noe på dette i Norge. Jeg ville få i gang et samarbeid med Televerket, men det ga ikke noe resultat før sent i 1974. Da stilte de blant annet til rådighet en kanal på en satellitt for eksperimenter, sier Lundh.
- På Kjeller studerte vi mulige nye anvendelser av datanett. Vi eksperimenterte med pakkesvitsjing i satellittkanaler. De er vesensforskjellige fra landbaserte radiokanaler fordi gangtiden til og fra satellitten er lang. Mange andre typer transportmedia ble undersøkt, og det ble klart at ønsket om å benytte alle transportmedier optimalt krevde forskjellige måter å håndtere pakkene på. Hver kanaltype ble derfor behandlet som et eget nett og optimalisert for seg. Så ble de koblet sammen igjen til et net of INTERconnected NETs. Da all den teknikken var godt nok utprøvd, gikk ARPANET over til å bli kalt Internet. Det var i 1983, forteller Lundh.
Dyre datamaskiner
- Hele opplegget med ARPANET, forløperen til internett, var ressursdeling. Datamaskiner var innmari dyre. Mange trodde i 1950-60 årene at Norge ikke hadde behov for mer enn en maskin! Programvare og datalinjer var også fryktelig dyrt. Så det var om å gjøre at disse tre tingene ble fordelt på flest mulig brukere, forklarer Spilling.
Forskerne demonstrerte ulike typer samarbeid, som taleoverføring, språkforståelse, værvarsling, matematisk analyse, og grafisk presentasjon av data. De holdt også de første datakonferansene.
- Jeg husker en gang Yngvar ikke hadde mulighet til å delta på et møte i London, men likevel var med fra Kjeller. Vi hadde koblet opp, slik at de andre deltakerne på møtet kunne bruke programmet Digital Conference Speech. Det var i 1979, minnes Spilling.
- Digitalisert tale gikk i 64 kilobit per sekund. Det var mye mer enn det vi hadde på linjen. Talen ble derfor komprimert til 2,4 kilobit. Jeg var forkjølet, og da det jeg sa kom gjennom, hørtes jeg ut som en «drunk Norwegian», forteller Lundh.
Forskerne ved FFI ga aldri opp troen på at dette nettet ville bli noe stort og varig. De visste bare ikke hvor stort.
- Jeg syntes teknikken var veldig spennende. Etter hvert så jeg at det var store muligheter. Typisk tar det 10 år fra idé til marked. I internettets tilfelle tok det nærmere 25 år. Vi solgte det vel ikke så godt inn, innrømmer Lundh.
Da den første kommersielle browseren ble tilgjengelig i 1993, ble brukerne av internett og epost raskt å finne i vanlige kontorer og private hjem. Forskerne fikk endelig se hva teknologien de hadde jobbet med i årevis virkelig dugde til.