Grunnlagsstudie for ny politikkutforming - nasjonal forsvarsindustriell strategi

I Meld. St. 9 (2015–2016) la daværende regjering frem Nasjonal forsvarsindustriell strategi. En rekke utviklingstrekk utfordrer nå flere av premissene for strategien. Forsvarsdepartementet (FD) har derfor bedt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) drøfte utvalgte problemstillinger av betydning for den forsvarsindustrielle strategien i lys av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk.

Rapporten bygger på tidligere trendrapporter og FFIs innspill til ny langtidsplan for Forsvaret (LTP). Utviklingen på det europeiske og amerikanske forsvarsmarkedet danner et viktig bakteppe for rapporten. I tillegg ønsker vi å inkludere erfaringer fra covid-19-pandemien. Til grunn for rapporten ligger føringer i nye LTP, herunder behovet for å se statssikkerhet og samfunnssikkerhet i tettere sammenheng, og å utnytte kompetanse og ressurser på tvers av sektorer.

I arbeidet trekker vi inn et begrepsapparat og en organisering av politiske virkemidler som knytter bruken av virkemidler opp mot ønskede samfunnseffekter. Dette bygger på tilsvarende logikk som i det sivile virkemiddelapparatet for innovasjons- og næringsutvikling. Vi tror det kan styrke legitimiteten til bruken av virkemidler i forsvarssektoren og legge til rette for en mer målrettet anvendelse av dem.

For å støtte videre politikkutforming har vi trukket frem fire mulige utviklingsretninger:

• anskaffelse av hyllevare gjennom åpen konkurranse på et internasjonalt marked
• strategisk internasjonalt materiellsamarbeid
• langsiktig teknologi- og materiellutvikling i nasjonal regi
• rask teknologiutnyttelse gjennom eksperimentering og hurtig innovasjon

Vi beskriver utviklingsretningenes karakteristika, muligheter og utfordringer, og hvordan de understøttes av ulike sett av virkemidler. Rapporten anbefaler ikke én retning fremfor en annen, men peker på muligheter for økte effekter ved å forsterke og kombinere de ulike retningene.

Vi drøfter en rekke temaer som vurderes som sentrale i utformingen av en ny strategi, herunder

• betydningen av å prioritere, finansiere og beholde kontroll på teknologier av betydning for nasjonal sikkerhet, samtidig som en kan søke internasjonalt samarbeid og kostnadsdeling for finansiering av militære systemer gjennom en tydelig fordeling av roller. Vi omtaler ulike roller Norge kan innta i strategiske materiellsamarbeid og hvordan teknologier og systemeierskap kan ivaretas i de ulike rollene.
• muligheten som ligger i å utnytte industrisamarbeid for å oppnå ønsket effekt opp mot både de teknologiske kompetanseområdene og den nasjonale beredskapsevnen.
• potensialet i strategisk partnerskap med industrien. Dette har gitt god effekt innenfor logistikkområdet og synes å ha stort potensial på områder der Forsvaret kan nyttiggjøre seg industriens markedskompetanse og samtidig oppnå stordriftsfordeler.
• innenfor de teknologiske kompetanseområdene er det identifisert nisjeteknologier som må prioriteres og beskyttes, også i forbindelse med internasjonalt materiellsamarbeid. Det bør etableres policyer for prioriterte kapabilitetsområder.
• behovet for å styrke Forsvarets evne til å nyttiggjøre seg tilgjengelig kommersiell teknologi gjennom satsing på hurtige innovasjonsløp og utvidet samarbeid med sivilt næringsliv. Det må utvikles egnede virkemidler som understøtter en slik satsing.

Et mer fyldig sammendrag av rapporten og anbefalingene er gitt i kap. 7.