Skip Navigation LinksDa-Norge-sjekket-muligheten-for-atomvapen

Du er her: Skip Navigation Linksffi.no / no / Aktuelt / Da Norge sjekket muligheten for atomvåpen
Aktuelt
​John-Mikal Størdal, administrerende direktør ved FFI, tar ofte med seg de første rapportene fra 1946 når han skal fortelle om FFIs historie. Foto: FFI.​​
Da Norge sjekket muligheten for atomvåpen
Skriv ut
Tips venn
Facebook
Twitter
03.10.2013
Linje
I 1946 dro to norske forskere over Atlanteren for å undersøke hvor langt amerikanerne hadde kommet med å utvikle atomenergi.

​Historien om hvordan den reisen gikk, står å lese i FFIs første reiserapport. Den er bundet inn sammen med den aller første forskningsrapporten, og bærer navnet «Forsvarets forskningsinstitutts rapporter nr. 1-2​». Tidligere i 2013 ble disse rapportene avgradert.

 

Grunnlaget for FFI

– De to rapportene er grunnlaget for både FFI og Institutt for Energiteknikk (IFE), sier John-Mikal Størdal, administrerende direktør ved FFI.

 
Han har et spesielt forhold til den noe slitte boka med skinnrygg, og tar den ofte med under armen når han skal presentere instituttet til grupper av nye medarbeidere eller andre interesserte. 
 
– Den første rapporten viser teknologiens betydning for sikkerhet og forsvar, og den er skrevet direkte til forsvarsministeren i 1946! Forbindelsen har ikke forandret seg: teknologien betyr like mye for Forsvaret i dag som den gjorde den gang. 
 
Størdal mener også at spesielt reiserapporten viser noe annet som fortsatt er viktig for FFI og Forsvaret. Det er betydningen av internasjonalt samarbeid.
 
– Vi er et lite institutt i et lite land. Vi må samarbeide slik at vi kan få tilført kompetanse og kunnskap. Da må vi også sørge for å ha faglig kompetanse som gjør oss i stand til å forstå det vi lærer av andre. 
 

Rapport fra USA

En beslutning i statsråd 27. mai 1946 sendte FFIs forskningssjef Gunnar Randers ut på studietur til USA. Han hadde med seg ingeniør Odd Dahl fra Chr. Michelsens institutt i Bergen.  Dahl satt i FFIs atomutvalg. 

 
Sammen skulle de finne ut alt de kunne om amerikansk atomforskning og såkalte høyvoltsanlegg og hvordan atomenergi kunne utnyttes. Randers skulle også prøve å bli med som iakttager ved atomprøvesprengninger på Bikiniøyene i Stillehavet. 
 
Han nådde det første målet. Så godt gikk det, at han etter vel en måned i USA befant seg i et møterom i Washington med general Leslie Groves, som ledet USAs militære program for atombombeforskning, Manhattan-prosjektet. 
 
Men generalen ga ikke nordmannen svarene han søkte. Randers skriver: «Generalen var velvillig og absolutt negativ til et hvert forslag og enhver forespørsel. Da det var fort gjort å få nei på alle mine forespørsler, gikk diskusjonen snart over til alminnelige politiske problemer.»
 
Randers forsøkte seg derfor heller på sine likesinnede i universitetenes forskningsmiljøer, fra vestkyst til østkyst. Han og Dahl besøkte mange fysikklaboratorier og akademiske forskningsmiljøer, blant annet University of Virginia, Princeton, MIT, Harvard, Radiation Laboratory ved Berkeley, Caltech, Universitetet i Chicago og Argonnelaboratoriet utenfor Chicago, som hørte til Manhattan-prosjektet. 
 
Det ga resultater. De fikk blant annet se eksperimentelle uranstabler i kjernefysiske laboratorier, trykktankgeneratorer, en elektrostatisk syklotron under bygging, og en helt ny regnemaskin med akronymet IBM. 
 

