Norge søker stabilitet – selv når verden endrer seg

Dette var i sin tid utgangspunktet i den franske utenriksministeren Robert Schumans tale 9. mai 1950 som innledet den europeiske integrasjonsprosessen slik vi kjenner den i dag. Forestillingen den gangen var at en felles kull- og stålproduksjon ville sikre grunnlaget for økonomisk utvikling og grunnlaget for en varig fred i Europa. Fellesskapet skulle videre være åpent for deltakelse fra andre europeiske land og dermed være den første etappen mot en europeisk føderasjon.

Nå har riktignok føderasjonen uteblitt.  Likevel framstår EU i dag med statsaktige trekk og som en strategisk aktør i møte med russisk aggresjon. En slik strategisk aktør evner å sette mål for seg selv i møte med andre og evner å prioritere ulike virkemidler basert på egeninteresser. Dette er nytt og en av de viktigste konsekvensene av det russiske angrepet. Mer har dermed skjedd på elleve uker enn i de foregående 20 årene i utviklingen av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk.

En aktør med harde maktmidler

I håndteringen av Russland står ikke EU tilbake for USA og unionen bruker egne midler gjennom European Peace Facility (EPF) til å bistå det ukrainske forsvaret til våpenanskaffelser.

Per nå er det bevilget 1,5 milliarder euro til dette formålet. EPF skal bidra til å styrke unionens evne til å forhindre konflikter, bygge fred og styrke internasjonal sikkerhet. EU er dermed ikke lenger bare en myk og normativ aktør, men en aktør som er i stand til å bruke harde maktmidler.

Midt oppe i det hele presenterte EU 21. mars et Strategisk Kompass for sin felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Målet med kompasset er å oppnå enighet om de truslene EU står overfor. Det innebærer å styrke unionens rolle som sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør, herunder handlingsplaner med konkrete og tidfestede leveranser som forplikter medlemsstatene.

Kompasset peker fram mot 2030 og bygger på EUs Globale Strategi fra 2016. Ett av målene er å bidra til at EUs sivile og militære operasjoner kan bli mer hardføre og fleksible. Den inneholder i tillegg etableringen av en Rapid Deployment Capacity på 5000 soldater som kan utplasseres i et konfliktområde.

Tettere samarbeid mellom Nato og EU

Vi ser dermed flere prosesser på en gang, og som påvirker innretningen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på mange måter.

For det første vil ikke utviklingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk sette Nato i fare. Snarere ser vi et stadig tettere samarbeid mellom de to institusjonene og som har blitt utviklet i løpet av 2010-tallet. Viktige vedtak om dette ble fattet på Nato-toppmøtene i Warszawa i 2016 og i Brussel i 2018.

Samarbeidet er bredt og omfatter alle krigføringsområder, herunder cyber og hybride trusler.Vi ser derfor et stadig tettere samarbeid mellom de to institusjonene og dette samarbeidet blir ytterligere styrket i tider som dette.

For det andre er EUs politikk om å utvikle strategisk autonomi viktig for unionens sikkerhets- og forsvarspolitiske profil. Siden samarbeidet mellom EU og Nato blir forsterket, er det ikke i relasjonene til Nato at en slik autonomi blir utviklet.

I stedet er det i forhold til andre aktører siden målet med en autonomi er at EU skal være i stand til, om nødvendig, å gjennomføre militære aksjoner alene, selv om en selvsagt vil søke et tett partnerskap med allierte som USA til dette formålet. En autonomi i forhold til USA er viktig, både fordi USA ønsker at EU utvikler dette, men også fordi Kina fremstår som USAs største utfordrer.

For det tredje betyr det at de europeiske allierte innenfor rammen av EU må ta et langt større ansvar for egen sikkerhet. I tillegg vet vi fra årene med Donald Trump som president (2017–2021) at USAs utenrikspolitiske kurs er uforutsigbar, blant annet som følge av intern politisk og økonomisk polarisering og en dertil manglende internasjonal ledervilje.

Dette krever at EU forsterker sitt sikkerhetspolitiske samarbeid. Dette innebærer at den gjensidige avhengigheten mellom de to institusjonene blir forsterket. Som konsekvens blir Nato i stadig sterkere grad påvirket av det som skjer på EU-siden. Vi kan gjerne kalle det en europeisering av Nato som etter hvert vil ha en del institusjonelle konsekvenser.

Ingen endring for Norge?

Midt oppe i det hele er det norske synet at det meste skal fortsette som før i europeisk og atlantisk sikkerhet. Norske politikere bruker ikke en gang de samme begrepene som europeiske politikere bruker når de omtaler utviklingen i europeisk og transatlantisk samarbeid.

Snarere ser vi en norsk ambivalens til EUs sikkerhetspolitikk, som at «det ikke har skjedd noe viktig i EUs sikkerhetspolitikk de siste 15 årene». Følgelig bruker ikke norske politikere begrep som «strategisk autonomi» fordi de frykter at et sterkere EU bidrar til å utfordre de transatlantiske relasjonene.

Dette viser at Stoltenberg-regjeringens Europautredning sine konklusjoner fra 2011 fremdeles er gyldige. Her skriver utvalget at: «Samtidig har norske myndigheters syn på utviklingen av EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid vært ambivalent.

På den ene siden har man søkt å få så mange avtaler og så nær kobling som mulig til EU. På den annen side har man både håpet og trodd at EU ikke ville utvikle en selvstendig utenriks- sikkerhets- og forsvarspolitikk» (s. 723).

Dette blir i særlig grad aktuelt nå som Finland og Sverige blir Nato-medlemmer. Danmark vil 1. juni gå til urnene for å stemme over om de skal oppheve sitt forbehold knyttet til sin deltakelse i EUs forsvarspolitikk. Med finsk og svensk Nato-medlemskap, som kan bli aktuelt hurtigere enn det mange av oss antok for bare kort tid siden, vil vi havne i en situasjon der disse får en større innflytelse i Nato enn Norge som har mer enn 72 år med medlemskap i Nato å vise til.

Bakgrunnen er at det nå blir tydelig at Norge vil stå alene i Norden om kun å støtte seg til Nato for sin sikkerhet. Dette viser de grunnleggende endringene som krigen i Ukraina har for de to institusjonene som danner basisen for det euroatlantiske sikkerhetsfellesskapet og selvsagt i forholdet mellom dem.

Ukraina-krigen har følgelig ført til at EU for første gang i sin historie har trådt inn på scenen som en internasjonal stormakt, eller som en strategisk aktør. Dette er nytt i forhold til tidligere, som for eksempel under krigene på Balkan på 1990-tallet, som viste en fragmentert og lite handlekraftig union. I dag ser vi en stormaktsaktør som definerer politikken overfor Russland, som er en institusjon som medlemsstatene definerer egen politikk gjennom og utvikler strategi innenfor.

EUs administrative apparat er nå av grunnleggende betydning for opprettholdelsen og forsvaret av en europeisk sikkerhetsorden som også var målet for Schuman da han holdt sin tale for nokså nøyaktig 72 år siden. I mellomtiden fortsetter norsk utenrikspolitikk i kjente spor. Spor som åpenbart har tjent Norge svært godt, men kursendring kan likevel bli nødvendig når det sikkerhetspolitiske terrenget endrer seg slik denne krigen bidrar til.