Gimlemoen skyte- og øvingsfelt - metallnivåer i vann, sediment og fisk

Tidligere overvåkningsstudier har vist utlekking av metaller og metalloider som bly (Pb), kobber (Cu) og antimon (Sb) i bekker som renner ut fra Gimlemoen skyte- og øvingsfelt i Kristiansand. Dette har ført til at fiskevann i skytefeltet er resipienter for tungmetaller, og fisk har blitt eksponert for nivåer av metaller som kan gi negative effekter. Fisken kan ha akkumulert nivåer av tungmetaller som kan være skadelige for dyr og mennesker som spiser fisken. I denne studien ble brunørret (Salmo trutta) fanget fra to vann på Gimlemoen skyte- og øvingsfelt: Kyrtjønn som var resipient for tungmetaller, og Stitjønn som ikke var påvirket av skytefeltet. Vannprøver og prøver av bunnsediment fra begge vann ble analysert for metaller og andre elementer. Innhold av Pb, Cu og Sb ble målt i gjelle, lever, nyre, beinvev, hjerne og muskel (filet) hos fisken. Fiskens kondisjon ble beregnet, og i fiskeblodet ble det målt ALA-D-aktivitet (δ-aminolevulinic acid dehydratase), et enzym som kan indikere om en organisme har blitt eksponert for bly. Befruktede ørretegg ble satt ut i utløpsbekker fra innsjøene for å studere overlevelse og metallopptak.

Sedimentet i Kyrtjønn hadde høye konsentrasjoner av Pb, men lave konsentrasjoner Cu og Sb. Det var bare noen få cm av det øverste sedimentlaget som var forurenset av Pb, hvilket tydet på at sedimentasjonshastigheten i vannet var lav og at relativt små mengder Pb var akkumulert i sedimentet. Mesteparten av blyet i sedimentet var relativt sterkt bundet til organisk materiale eller til oksider av jern (Fe) og mangan (Mn), og er sannsynligvis lite tilgjengelig for opptak i organismer. Vannet i Kyrtjønn hadde forhøyede konsentrasjoner av Pb, Cu og Sb. Det ble ikke observert noen morfologiske tegn på at fisken i Kyrtjønn var skadet av kronisk eksponering for Pb og fiskens kondisjon syntes å være god. Fisken hadde imidlertid akkumulert høye nivåer av Pb i beinvevet og i organer som gjelle og nyre. I tillegg var ALA-D-aktiviteten hos fisken i Kyrtjønn sterkt hemmet sammenliknet med hos fisken i Stitjønn. Resultatene innebærer at skadelige langtidseffekter på voksen ørret i Kyrtjønn ikke kan utelukkes. Det ble ikke påvist høye konsentrasjoner av Pb i muskelvevet hos fisken, som betyr at det ikke skal medføre noen helsefare å spise den.

Dødeligheten av befruktede egg i utløpsbekken fra Kyrtjønn var relativt lav, selv om eggene viste forhøyede konsentrasjoner av Pb. Blyet var hovedsakelig (ca. 90 %) bundet til det ytre eggeskallet. Klekket ørretyngel viste høy dødelighet, både i utløpsbekken fra Kyrtjønn og fra referansevannet Stitjønn. Den høye dødeligheten på yngelstadiet i Kyrtjønn og Stitjønn kan sannsynligvis i hovedsak tilskrives en relativt lav pH og de fysiske forholdene (tørke/flom) i bekkene. Vannet i utløpsbekkene var surt med en pH rundt 5. Bly og kobber kan ved lav pH og/eller lave kalsiumkonsentrasjoner øke dødeligheten til yngel som nettopp har klekket. Både Kyrtjønn og Stitjønn har blitt kalket og fått satt ut ørret. Da denne studien ble gjennomført var det liten effekt av kalkingen. Det sure vannet utgjorde sannsynligvis en større trussel for reproduksjonen av ørret i Kyrtjønn enn det forhøyede nivået av Pb, men kronisk eksponering for Pb kan ha bidratt til skader på både yngel og voksen fisk.