Skip Navigation LinksKims-lek-med-ilden

Du er her: Skip Navigation Linksffi.no / no / Aktuelt / Kronikker / Kims lek med ilden
Aktuelt
Kims lek med ilden
Skriv ut
Tips venn
Facebook
Twitter
21.08.2017
Linje
Ordkrigen mellom USA og Nord-Korea når stadig nye høyder. Vi bør forstå de nordkoreanske kjernevåpentruslene som et press- og avskrekkingsmiddel, ikke som en selvmordsvest.

​Kronikken er skrevet av seniorforsker Halvor Kippe og ble først publisert i Agenda Magasin fredag 18. august 2017

 

Kim Jong-un tok over for sin far Kim Jong-il etter dennes død 17. desember 2011. Jong-Un arvet et Nord-Korea med dårlig økonomi, et kjernevåpenprogram under modning og et missil- og romprogram på terskelen av betydelige teknologiske gjennombrudd. Snart seks år senere har han styrket økonomien og akselerert de prestisjetunge våpen- og romprogrammene, en politikk Kim Jong-un kaller byungjin. Målet om å kunne true USAs fastland med kjernevåpenbestykkede missiler, er nå innen rekkevidde.

 

Risikerer Kim Jong-un en fatal krig med sitt aggressive program for atomprøvesprengninger og missiltester? Hva forsøker han å oppnå med denne svært risikable atferden? Og hvordan kan egentlig de nordkoreanske kjernevåpnene ramme?

 

Til størst nytte når de ikke blir brukt

USA og dets nærmeste allierte i regionen, Sør-Korea og Japan, er faste mål for nordkoreanske kjernevåpen i landets propaganda. Disse arvefiendene er teknologisk og materielt overlegne Nord-Korea, og USA er ved siden av Russland verdens mektigste og mest avanserte kjernevåpenmakt. Nord-Korea kan altså ikke regne med å vinne en krig hvor USA går inn med full innsats. Hvilken nytte har de da av sine kjernevåpen?

 

Kjernevåpen gjør mest nytte for seg når de ikke blir brukt. Disse masseødeleggelsesvåpnene har gjennom Den kalde krigen blitt tilskrevet en rolle som avskrekkingsmiddel mot fiendtlig aggresjon, en slags ultimat overlevelsesgaranti. (Begrensede kriger i nyere tid mellom kjernevåpenmaktene India og Pakistan viser imidlertid at virkeligheten er noe mer komplisert.) Til tross for dette, forsøker gjerne de etablerte atommaktene å overbevise land uten kjernevåpen om at deres sikkerhet tvert om svekkes om de forsøker å utvikle dem.

 

Farlig å utvikle, trygge å ha

Nyere historie antyder for øvrig at det er langt farligere for stater å utvikle kjernevåpen enn å besitte dem. Nordkoreanske ledere leser også nyheter. De fikk med seg hvordan det til slutt gikk med Saddam Hussein og Muammar Gaddafi, som begge ga opp sine kjernevåpenprogrammer under internasjonalt press.

 

Gaddafi ga opp sine våpen etter at Hussein ble avsatt i 2003. På det tidspunktet vurderte amerikanske etterretningstjenester at Nord-Korea allerede kunne ha ett eller to kjernevåpen. I dag sier de samme tjenestene at tallet kan være så høyt som seksti (men sannsynligvis vesentlig lavere). Lærdommen Nord-Korea selv sier de har dratt av Libyas og Iraks skjebner, er at land må ty til kjernevåpen for å sikre sin overlevelse.

 

Bruk dem eller mist dem

Det siste året har Nord-Korea, gjennom missiltester og offisielle uttalelser, kommunisert at de tenker seg bruk av kjernevåpen for å forhindre en amerikansk styrkeoppbygging i Sør-Korea og Japan under en krigsopptrapping. Middelet er landets hundrevis av velutprøvde missiler med regional rekkevidde. Det er altså ikke kun snakk om gjengjeldelse av kjernevåpenbruk eller annen massiv aggresjon, men snarere en «bruk dem eller mist dem»-tankegang.

 

Håpet er å forvolde amerikanerne stor nok skade på sentrale styrkeelementer til å ødelegge kampmoralen før tilstrekkelige ressurser er tilgjengelig i krigsteateret. Dette er en parallell til Russlands doktrine for såkalt «deeskalerende» bruk av kjernevåpen. I Nord-Koreas tilfelle er nok noe av årsaken at landets kjernevåpen, tross landets talløse fjellhaller, ikke vurderes som robuste mot et konvensjonelt eller kjernefysisk forkjøpsangrep.

