Falske nyheter som sjanger

Falske nyheter blir i økende grad ansett som et sikkerhetspolitisk anliggende. Dette fordrer forskning på spørsmål som hva falske nyheter er, og hvorfor de etterligner nyhetssjangeren. Hvorfor anvendes falske nyheter som ledd i påvirkningskampanjer? Spørsmål som dette var utslagsgivende for at denne undersøkelsen ble gjennomført. Spørsmålene som fulgte, og som søkes besvart i denne rapporten, er: Hva er likhetene og forskjellene mellom nyheter og falske nyheter, og kan trekk ved nyhetssjangeren egne seg for påvirkning? Om så, på hvilken måte? Undersøkelsen legger et sjangerteoretisk rammeverk til grunn. Sjanger er ifølge dette rammeverket ikke kun en samling av formmessige og språklige virkemidler som skal krydre en tekst, men en ramme for meningsdannelse. Meningsdannelsen muliggjøres av et samarbeid mellom avsender og mottaker – en lesekontrakt. Signalene avsenderen sender mottakeren gjennom sjangertrekk forteller leseren noe om motivet som ligger bak teksten. Det er dette motivet som avgjør hvilken lesekontrakt som inngås, og som skiller sjangre fra hverandre. Motivet knyttet til nyhetssjangeren er å opprettholde det journalistiske samfunnsmandatet ved å bidra til offentlig kunnskap med sann, viktig og ny informasjon. Motivet bak falske nyheter er å villede leseren til å tro at den falske nyheten er en nyhet, at avsenderen er en journalist som forsøker å etterleve journalistiske idealer, og at innholdet i saken har vært gjenstand for journalistisk praksis. Fordi motivet bak nyheter på den ene siden og falske nyheter på den andre siden er vesensforskjellige, betyr det at de to bør anses som ulike sjangre. Det å skille mellom de to sjangrene er imidlertid ikke alltid enkelt, da falske nyheter, per definisjon, forsøker å villede leseren til å tro at han eller hun står overfor en nyhetssak. Dette gjøres ved å etterligne nyhetssjangerens estetiske kjennetegn. På overflaten kan en nyhet og en falsk nyhet dermed virke like. For nyhetssjangeren fungerer sjangertrekkene som signaler journalisten sender leseren for å invitere til en faktakontrakt. Denne faktakontrakten forsøkes opprettholdt av journalisten. For sjangeren falske nyheter fungerer sjangertrekkene som signaler avsenderen sender til leseren for å få ham eller henne til å inngå en faktakontrakt som avsenderen selv ikke opprettholder – og der en fiksjonskontrakt dermed er den riktige. Dersom leseren av den falske nyheten inngår en faktakontrakt med avsenderen, utgjør det et leserbedrag. Rapporten finner at nyheter og falske nyheter deler sjangertrekk, men defineres av vesensforskjellige motiver, og dermed utgjør to ulike sjangre. Videre finner rapporten at falske nyheters etterligning av nyhetsformatets sjangertrekk kan gjøre falske nyheter egnet for påvirkning ved å invitere leseren til en faktakontrakt der en fiksjonskontrakt var den riktige. Forståelsen av falske nyheter som en egen sjanger – snarere enn en uttrykksform som kan plasseres inn i samme sjanger som slett journalistikk og satire – har implikasjoner både for studiet av falske nyheter som fenomen og for studiet av eventuelle mottiltak mot de potensielle effektene av falske nyheter. Disse implikasjonene diskuteres avslutningsvis.