Skip Navigation LinksHarald-Ulrik-Sverdrup

Du er her: Skip Navigation Linksffi.no / no / Forskningen / Avdeling Maritime systemer / Forskningsfartøy / Hvem var Harald Ulrik Sverdrup?
Forskningen
Hvem var Harald Ulrik Sverdrup?
Skriv ut
Tips venn
Facebook
Twitter
17.11.2010
Linje
Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var norsk oseanograf og meteorolog, og han gjorde mange viktige teoretiske oppdagelser innen disse fagene.

​Sverdrup var opprinnelig fra Sogndal, men flyttet til Oslo for å studere. Etter noen år i Leipzig ledet han de vitenskapelige undersøkelsene under Roald Amundsens Maud-ekspedisjon fra 1917-25.

Etter ekspedisjonen ble han professor i geofysikk ved Universitetet i Bergen. I 1931 ledet Sverdrup det vitenskapelige arbeidet under Arktis-ekspedisjonen til Georg Hubert Wilkins, med ubåten USS Nautilus.

Fra 1936 til 1948 var han direktør for Scripps Institute of Oceanography i California, for deretter å dra hjem til Norge. Her ble han den første lederen av Norsk Polarinstitutt.

Sverdrup var en stor bidragsyter til oseanografi, havforskning og polarforskning.

 

Sverdrup og polarforskningen

av Robert Marc Friedman

Friedman er professor i vitenskapshistorie ved University of California, San Diego og professor II i samme fag ved Universitetet i Oslo.

 
Harald Ulrik Sverdrup (1888-1957) var internasjonalt anerkjent som en ledende forsker innenfor havforskning. Hans karriere kaster lys over framveksten av den moderne oseanografien. Dette er en disiplin som krevde betydelige økonomiske ressurser, på samme måte som de fleste naturvitenskapene. Skiftende økonomiske, politiske og kulturelle forhold skapte både muligheter og begrensninger for Sverdrup til å drive forskning og til å skape seg en profesjonell nisje.
 
I 1908 var han student ved Det Kongelige Fredriks Universitet. Her ble Sverdrup trollbundet av forelesningene til Vilhelm Bjerknes, om et visjonært prosjekt som gikk ut på å etablere en eksakt naturvitenskap på basis av atmosfærens og havets bevegelser.
 
Sverdrup fulgte Bjerknes til universitetet i Leipzig, og var hans assistent der. Sverdrups tidlige arbeider sammen med Bjerknes la et generelt grunnlag for de forskningsinteressene og metodene som han søkte å videreutvikle: analyser av sirkulasjonsprosesser i atmosfære og hav, og de enkelte faktorer som formidler energi og varmeoverføring og som driver sirkulasjonen.
Selv om den unge Sverdrup sto foran en lysende karriere, var han forutseende nok til å se betydningen av spørsmålet de fleste doktorstudenter stiller seg: Hva skal jeg gjøre når jeg er ferdig?
 
Da Roald Amundsen henvendte seg til ham og ville at han skulle være med på hans meget forsinkede reise, som innebar å drive med isen over Polhavet, svarte Sverdrup ja.
Hvorfor skulle en meget lovende, ung vitenskapsmann gå med på å tilbringe kanskje flere år, som planen var, drivende i den arktiske isen? Det var ikke utsikt til jobber i Norge. Dessuten uttrykte Sverdrup i brev et ønske om å bli med på denne patriotiske ekspedisjonen. Den kunne bringe Norge ære og dessuten legge et grunnlag for hans framtid.

 

Reisen med "Maud"

Roald Amundsen trakk veksler på nasjonale strømninger og det økonomiske oppsvinget under krigen: Både stat og privatpersoner bidro med midler til å bygge opp fond. Slik maktet han å bygge og utstyre et nytt skip,"Maud". Han fikk også råd til å ansette Sverdrup som fulltids vitenskapelig leder. Mens "Maud" krysset Polhavet drivende i isen, skulle hun være et flytende laboratorium for studier av jordmagnetisme, nordlys og forholdene i arktisk atmosfære og hav.
 
Sverdrup fikk snart erfare at ekspedisjoner ofte er frustrerende foretak. Etter starten i 1918 inntraff flere uhell som forsinket selve ferden over Polhavet med tre år. I tillegg hindret uheldige vind- og isforhold dem i å nå sentrale arktiske områder, og tvang dem til slutt hjem i 1925. Offentligheten betraktet ekspedisjonen som en fiasko.
 
Det fantes bare én mulighet til å redde ekspedisjonens ære: Å omskape det enorme datamaterialet til vitenskapelige rapporter. Men hvordan? Den økonomiske situasjonen kunne neppe bli verre. Likevel mente mange vitenskapsmenn at Sverdrup hadde ofret mye for Norge.
 
