Hvordan forstå EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk i en krisetid?

Når en skal vurdere EU som sikkerhetspolitisk aktør må en derfor studere relasjonene mellom de to institusjonene som danner fundamentet for europeisk sikkerhet. Nøkkelordet er europeisk strategisk autonomi som innebærer EUs evne til å handle selvstendig for å realisere sine strategiske mål og forsvare sine interesser og verdier (Juncos & Vanhoonaker, 2024, s. 955). Denne autonomien skal utvikles i samarbeid med Nato der en fra europeisk side søker å knytte USA så tett som mulig til europeisk sikkerhet. Dette gjøres selv om de transatlantiske relasjonene er vanskelige og preget av liten grad av tillit.

Hvordan sikkerhetsutfordringer former EU som utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør

I dagens situasjon vil sikkerhetspolitikk i økende grad forme all EU-politikk. Derfor har utviklingen på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området vært bemerkelsesverdig siden starten på den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022. En hel rekke initiativer har blitt tatt og må ses i sammenheng med at det er et kjent fenomen at kriser bidrar til å fremme integrasjon og nye institusjonelle løsninger. Europakommisjonen har blitt en viktigere aktør selv om sikkerhet og forsvar er det området der medlemsstatene tradisjonelt har sittet i førersetet. Dermed er de fremskrittene som har blitt gjort på EU-siden på forsvarsområdet et uttrykk for det som blir omtalt som et 'least likely case' (Håkansson, 2024).    

I 2022 kom EUs strategiske kompass, og er unionens første forsvarsstrategi (EEAS, 2022). Målet med kompasset er å bidra til at EU blir i stand til å handle raskere og mer besluttsomt når man står overfor kriser. Kompasset understreker behovet for å beskytte innbyggerne mot raske og skiftende trusler og å investere i de teknologiene EU behøver for å utvikle sin forsvarsteknologiske industribase. Likeså understreker EU behovet for å samarbeide med andre for å nå felles mål sammen med nærstående land. Norge er blant disse og landet søker en så tett tilknytning til unionen som vår tilknytningsform tillater. Som vi ser betyr dette at sikkerhet i EU-sammenheng innebærer et totalforsvarsperspektiv og som strekker seg langt utover militære spørsmål alene. 

Tre år senere, i mars 2025, lanserte Europakommisjonen hvitboken for europeisk forsvar, som blant annet inneholder en lånemekanisme på 150 milliarder euro og som blir omtalt som en Security Action for Europe (SAFE) (European Commission, 2025; European Commission, 2026). Å ta i bruk unntaksbestemmelser i stabilitets- og vekstpakten vil ytterligere kunne frigjøre 650 milliarder euro til forsvarsformål fram til 2030 (European Parliament, 2026). EUs regulatoriske myndighet og budsjetter anvendes dermed aktivt for å fremme et forsterket europeisk forsvarssamarbeid der hensikten er å redusere europeiske kapasitetsmangler på viktige områder som etterretning, overvåkning og rekognosering. 

Samtidig skal det påpekes at det er en utfordring at de europeiske allierte vil kunne gjøre seg mer avhengig av utenforstående aktører i en tid der opprustning er ytterst nødvendig. Som Daniel Fiott ved Det frie universitetet i Brussel understreker, er det fremdeles en fare for en renasjonalisering av forsvarspolitikken i Europa nå som forsvarsutgiftene skyter i været (Fiott, 2025). Dette skjer ved at medlemsstatene anskaffer ferdige systemer utenfor EU og benytter skattemessige unntak for å støtte nasjonale industrier. I tillegg truer fragmentering på EU-nivå med å begrense effektiviteten til de nye felles innkjøpsverktøyene (Fiott, 2025). Men uansett er det slik at EUs hovedmål for forsvarspolitikken er å styrke konkurranseevnen og innovasjonen i den europeiske forsvarsindustrien og å bygge en europeisk forsvarsindustriell teknologibase. Forsterket europeisk forsvarssamarbeid med sikte på å redusere omfanget av dupliseringer er en helt sentral del av dette arbeidet. 

Bare slik kan EU oppnå målet om strategisk autonomi. Formålet med EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk er at EU i langt mindre grad skal være avhengig av eksterne aktører for sin sikkerhet. Omkvedet er at en ikke lenger kan 'outsource sikkerheten til eksterne aktører'. 

Derfor kan vi observere flere andre initiativer som har til hensikt å omforme EUs sikkerhetspolitikk der instrumenter som ble etablert for helt andre formål, blir reformert for å kunne håndtere nye og presserende behov. Ett eksempel er European Peace Facility (EPF) som ble etablert som en mekanisme for å finansiere EUs sivile og militære krisehåndteringsoperasjoner og som nå blir brukt til å finansiere våpen til Ukraina. EU arbeider også med militær mobilitet som har som mål å sikre sømløs bevegelse av tropper, utstyr og militære ressurser innen EU. Dette er også noe som bidrar til å styrke Natos evner til avskrekking og er dermed et av de fremste eksemplene på samarbeid mellom disse institusjonene.

