Småstatsnarrativ i internasjonale operasjoner

FFI-Rapport 2020

Om publikasjonen

Rapportnummer

20/02310

ISBN

978-82-464-3318-9

Format

PDF-dokument

Størrelse

814.2 KB

Last ned publikasjonen
Vårin Alme Torbjørn Kveberg
Fremmedstatlig påvirkning er i løpet av de siste årene blitt en utfordring for vestlige stater, deriblant Norge. I møte med denne utfordringen ser flere av disse statene – også Norge – til lærdommer fra den siste tidens internasjonale operasjoner og til konsepter som strategisk kommunikasjon, narrativ og kampen om befolkningen. I denne rapporten kombinerer vi småstatsteori med narrativteori, og undersøker hvorvidt et slikt sammensatt rammeverk kan forklare det norske narrativet i den internasjonale operasjonen i Afghanistan. Siktemålet er økt forståelse for småstaters muligheter og begrensninger i forsvaret mot fremmedstatlig påvirkning. Narrativ er kort fortalt en tolkningsramme som sorterer hendelser og aktører i tid og rom. I narrativet blir noe inkludert og noe ekskludert, noe forstått som kausalt, annet ikke. Et narrativ er uttrykk for et bestemt syn på verden. Statlige sikkerhetspolitiske narrativ handler om hvordan stater oppfatter seg selv i verden, og hvordan de ønsker å fremstille seg selv for å understøtte sin politikk. Anders Kjølberg og Tore Nyhamars (2011) modell for småstater i internasjonale operasjoner forteller oss at småstaten til enhver tid opptrer på tre sammenvevde arenaer (institusjonsarenaen, innenriksarenaen og innsatsarenaen), noe som kan føre til «tilsynelatende irrasjonelle valg» når en arena sees isolert. Fra teorien om narrativ kan et sett kriterier for hva som utgjør et godt narrativ utledes (her kalt klarhet, koherens og klangbunn). Avvik fra disse kalles her narrativbrudd. Samlet sett forteller rapportens rammeverk oss at en småstat i en internasjonal operasjon vil ha begrenset mulighet til å utvikle, formidle og opprettholde et strategisk narrativ, og at årsaken ligger i småstatens sammenvevde situasjon. For empirisk analyse kan dette oppsummeres i følgende tre forventninger: i) valg som undergraver klarhet, koherens og/eller klangbunn forekommer, ii) valg som undergraver klarhet, koherens og/eller klangbunn kan forklares av småstatens sammenvevde situasjon, og iii) når småstatens sammenvevde situasjon fører til konflikt mellom arenaene, er prioriteringen oftest klarhet, koherens og klangbunn på institusjonsarenaen. Deretter prioriteres innenriksarenaen, og til sist innsatsarenaen. Forventningene undersøkes gjennom en analyse av eksempler på narrativbrudd under Norges engasjement i Afghanistan. Analysen finner støtte for samtlige tre forventninger. Funnene viser at småstatens hovedinteresse i den internasjonale operasjonen ligger på institusjonsarenaen snarere enn innsatsarenaen. Dette vanskeliggjør opprettholdelsen av et godt narrativ på samtlige tre arenaer, og som fører til at småstaten må prioritere og balansere mellom de tre arenaene. I de fleste tilfeller vil det være viktigst for småstaten å unngå narrativbrudd på institusjonsarenaen og innenriksarenaen, men fordi arenaene er sammenvevd, kan brudd på én føre til brudd på en annen. Småstatens muligheter til å utvikle, formidle og opprettholde et strategisk narrativ i en internasjonal operasjon er begrenset. Mulighetsrommet finnes imidlertid i en bevissthet om eget narrativ, og en selvinnsikt i egne prioriteringer, sårbarheter og interesser. Samtidig må småstaten spørre seg i hvilken grad opprettholdelsen av et godt narrativ bestandig er ønskelig. Som denne rapporten vil vise, kan småstaten i visse tilfeller være best tjent med å ta tilsynelatende irrasjonelle valg, her i form av narrativbrudd.

Om publikasjonen

Rapportnummer

20/02310

ISBN

978-82-464-3318-9

Format

PDF-dokument

Størrelse

814.2 KB

Last ned publikasjonen

Nylig publisert