 

Forskningen et nasjonalt anliggende

Bjerknes og oseanograf Bjørn Helland-Hansen overtalte regjeringen til å opprette en stilling til Sverdrup ved det nye Geofysiske Instituttet ved Bergen Museum, for å analysere de vitenskapelige resultatene fra "Maud"-ekspedisjonen. Utgivelsen av kostbare, massive bind ble sikret gjennom bidrag fra de få forskningsfond-kildene som eksisterte. Mange vitenskapsmenn betraktet det hele som et nasjonalt anliggende.
 
Sverdrup erkjente imidlertid snart det vedvarende behovet for å utforske Polhavets natur grundigere, for derigjennom å forstå dets betydning for havstrømmenes hemisfæriske system. Utsiktene var dårlige for liknende kostbare og tidkrevende ekspedisjoner.
 
Å skape sensasjon syntes i økende grad å være nødvendig for å skaffe til veie penger til polekspedisjoner av ethvert slag. Vitenskapelig forskning kunne på sin side gi dem et preg av respektabilitet, heller enn at ekspedisjonene skulle være rene eventyr og konkurranser mellom nasjoner.
 
I siste halvdel av 1920-årene gikk Sverdrup sammen med Fridtjof Nansen inn i et internasjonalt prosjekt der man hadde til hensikt å bruke et gigantisk luftskip – en zeppeliner – til systematisk utforskning av polområdene.
 
Disse kostbare planene strandet. Da slo Sverdrup seg sammen med oppdagelsesreisende Hubert Wilkins. I 1931 var planen til Wilkins å bruke en undervannsbåt til å krysse Polhavet under isen. Denne sensasjonelle ideen vekket publikums interesse. Den åpnet avisimperiet Hearsts lommebok. Sverdrup ble med som vitenskapelig leder, og han mottok rikelig med støtte til forskningen.
 

Frustrasjon, rastløshet og henrykkelse

Igjen opplevde Sverdrup en frustrerende ekspedisjon. Etter mange forsinkelser tok reisen slutt, akkurat idet de var klar til å dykke under isen nord for Spitsbergen: Da oppdaget de at ubåtens dykkeror var forsvunnet. Likevel klarte Sverdrup å samle verdifullt materiale, som sammen med andre funn gjorde ham i stand til å kaste lys over interessante egenskaper ved Golfstrømmen nord for Svalbard.
 
Tilbake i Bergen begynte Sverdrup å redigere resten av materialet fra "Maud"-ekspedisjonen. Igjen ble han rastløs. Han trengte nye data, og interessen rettet seg mot problemene med varme- og energioverføring mellom atmosfære og hav. Laboratoriearbeid og teoretiske studier ga noen holdepunkter. Nå ønsket Sverdrup direkte målinger.
 
I de magre tider trakk han veksler på den norske debatten om de arktiske territoriene. Man kunne legitimere territorielle krav ved å være aktivt tilstede i forbindelse med vitenskapelig arbeid og kommersiell aktivitet. Sverdrup og hans svenske venn, glasiologen Hans W:son Ahlmann, foreslo at de skulle tilbringe en sommer i leir på toppen av en bre høyt oppe i Spitsbergen-fjellene. Ved hjelp av statsminister Mowinckel mottok de et relativt stort bidrag fra Handelsdepartementet, som den gang hadde ansvaret for Svalbard-saker. Sverdrup begynte forskningsprogrammet ved å studere "varmebudsjettet" over og under et jevnt snølag.
 
Sverdrup var henrykt over de store datamengdene som ekspedisjonen samlet. Han utvidet teorien om geofysisk turbulens. Han begynte å planlegge videre studier av transport av varme og vanndamp på havoverflaten.
 
Så, i 1936, ble han bedt om å bli direktør for den kjente Scripps Institution of Oceanography (SIO) i California. Sverdrup hadde tidligere mottatt tilbud om å komme til USA. For å bidra til at han ble i Bergen, hadde Helland-Hansen ordnet det slik at Sverdrup i 1930 mottok det første forskerprofessorat ved det nye Christian Michelsens Instituttet i Bergen. Ikke desto mindre var det Helland-Hansen som anbefalte Sverdrup overfor Scripps' avtroppende direktør, og som rådet Sverdrup til å ta en ”treårsekspedisjon" til California.
 

Sardinen redder

Sverdrups var skuffet de første månedene ved Scripps. Institusjonen var oseanografisk bare i navnet. Det eksisterte ingen muligheter for systematisk arbeid på sjøen. Uten et klart oseanografisk mål utviklet institusjonen seg bare som en paraply for en rekke uavhengige delstudier, i hver sine laboratorier. Personalet var i høy grad demoralisert.
 
I 1937 hadde Sverdrup begynt å forbedre forholdene. I særdeleshet innså han nødvendigheten av å finne nye "velgjørere" for å understøtte av oseanografisk forskning. Fiskerinæringen viste seg å være mest interessert i å støtte fysisk og biologisk havforskning, på samme måte som for den banebrytende svenske og norske havforskningen – i det minste før den annen verdenskrig. For Sverdrup ble derfor den gang så viktige californiske "sardinøkonomien" spesielt avgjørende.
 
