Skip Navigation LinksFlyktningkrisens-radikaliseringsutfordringer

Du er her: Skip Navigation Linksffi.no / no / Aktuelt / Kronikker / Flyktningkrisens radikaliseringsutfordringer
Aktuelt

​Foto: NTB/Scanpix.

Flyktningkrisens radikaliseringsutfordringer
Skriv ut
Tips venn
Facebook
Twitter
23.09.2016
Linje
Oppskriften for å begrense radikalisering av flyktninger er i prinsippet ganske enkel: Hold de organiserte radikale miljøene nede, og få de nyankomne i jobb.

Kronikk av sjefsforsker Thomas Hegghammer, Forsvarets forskningsinstitutt, publisert i Aftenposten 21. september 2016​.

 

Kombinasjonen av migrasjonskrise og IS-terror har reist en europeisk debatt om terrortrusselen fra flyktninger. Debatten har fokusert for mye på kortsiktige trusler og for lite på langsiktig radikalisering. Forskning viser at nyankomne flyktninger sjelden utfører terror, men at en del 1. generasjons innvandrere blir sårbare for radikalisering 5-10 år etter ankomst.

 

Flyktningkrisen er en humanitær tragedie, og de aller, aller fleste flyktninger vil aldri bli ekstremister. Men ingen, langt mindre flyktningene selv, er tjent med at sikkerhetsdiskusjonen overlates til høyrepopulister. Derfor har jeg undersøkt sammenhengen mellom innvandring og radikalisering med forskerbriller.

 

Globale kvantitative studier viser ganske klart at flyktningstrømmer øker faren for væpnet konflikt og terrorisme i mottaksland. Effekten tilskrives flere faktorer: flyktninger kan ta med seg kontakter og kampsaker fra hjemkonflikten, de kan presse den lokale økonomien, de kan radikaliseres av livet i flyktningleirer, og de kan selv bli angrepet av fremmedfiendtlige innbyggere. Mye av dette datagrunnlaget kommer imidlertid fra utviklingsland, hvor det regionale konfliktnivået er høyere og mottaksstatene er svakere enn i Vesten, så funnene er ikke nødvendigvis overførbare.

 

Forholdet mellom innvandring og jihadisme i Europa er lite studert, men noe vet vi. I veldig grove trekk kan vi si at europeisk jihadisme er et produkt av innvandring. Det var islamister fra Nord-Afrika og Midtøsten som brakte jihadismen til Europa på midten av 1990-tallet. Det store flertallet av Europas jihadister har også vært personer med muslimsk innvandrerbakgrunn. Konvertitter utgjør mellom 5 % og 20 %, men konvertittene som blir militante kommer ofte fra innvandrertette områder. En fersk rapport fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) viser at minst 82 % av norske jihadister har innvandrerbakgrunn.

 

Derimot vet vi ikke hvordan svingninger i innvandring påvirker jihadistaktivitet på landbasis. Den målbare militante aktiviteten i europeiske land er ikke proporsjonal med verken størrelsen på den muslimske befolkningen eller nylig muslimsk innvandring. Riktignok har land med få muslimske innvandrere sjelden et jihadismeproblem, men det fungerer ikke andre veien. Tyskland har Vest-Europas nest største muslimske befolkning, men har inntil nylig opplevd lite islamistisk terror. Frankrike har dobbelt så mange muslimer som Storbritannia, men på 2000-tallet hadde sistnevnte flest alvorlige jihadistplott. Antallet Syriafarere per million muslimer varierer fra 50 i Italia via 700 i Belgia til 1500 i Finland. Det varierer fordi rekrutteringen påvirkes mer av tilgangen på lederskikkelser og organiserte nettverk enn av størrelsen på den muslimske befolkningen. Størrelsen på de organiserte miljøene avhenger til en viss grad av hvor innvandrerne kommer fra. Regioner med aktive jihadistgrupper har vært sterkest representert blant europeiske jihadister. Nordafrikanere dominerte lenge de europeiske nettverkene fordi de algeriske islamistgruppene GIA og GSPC brukte Europa som logistikkbase.

 

Det er hovedsakelig 1. generasjonsinnvandrere med flere års botid og deres barn som blir jihadister i Europa. Fordelingen mellom 1. og 2. generasjon varierer: I Spania utgjør 1. generasjon hele 95 % av islamistiske terrordømte, mens i Storbritannia er tallet bare ca. 30 %. Blant de ca 140 norske jihadistene som PST har studert, hadde 61% innvandret til Norge som barn. Blant norske syriafarere finner vi minst ti tidligere flyktninger fra Tsjetsjenia. To av de mest alvorlige terrorsakene i Norge, Kato Air-angrepet i 2004 og det såkalte Davud-plottet i 2010, involverte flyktninger fra henholdsvis Algerie og Kina. Larvikmannen Hasan Dhuhulow, som var med på å drepe 71 mennesker i Westgate-senteret i Nairobi i 2013, kom til Norge som flyktning fra Somalia.

