Skip Navigation LinksFem-sivile-ting-norske-forsvarsforskere-har-funnet-opp

Du er her: Skip Navigation Linksffi.no / no / Aktuelt / Fem sivile ting norske forsvarsforskere har funnet opp
Aktuelt

​​​​​Den unge forskeren Yngvar Lundh (til venstre) står foran datalaboratoriet ved Forsvarets forskningsinstitutt i 1965. Han skulle senere ta del i arbeidet med det store internettet, i samarbeid med forskere fra USA og Storbritannia. (Foto: FFI)​

Fem sivile ting norske forsvarsforskere har funnet opp
Skriv ut
Tips venn
Facebook
Twitter
11.01.2017
Linje
Den flasken med grillgass som du har i hagen er inspirert av en norsk rakettmotor. Og hvordan tror du at forgjengeren til internett ble til?

​Denne saken er også publisert av oss på forskning.no​

 

Her er fem sivile ting norske forsvarsforskere har funnet opp:

 

  1. Internett 
  2. Undervannsrobot 
  3. Radar som ser under bakken
  4. Beholder til grillgass 
  5. Teltovn 
     

Nettet mellom USA og Norge 

Mellom 1973 og 1982 samarbeidet FFI-forskere med en gruppe amerikanske og britiske forskere om utviklingen av det som til slutt ble internett. Teknikken bak internett ble delvis utviklet på Kjeller på 1970-tallet av en liten forskergruppe på fem personer. Datamaskiner var så dyre og store at de ikke hadde noen egen maskin i begynnelsen. Men de hadde en linje over Atlanterhavet. 
 
Linjen gjorde det mulig å koble en teleprinter til en datamaskin i USA. Mer skulle ikke til for å sende de aller første internasjonale e-postene. Den første e-posten utenfor USA gikk derfor til Norge. Rundt 150 datamaskiner var koblet til dette nettet mot slutten av 1974. 
 
Hvorfor ville det amerikanske forsvaret forske på et slikt nettverk? President Eisenhower styrket grunnleggende teknisk forskning etter at russerne fikk opp satellitten Sputnik i 1957. Slik oppsto Advanced Research Projects Agency (ARPA), som var det amerikanske forsvarsdepartementets enhet for teknologiutvikling. De utviklet nettet ARPANET med en metode kalt pakkesvitsjing.
 
- Pakkesvitsjing går ut på at hver informasjonsstrøm kuttes opp i korte biter, eller pakker, som forsynes med ”hode og hale” slik at de kan sendes gjennom et komplisert nett, hvor de vil bli behandlet som nettopp pakker, har pensjonert FFI-forsker Yngvar Lundh tidligere forklart i et intervju med ffi.no.
ARPANET ble et laboratorium for nettutvikling. Norge var med som den første noden utenfor USA.
 
- På Kjeller studerte vi mulige nye anvendelser av datanett. Vi eksperimenterte med pakkesvitsjing i satellittkanaler. De er vesensforskjellige fra landbaserte radiokanaler fordi gangtiden til og fra satellitten er lang. Mange andre typer transportmedia ble undersøkt, og det ble klart at ønsket om å benytte alle transportmedier optimalt krevde forskjellige måter å håndtere pakkene på. Hver kanaltype ble derfor behandlet som et eget nett og optimalisert for seg. Så ble de koblet sammen igjen til et net of INTERconnected NETs. Da all den teknikken var godt nok utprøvd, gikk ARPANET over til å bli kalt Internet. Det var i 1983, fortalte Lundh.​

 
Teleprinteren var en enkel terminal. (Foto: Teknisk museum)
 
Teleprinteren var en enkel terminal.
[Foto: Teknisk museum]

 

Undervannsroboten som tenker selv

Denne roboten er også kjent som miniubåt eller autonomous underwater vehicle (AUV) i fagkretser. Det er en ubemannet farkost som kan operere på egen hånd, uten fysisk forbindelse til en båt eller en fjernkontroll. 
 
Den må ha mye energi og nok kunstig intelligens for å gjennomføre et oppdrag. Det betyr at den må være i stand til selv å vite hvor den er, hvor den skal, hvordan den skal komme dit, hva den skal gjøre underveis og, ikke minst, hva den skal gjøre hvis noe uventet skjer. Den bør også helst klare å komme hjem igjen. En HUGIN koster nemlig noen titalls millioner kroner, avhengig av hvilket utstyr den utrustes med. 
 
FFI begynte på slutten av 1980-tallet å se på nye strømkilder i undervannsroboter. I 1991 begynte forskerne for alvor å jobbe med ubemannede ubåter. Den første AUV-en som ble laget, demonstrerte i 1993 at den nådde over en strekning på hundre nautiske mil i Skagerak. Senere startet FFI et samarbeid med selskapene vi i dag kjenner som Kongsberg Maritime og Statoil om utviklingen av AUV-er for sjøbunnskartlegging for oljeindustrien. Resultatet ble de første prototypene av HUGIN-systemet. 
 