Atomvitenskap et nytt felt

Da Randers reiste over Atlanteren, hadde atomkraft kun blitt benyttet i krig. Bruksområder som drivstoff, kraftlevering og medisin lå i 1946 fremdeles i framtiden. Teoretisk var imidlertid slike nye måter å frigjøre energi på kjærkomne diskusjonsemner for både norske og amerikanske vitenskapsfolk. 
 
I USA hadde utviklingen skutt fart før krigen. Den første uranprøvesprengningen ble annonsert på et fysikermøte i Washington DC i februar 1939. På høsten 1939 meldte den italienske fysikeren Fermi til de amerikanske myndighetene at uranfisjon innebar muligheten for å utvikle et supersprengstoff.

 
Senere det samme året henvendte Einstein seg også til amerikanerne. Roosevelt svarte ved å sette ned en rådgivende komité for uranspørsmålet. Forskerne anslo at det ville ta fire år å utvikle atomenergi. De fikk ubegrensede midler. 
 
Gunnar Randers baserte ikke sine resonnementer kun på egne erfaringer fra reisen til USA. Han referer i rapporten også til noen av datidens mest kjente fysikere, som alle var svært opptatt av atomenergi og USAs produksjon av atombomber.
 
Randers skriver: «I følge professor Bohr fremstiller Amerika for tiden 3 kg. Uran 235 og 1 kg. Plutonium om dagen. En atombombe har en ladning som ligger innen meget bestemte grenser. Mellom 2 kg. og 200 kg. er det eneste som har vært offisielt oppgitt. Man må anta at Amerika nå er i besittelse av noen hundre atombomber.» 
 

Vurderte atomvåpen

Atombombene som preget slutten av andre verdenskrig kunne ikke ignoreres. Hva var potensialet? Skulle Norge ha atomvåpen? Det kunne virke egnet som et «gjengjeldelsesvåpen» for en liten stat som blir angrepet av en stor, i følge rapporten. 
 
Konklusjonen til Randers pekte på at «man må håpe på at den internasjonale organisasjon for kontroll av atomvåpen vil bli gjennomført. Før den er gjennomført, kan man imidlertid ikke bygge det fremtidige forsvar ut fra den antagelsen at det vil komme til å gå slik. Foreløpig har man derfor intet valg. Enten må man oppgi håpet om et effektivt forsvar eller man må foruten de nødvendige forsvarsmidler også ta sikte på å skaffe seg atomvåpen. Med atomvåpen i denne forbinnelse (sic) menes ikke bare bomben, men atomdrivstoff for fly og raketter.» 
 
Randers prøvde i det lengste å få være med på den amerikanske ekspedisjonen til Bikiniøyene i Stillehavet.  Der foretok USA prøvesprengninger sommeren 1946. Han møtte imidlertid ikke noen åpne dører der, og følte ikke at han fikk hjelp av det norske diplomatiet heller. 
 
I 1946 ble FFI dannet – og det ble bestemt at Forsvaret ikke skulle ha noe med atomkraft å gjøre. Atomforskningen ble dermed skilt ut og dannet i 1948 grunnlaget for opprettelsen av Institutt for atomenergi (IFA) som senere skiftet navn til Institutt for energiteknikk (IFE).

FFIs rapport nr. 1-2

Flere forskningssjefer skriver om sine fagområder i den første rapportboka fra FFI.
 
Det gir over 200 sider om undervannskrigens utvikling og framtidsutsikter, radar, torpedoer og miner, rakettvåpen, atomvåpen, sivilforsvarets stilling – i tillegg til reiserapporten fra USA sommeren 1946.
På første side står det i sirlig håndskrift over det trykte forordet: «Oversikt over den tekniske utvikling under krigen og de konsekvenser denne måtte antas å få for gjenreisningen av vårt Forsvar.»

Rapporten skulle leses som et diskusjonsinnlegg, som ville bli supplert og korrigert gjennom FFIs virksomhet. Foto: FFI.
© Copyright Forsvarets Forskningsinstitutt