Norge har en million tonn truende eksplosiver

Alt på bordet var desarmert. Men ute i norsk natur ligger det liknende gjenstander som slett ikke er det. De er fortsatt eksplosive. Sannsynligvis er noen av  dem enda farligere enn de var da de ble levert fra våpenfabrikkene for mer enn 80 år siden, under andre verdenskrig. 

Tingene på bordet forteller historien om en underkommunisert sikkerhetsrisiko. Denne risikoen berører hele Norge. Ute i naturen, under vannskorpa og i mange populære friluftsområder ligger det krigsgjenstander som både kan skade og drepe.

Pølsegrilling ved dødsfelle

Janet Blatny er direktør for FFIs avdeling Totalforsvar. Hun innledet frokostseminaret med å fortelle om et populært turområde like ved Kirkenes. Det er et sted som flittig brukes av lokale barnehager og skoler. Her har mange barn lekt. Jamt og trutt har de voksne tent bål for at alle skal kunne grille pølser og kose seg.

– Da Forsvarets eksperter undersøkte stedet, fant de en tysk stridsvognmine mindre enn en meter fra bålplassen. Varmen fra bålet ville vært nok til å få minen til å gå av, fortalte hun.

Oppryddingen i turområdet ble senere stoppet på grunn av manglende finansiering.

En million tonn sprengkraft

FFI-forskerne antar at det kan ligge opp mot én million tonn eksplosive krigsetterlatenskaper i norsk natur. Til tross for ti år med kartlegging fra instituttets side henger ett spørsmål fortsatt i luften: Hvem har egentlig ansvaret for å rydde opp?

Villet politikk

Oberstløytnant og forsker Geir Petter Novik er en av dem som kjenner dette problemet svært godt. Han har selv vært med på å desarmere et stort antall krigseksplosiver. Mange av dem har til felles at de er blitt oppdaget av turglade nordmenn, og disse oppdagelsene har som regel vært helt tilfeldige.

Problemet med etterlatenskapene stammer ikke bare fra kamphandlinger, men også fra en villet politikk etter 1945. Da freden kom, ga de allierte ordre om at alt tysk krigsmateriell skulle ødelegges så fort som mulig. Oppgaven var formidabel. Den enkleste løsningen var dumping.

– Navigasjonen av fartøyene som gjorde jobben var ofte så som så. Var været dårlig, eller mannskapet ville spare tid eller minske egen risiko, startet dumpingen rett utenfor kaia Det ble lempet ut kassevis med ammunisjon langs hele kysten, forklarte Novik.

Rapporter fra i september 1945 viser at 100 000 tonn allerede var dumpet, og ytterligere 100 000 tonn sto for tur.

Langs kysten ligger det også udetonerte rester etter kamphandlinger. Oslofjorden alene skjuler mellom 1000 og 1500 udetonerte miner. Vraket av «Blücher» i Drøbaksundet ruger fortsatt på anslagsvis 700 tonn ammunisjon.

– I Finnmark ble enorme lagre sprengt eller dumpet i vann og tjern fordi tyskerne ikke ville at utstyret skulle falle i fiendens hender. I den grad lagre ble sprengt, regner vi med at 80 prosent av ammunisjonen ikke detonerte, men bare ble kastet omkring på et større område ved disse eksplosjonene. Mye ligger der fortsatt, sa Novik.

Ufarlig-myten

En utbredt misforståelse blant norske beslutningstakere har vært at gammel ammunisjon blir ufarlig med tiden. «La det ligge, så ruster det bort». Det har vært gjennomgangsmelodien. FFI-forskerne har stilt spørsmål ved dette. For å sjekke, hentet de og testet gamle granater.

– Vi så på de to mest brukte sprengstoffene, som har til felles at de har vært i utbredt bruk i veldig mange land. De viste null tegn til å bli mindre følsomme etter 80 år, sa Novik.

En type blandingssprengstoff, Amatol, er enda skumlere.

– Her så vi en økning i følsomhet. Allerede under første verdenskrig var produsentene klar over at kjemikaliene i dem reagerer når fukt og korrosjon ødelegger de beskyttende lagene de la inn for å gjøre faren for uønsket detonasjon mindre.

Novik pekte på at nedbrytingen øker faren for såkalte «spontane detonasjoner». Bomber går av helt av seg selv, uten ytre påvirkning. I 2019 eksploderte en 250 kilos bombe ved en helikopterhangar på Høybuktmoen, sannsynligvis utløst av et lynnedslag. Hadde det vært folk der, ville liv gått tapt. I fjor, i Japan, eksploderte en bombe under rullebanen på en flyplass like etter at et fullt passasjerfly hadde passert.