 

Felles for flere av disse er at de ble radikalisert lenge etter at de kom til Norge. Nyankomne flyktninger er nemlig svært sjelden involvert i terrorplott eller fremmedkrigervirksomhet. Hva med IS-krigere som infiltrerer flyktningstrømmene? Jo, det er en reell utfordring. Antallet IS-infiltratører som har vært involvert i terrorplott i Europa siden høsten 2015 er minst 40. Kanskje har 50-100 IS-terrorister lurt seg inn i Europa under dekke av å være flyktninger. Men dette er en forsvinnende liten andel av de 1,3 millioner menneskene som søkte asyl i 2015. All den tid Europas grenser ikke kan stenges helt, er infiltrasjon et teknisk problem som må løses gjennom etterretningsarbeid, ikke innvandringspolitikk.

 

Innvandrere blir jihadister fordi de er sårbare for minst tre radikaliseringsmekanismer. Den ene er eksponering for radikale nettverk. Den jevne innvandrer har kortere sosial avstand til rekrutteringsnettverkene, fordi de ofte deler etnisitet og frekventerer samme typer religiøse arenaer. Den andre er identitetsproblemer. Mange innvandrerungdommer opplever å ikke føle seg hjemme verken i familiens opphavskultur eller i sitt europeiske hjemland. Noen søker tilhørighet i radikale islamistmiljøer, som tilbyr en tilsynelatende kulturelt autentisk livsstil. Den tredje mekanismen er økonomisk marginalisering. I mange europeiske land, inkludert i Norge, utgjør muslimske innvandrere en økonomisk underklasse, noe som primært skyldes at de eller deres foreldre ankom Europa med lav utdannelse. Europas jihadister er en økonomisk lavtpresterende gruppe; blant norske jihadister har minst halvparten kun grunnskole, mens syv av ti har kriminell bakgrunn. Fattige jihadister radikaliseres neppe fordi de er frustrerte over å være fattige, men fordi andre aspekter ved lavinntektslivet bidrar til radikalisering. Har man dårlige karriereutsikter, har man lite å tape. Er man arbeidsledig, har man mye tid til å surfe på nettet og henge med kompiser. Og mangler man penger, bor man gjerne i et belastet nabolag.

 

Noen av flyktningene som kom i fjor vil sannsynligvis bli sårbare for radikalisering på sikt. De etablerer seg på et tidspunkt hvor Europas jihadistnettverk er sterkere enn noensinne. Et flertall av de nyankomne er unge menn med relativt lav utdannelse fra konfliktområder, altså den samme demografiske profilen som jihadistnettverkene rekrutterer fra. Innvandrertilværelsens psykologiske belastninger vil formodentlig ramme dagens flyktninger like hardt som tidligere migranter. Midtøsten ser ut til å bli preget av krig og konflikt i lang tid fremover. Og internett gjør det lettere enn noen gang å følge konfliktene og kommunisere med opprørsgrupper.

 

Problemets skala er uforutsigbar. Mye avhenger av de syriske flyktningenes fremtidige politiske sympatier. Det sies ofte at syrerne ikke kan ha islamistsympatier fordi de flykter fra IS, men dette vet vi strengt tatt ikke. Assad-regimet dreper langt flere enn IS, så kanskje har det for noen vært en viktigere faktor. Dessuten kan folk endre mening. Få hadde nok forestilt seg at mange titalls av de tsjetsjenske flyktningebarna som kom til Europa på starten av 2000-tallet skulle ende opp som jihadister i Syria ti år senere.

 

Oppskriften for å begrense radikalisering av flyktninger er i prinsippet ganske enkel: hold de organiserte radikale miljøene nede, og få de nyankomne i jobb. Det første har PST vist at de kan. Det andre er mye vanskeligere, men vi må satse hardt på å få det til. Hvis vi ikke lykkes bedre med den økonomiske integreringen enn vi har gjort til nå, kan Norge om ti år få et nytt og sterkere jihadistmiljø.

Sjefsforsker Thomas Hegghammer: Foto:FFI
© Copyright Forsvarets Forskningsinstitutt