 

Det er her landets ubåtvåpen kommer inn. Nord-Korea har, i tillegg til stadig mer langtrekkende landbaserte missiler, utviklet og testet missiler avfyrt fra en ubåt. Dette kan gi landet en svært verdifull kjernefysisk gjengjeldelsesevne mot regionale mål, og kanskje i framtiden mot interkontinentale mål (USA). Da vil det bli både krevende og svært risikabelt for motparten å forsøke å slå ut alle Nord-Koreas kjernevåpenstyrker i et forkjøpsangrep.

Vanskelig å forsvare seg

Kan så amerikanerne beskytte seg selv og sine allierte? Amerikanske missilforsvarssystemer i regionen er utviklet med tanke på å slå ut missiler med nettopp regional rekkevidde i sluttfasen ved hjelp av avskjæringsmissiler og avanserte sensorer. Disse systemene fungerer brukbart mot enkeltmissiler. Utfordringen er å følge og ta ut mange mål samtidig.

 

Det er altså en betydelig fare for at Nord-Korea i en stridssituasjon vil kunne mette disse regionale missilforsvarssystemene ved å fyre av flere titalls missiler på kort tid. Hvilke mål skal da prioriteres? Radarer viser ikke om nyttelasten er høyeksplosiver, kjernevåpen eller nervestridsmidler. Og dersom en varslet missiltest i retning Guam blir utført, skal USA bruke kostbare avskjæringsmissiler på å skyte ned ett eller flere nordkoreanske testmissiler uten at liv er truet? Troverdigheten til missilforsvaret står på spill enten de forsøker eller ikke. Kun full uttelling vil berolige amerikanske allierte og innbyggerne på Guam.

 

I juli testet dessuten Nord-Korea missilet Hwasong-14, som i prinsippet kan nå en rekke amerikanske storbyer med kjernefysisk nyttelast, om hele rekkeviddepotensialet tas ut. Mot slike missiler har ikke USA til nå effektive missilforsvarssystemer, uten at det skorter på innsatsen for å få det.

 

Hva nå?

Hva blir det neste vi kan vente oss fra Nord-Korea? Hwasong-14 markedsføres som et missil som kan bære et stort og tungt kjernefysisk stridshode. Det er i kontrast til Pyongyangs tidligere annonsering av at de gjennom prøvesprengninger har lyktes i å utvikle og produsere kompakte kjernefysiske stridshoder. Sammen med indisier knyttet til produksjon av tritium, nødvendig i avanserte kjernevåpen, gir dette grunn til å frykte at Nord-Korea snart vil teste såkalte termonukleære våpen.

 

Slike har typisk titalls til hundretalls ganger mer sprengkraft enn hva Pyongyang har demonstrert gjennom fem underjordiske tester (den kraftigste tilsvarende bomben som ble sluppet over Nagasaki i 1945). Stor sprengkraft kan kompensere for manglende presisjon på interkontinentale avstander. Videre kan vi vente oss at landet tester missiler med interkontinental rekkevidde og fast drivstoff. Hwasong-14 har flytende drivstoff, hvilket gjør det sårbart for forkjøpsangrep under tanking.

 

Verdenssamfunnets beste sjanse?

De færreste tror at Nord-Korea vil frasi seg sine kjernevåpen i en forhandlet avtale. Landet har imidlertid tidligere vist seg villig til å stanse utviklingen i både atom– og missilsektoren mot passende gjenytelser. Kan hende verdenssamfunnets beste sjanse er å forsøke å forhandle fram såkalte moratorier i både atom- og missilsektoren? Håpet er å forhindre Nord-Korea i troverdig å true mål på andre siden av jorda med raskt mobiliserbare våpen, kraftige nok til å ødelegge hele byer.

 

Kan hende man da gjør klokt i to ting: La det svært populære (men kostbare) romprogrammet fortsette. Da forebygger man hjerneflukt til missilprogrammer i andre land. Videre å implementere insentivene i den historiske avtalen mellom Iran og fem stormakter om innskrenkninger av Irans atomprogram fullt ut. I motsatt fall blir det vanskelig å gi noen løfter til Pyongyang uten å blunke eller se ned.

 

I mellomtiden bør vi forstå de nordkoreanske kjernevåpentruslene som et press- og avskrekkingsmiddel, ikke som en selvmordsvest.

Seniorforsker Halvor Kippe. Foto: FFI
© Copyright Forsvarets Forskningsinstitutt