Med assistanse fra den amerikanske fisk- og viltkommisjonen organiserte han den første systematiske studien av havet utenfor California-kysten. Uforklarlige forandringer i sardinbestanden førte ofte til økonomiske vansker. Denne undersøkelsen, som ga klar innsikt i lokale strømmers og vannmassens egenskaper, gjorde at Sverdrup øynet en mulighet til å styrke SIO. Han ønsket et omfattende forskningsprogram for det østlige Stillehavet utenfor California-kysten. Han ville styrke kontakten mellom biologisk, kjemisk, geologisk og fysisk oseanografi i et prosjekt som kunne integrere vitenskapelige og samfunnsmessige interesser. For å rasjonalisere sardinindustrien var dette en nødvendighet. Dessuten: Uten å ha industrien som begrunnelse ville støtten til forskning bli minimal.
 

Hjemlengsel og krig

Arbeidet med å forbedre forholdene ved SIO gikk bra, men Sverdrup lengtet hjem. Han kunne ikke finne noen til å erstatte seg. Han fryktet at alt han hadde oppnådd ville være forgjeves hvis han reiste tidlig hjem. Noe som ytterligere forverret situasjonen var vissheten om at arbeidsforholdene hjemme var langt fra gunstige.
 
I Bergen hadde han opplevd ironien i det å ha en stilling viet til "fri forskning". Der var vitenskapsmannen "fri" til å forfølge sin nysgjerrighet, uforstyrret av undervisning, administrasjon og myndigheters innblanding. En slik retorikk kan tjene en kulturell ideologi, men den tjener ikke en oseanograf. Sverdrup hadde behov for jevnlig datainnsamling fra et forskningsfartøy, hvis han skulle få tilfredsstilt sin nysgjerrighet. Til slutt gikk han med på å tilbringe ytterligere to år på Scripps, til utgangen av 1941.
 
Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, forlenget Sverdrup oppholdet ytterligere. Amerikanernes inngang i krigen betød at de mobiliserte SIO til å utdanne et stort antall oseanografer. Institusjonen startet, med massiv offentlig støtte, nyskapende forskningsprogrammer som både hadde stor vitenskapelig og militær betydning.
 
Etter krigen måtte Sverdrup igjen innse at han lengtet hjem. I mellomtiden var han blitt en sentral oseanograf i et land som sto foran en stor ekspansjon av havforskningen. Ved hjelp av store satsinger fra marinen ble forskningen bygd ut til et nivå man ikke hadde kunnet drømme om før krigen. Likevel reiste Sverdrup før tre år var gått. Hvorfor, som en norsk journalist spurte, forlot han dette paradiset i Sør-California?
 

Kald krig i polare strøk

Umiddelbart etter seieren i Europa deltok Sverdrups venn Ahlmann i en feiring ved det russiske vitenskapsakademi. Han ble forskrekket over hvilke ekstraordinære tiltak som skulle settes inn for å trappe opp utforskningen og koloniseringen i polarområdene. Han visste også at amerikanerne i løpet av krigen hadde økt sitt engasjement i Arktis dramatisk.
 
Ahlmann var bekymret på vegne av de nordiske land, spesielt når det gjaldt Norges vitale interesser i Arktis og Antarktis. Territorielle krav ble fremdeles diskutert. Bare sterk aktivitet i disse områdene kunne legitimere kravene.
 
I diskusjoner med statsminister Gerhardsen, Trygve Lie og Hallvard Lange, foreslo Ahlmann å opprette en stor institusjon som skulle ha overoppsyn med forskning, kartlegging og kommersiell aktivitet i polområdene. Man var enig om at en slik institusjon måtte bli ledet av en internasjonalt respektert vitenskapsmann: Sverdrup.
 
I 1948 kom Sverdrup hjem for å lede Norsk Polarinstitutt, for å overta planleggingen av den norsk-svensk-britiske Antarktis-ekspedisjonen og for å tiltre som professor II i geofysikk ved Universitetet i Oslo. Han utrettet mye på mange forskjellige områder i Norge, inntil sin plutselige død i 1957, 69 år gammel.
 
Det var vanskelig for ham å si nei til oppgaver han følte han var kvalifisert til å løse. I økende grad gikk administrasjon og rådgivning på bekostning av forskning.
 
Polarinstituttets skiftende politiske og økonomiske situasjon ble en stor utfordring. likeså den sterke vekstperioden som geofysikken i Norge fikk i den første etterkrigsperioden. Det er mindre kjent at han også gjorde en skjellsettende innsats for å "amerikanisere" den norske universitetsundervisningen fra 1957. Men i dag merker nesten alle norske studenter konsekvensen: Kurs og vekttallssystemer har slått gjennom nesten overalt.
 
Denne artikkelen er publisert i Forskningspolitikk nr. 1/94. Forskningspolitikk utgis av Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU STEP).
Sverdrup på ekspedisjon i Polhavet
© Copyright Forsvarets Forskningsinstitutt