– Den første tiden var i stor grad preget av pionerånd. Vi var svært tidlig ute med undervannsrobotikk i internasjonal sammenheng og mange mente at det vi drev med var science fiction (med trykk på fiction). Vi var bare en håndfull personer i starten, med små budsjetter og mangelfull forståelse for teknologisk risiko. Men med sterk vilje til å få til det vi hadde satt oss fore, sier forskningssjef Nils Størkersen, som ledet prosjektet fram til 2008.
 
I dag er HUGIN blant de mest avanserte undervannsrobotene internasjonalt og Kongsberg Maritime er i dag størst i markedet på AUV-er. FFI forsker fortsatt på hvordan HUGIN kan bli bedre, blant annet ved å utvikle den avanserte sonaren den bruker for å se omgivelsene sine.
 
HUGIN har vært brukt for å gjøre oseanografiske målinger, ta bilder av og kartlegge havbunnen, inspisere oljerørledninger og måle fiskebestander. For Forsvaret har den også andre oppgaver. 

 
Her har sonaren avbildet et vrak som er omtrent 140 meter langt og har fem lasteluker. Det er et gammelt skip, muligens
 
Her har sonaren avbildet et vrak som er omtrent 140 meter langt og har fem lasteluker. Det er et gammelt skip, muligens fullt av kjemisk ammunisjon som ble dumpet i Skagerrak etter andre verdenskrig. 37 av disse vrakene er sannsynligvis lastet med gamle kjemiske våpen. Fargene i sonarbildet indikerer dybden de ulike delene av vraket ligger på. (Foto: FFI)
 

 
Radar ser under bakken 

Det kan være praktisk å vite hva som befinner seg under bakken uten å ty til gravemaskin. For eksempel når Forsvaret leter etter miner og mulige eksplosiver. Derfor har norske forsvarsforskere utviklet en georadar som kan se gjennom vegger og flere meter ned i bakken. Georadarer brukes også til arkeologi og til å forske på snøskred, og liknende radarteknologi er utviklet for medisinsk bruk. 
 
En versjon av en slik georadar skal sendes til Mars i 2020 med den amerikanske romorganisasjonen Nasas neste Mars-ekspedisjon. Nasa ga FFI i oppdrag å utvikle et instrument som skal hjelpe til med å bestemme hvilken type geologi Nasas rover kjører over på Mars. Det har forskerne nå gjort, og de kaller denne romradaren for Rimfax. Den skal finne ut mer om geologien og vannkilder på Mars.
 
Rimfax er basert på radarteknologi som FFI har utviklet for det norske forsvaret i løpet av de siste 25 årene. Den er ett av sju instrumenter som skal integreres i Nasas kjøretøy. Det er det eneste norske bidraget til Nasas Mars-ekspedisjon.
 
Her kan du lese mer om Rimfax: Veien til m​ars er brolagt med tester

 
Forsker Mats Øyan tester en prototype av georadaren Rimfax på Svalbard. Den skal være med NASAs neste rover til Mars om få år. M
 
Forsker Mats Øyan tester en prototype av georadaren Rimfax på Svalbard. Den skal være med NASAs neste rover til Mars om få år. Mars er en kald og tørr planet, og Svalbard egner seg godt til denne testingen på grunn av isbreene der. Rimfax ser ned i bakken og skal hjelpe til med å bestemme hvilken type geologi roveren kjører over. Slik kan den finne steder hvor det har vært vann på Mars. (Foto: FFI)

 

Fra jetmotor til grillgass

Har du en gassgrill i hagen eller på balkongen? Da har du også en flaske med gass som ganske sikkert er av typen propan i kompositt. Slike lette propanflasker til terrasse- og hyttebruk kommer fra utviklingen av lettere missil-startmotorer i Norge.
 
På 1980-tallet forsket FFI på lettere rakettmotorer. Lettere missiler når lengre og komposittmaterialer er lettere enn stål. Forskerne kom fram til en komposittflaske til rakettdrivstoff. Raufoss Ammunisjonsfabrikker (som i dag heter NAMMO) videreutviklet teknologien til propanflasker i kompositt – som i dag står under griller både i Norge og i andre land. I fjor var det solgt ca. ti millioner slike flasker på verdensmarkedet.
 

En ovn for frosne klatrere

Forsvaret brukte tidligere vedovner til å varme opp telt. På 1980-tallet utviklet FFI en tryggere og mer praktisk ovn drevet av diesel. Forsvaret testet den i flere år før de tok den i bruk for alvor i 1995-96, da de anskaffet 6000 nye teltovner basert på flytende brensel. 
 
Teltovnen, som heter M 94, var med på en norsk ekspedisjon til Himalaya og Advanced Base Camp ved Mount Everest i 1996. Da fungerte den godt i en høyde på 6450 meter over havet. Sherpaen på bildet fikk senere på turen selskap av frosne klatrere fra andre ekspedisjonslag. Det oppsto nemlig uvær i fjellene, og dette teltet var det eneste som holdt god nok varme.

 
Sherpaen ser ut til å nyte varmen. Senere oppsto det uvær, og teltet ble besøkt av frosne klatrere fra andre ekspedisjonslag, so
 
Sherpaen ser ut til å nyte varmen. Senere oppsto det uvær, og teltet ble besøkt av frosne klatrere fra andre ekspedisjonslag, som fikk igjen varmen der. (Foto: FFI)
© Copyright Forsvarets Forskningsinstitutt