Gratis mafiasprengstoff

Under debatten kom det frem opplysninger som flytter problemet fra historiebøkene og inn i dagens trusselbilde. Kriminelle miljøer kan forsyne seg av krigsetterlatenskapene. Billig og god leteteknologi er en del av grunnen. Hvem som helst kan nå kjøpe en undervannsrobot og starte søk.

– Vi ser en økning i at kriminelle kartlegger og henter opp ammunisjon fra dumpefelt, advarte Novik, og viste til Sverige der gjengkriminelle i økende grad bruker militært sprengstoff. En tysk geværgranat fra 1942, beslaglagt i et kriminelt miljø, ble testet av ekspertene. Tennmekanismen virket perfekt.

Wiggo Korsvik fra Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) supplerte med et skremmende eksempel fra Italia:

– Italiensk mafia har dykket ned på vrak og hentet opp militært sprengstoff. De slipper å lage det selv, det er «military grade» og har topp kvalitet.

Han fortalte om en hendelse der en flybombe hentet fra havet ble solgt til mafiaen, plassert under en kulvert og brukt til å sprenge en rivaliserende familie i lufta da de kjørte over en bro.

Trygg fisk, giftig krabbe

Risikoen ved dumpet sprengstoff er ikke bare eksplosiv, den kan også være en tikkende miljøbombe. Forskningsleder Øyvind Voie ved FFI fortalte om hvordan ammunisjon kan lekke tungmetaller og giftige kjemikalier, som kvikksølv og bly.

Han trakk fram et eksempel hvor soldater fant et plastisk eksplosiv og trodde det var spiselig.

– De syntes det lignet på marsipan, og så smakte de på det. Det endte med sykehusinnleggelse og kraftig forgiftning.

Voie kom likevel med en viktig nyanse når det gjelder matsikkerhet. Til tross for lekkasjene ser det ikke ut til at fisken i disse områdene er farlig å spise.

– Vi har funnet små spor eksplosiver i fisk, men nesten ikke i de spiselige delene, som fileter. De utgjør derfor ingen trussel for mattryggheten, beroliget Voie.

Unntaket er brunmat i krabbe fanget i nærheten av dumpesteder. Her har forskerne funnet forhøyede verdier. På noe fisk er det likevel observert genetiske endringer og svulster, noe som vitner om at miljøet under overflaten lider.

Tsunamifare og millionstøtte

Som eksempelet ved Høybuktmoen viste: Et aspekt ved etterlatte eksplosiver er at ingen aner noe om dem før det eventuelt smeller.  Wiggo Korsvik pekte på et skipsvrak Forsvaret kjenner til, på bunnen nær et bebygd område i Norge. Han ville ikke røpe hvor det ligger.

– Hvis lasten i dette senkede skipet går i lufta risikerer vi å få en tsunami-effekt som vasker ut store deler av den nærliggende byen, sa Korsvik.

Hvordan skal problemet løses? Ny teknologi er ett av svarene. Øyvind Ødegård fra NTNU kunne fortelle at de nylig har fått en bevilgning på 23 millioner kroner fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) for å jobbe med undervannsarkeologi. Den samme teknologien kan brukes for å kartlegge dumpet ammunisjon. Ved hjelp av blant annet hyperspektrale kameraer og «kjemiske sniffere» kan en kartlegge havbunnen mer effektivt enn før.

– Vi trenger midler som gjøre at vi får utstyr som er lettere og mer mobilt. I dag krever slik arbeid en hel konteiner, sa Ødegård, som understreket at et bredt samarbeid er avgjørende.

Pulverisert ansvar

Geir Petter Novik trakk frem kontrasten mellom Norge og Ukraina, sistnevnte omtalt som «verdens mest minelagte land».

– I Ukraina ryddet de systematisk og effektivt der risikoen er høyest frem til krigen brøt ut. I Norge rydder vi «ad hoc», basert på hva turgåere tilfeldigvis snubler over og varslet politiet om. Selv om hele verdens ryddekapasitet ble satt inn i Ukraina, ville det ta 50 år å rydde en tredjedel av landet. I Norge har vi hatt 80 år på oss, men mangler fortsatt en nasjonal plan og faste poster på statsbudsjettet.

Et nytt departement?

De uskadeliggjorte gjenstandene på Deichman-bordet – landminene, granatene og prosjektilene – representerer tusenvis av eksplosive tonn som ingen myndighet foreløpig har tatt ansvaret for.

I paneldiskusjonen etter innledningene var deltakerne enige om at ansvaret for å kartlegge og rydde opp er pulverisert mellom departementene. Selve eksplosivene blir på sin side farligere for hvert år som går.

Kanskje møteleder Espen Hofoss ved FFI oppsummerte FFI-frokosten best:

– Vi trenger åpenbart en nasjonal plan. Kanskje vi burde få et eget «krigsetterlatenskapsdepartement»?