Det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet under endring

Nato vil fremdeles danne fundamentet for medlemsstatenes sikkerhet, men de europeiske medlemmene må ta et langt større sikkerhetspolitisk ansvar. EU bidrar i så måte til å fremme europeisk forsvarssamarbeid, redusere kapabilitetsmangler, og å unngå en renasjonalisering av sikkerhetspolitikken. Dermed bidrar EU til å fremme medlemsstatene i Nato sin kollektive evne. Slik skal Nato bli en mer effektiv og mer europeisk forsvarsallianse. Det blir derfor ikke feil å hevde at Nato i årene som kommer blir en pilar i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samtidig vil EU ønske et tett samarbeid med nærstående land som Canada, Norge og Storbritannia for å kunne styrke egen sikkerhet og dermed sammen bidra til Natos kollektive forsvarsevne.  

Det er i lys av sikkerhetssituasjonen i Europa at Ursula von der Leyen foreslo etableringen av et europeisk sikkerhetsråd. Det er ikke første gang dette har vært oppe til debatt og det er fremdeles uklart hvordan dette skal organiseres. Den overordnede hensikten er imidlertid klar, og det er å bidra til europeisk uavhengighet og en tettere og dypere integrasjon der EU tar ansvaret for Europas sikkerhet. Bakgrunnen er at EU fortsatt mangler en felles strategisk kultur og en rask politisk beslutningsmekanisme når det gjelder sikkerhet og forsvar (Ciolan, 2026). Også nærstående land utenfor EU som blir omfattet av dette forslaget. Slik er dette forslaget et uttrykk for de nære forbindelsene mellom EU og Nato når dette forslaget er inspirert av Natos artikkel 4. Denne bestemmelsen sier at medlemslandene vil konsultere hverandre når som helst når én eller flere av dem mener at landets territoriale ukrenkelighet, politiske uavhengighet eller sikkerhet er truet. Initiativet er ment å hjelpe EU-land med å svare på økende hybride trusler, inkludert de som knyttes til Russland. 

Hva med Norges tilknytning?

Også på dette området søker Norge en så tett tilknytning til EU som mulig. Dette betyr imidlertid ikke at Norge er i ferd med å oppgi sin atlantiske identitet i sikkerhetspolitikken. Det må snarere forstås som et uttrykk for at Norge ønsker en tettere tilknytning til en union som påtar seg et stadig sterkere sikkerhetspolitisk ansvar ved at EU bidrar til europeisk kapabilitetsutvikling, men også en sterkere strategisk autonomi.

I motsetning til en del andre områder, bedriver ikke Norge 'kirsebærplukking'. Norge søker å bli med på 'alt' for blant annet å sikre at norsk forsvarsindustri får likest mulig rammebetingelser som den øvrige europeiske industrien. Utfordringen er at den tilknytningsformen Norge har valgt ble til i en annen tid da sikkerhetspolitikk ikke sto øverst på dagsordenen. Som utenriksminister Espen Barth Eide sa i sin Europapolitiske redegjørelse 12. mai, blir gapet mellom EU-medlemskap og EØS-tilknytning tydeligere: 'Og vi ser at politikkområder EØS-avtalen ikke dekker, blir stadig viktigere for oss (Eide, 2026). Dette er igjen et uttrykk for at europeisk integrasjon i stadig sterkere grad blir sikkerhetisert med den konsekvensen at forskjellen mellom medlemskap og ikke-medlemskap blir sterkere. 

Referanser

Ciolan, I (2026). Europe Needs a Security Council of Its Own. Martens Center for European Studies; Europe Needs a Security Council of Its Own - Ionela Ciolan, 2026

Eide, E B (2026). Utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker, 12. Mai 2026; Utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker - regjeringen.no

European Commission (2025). White Paper for European Defence – Readiness 2030; ReArm Europe Plan/Readiness 2030

European Commission (2026). SAFE;SAFE - European Commission

EEAS (2022). A Strategic Compass for Security and Defence; A STRATEGIC COMPASS FOR SECURITY AND DEFENCE | EEAS

European Parliament (2026). Implementation of the reformed Stability and Growth Pact; Implementation of the reformed Stability and Growth Pact

Fiott, D. (2025). More Money, More Dependence? Financing European Union Defence for Autonomy and Cooperation. Policy Brief, November 2025. Brussels: Foundation for European Progressive Studies (FEPS); More money, more dependence? - Foundation for European Progressive Studies

Håkansson, C. (2024). 'Understanding the European Union's Response to the Russian war on Ukraine: The Role of the European External Action Service', Defence Studies 25(4): 845-863; Full article: Understanding the European Union’s Response to the Russian war on Ukraine: The role of the European External Action Service

Juncos, A. E. & S. Vanhoonacker (2024). 'The Ideational Power of Strategic Autonomy in EU Security and External Economic Policies', Journal of Common Market Studies 62(4): 955-972; The Ideational Power of Strategic Autonomy in EU Security and External Economic Policies - Juncos - 2024 - JCMS: Journal of Common Market Studies - Wiley Online Library

Von der Leyen, U. (2026). State of the Union 2026; State of the Union 2026