Geografiens realiteter for militært personell og Forsvaret

De militært ansatte bor imidlertid langt mer spredt enn de tjenestegjør. Flytting eller ukependling er derfor realiteten for mange. Denne harde realiteten skyldes ikke bare en geografisk «mismatch» mellom Forsvarets tjenestesteder og personellets bosted. For mange ansatte innebærer en militær karriere hyppige stillingsbytter, ofte til nye tjenestesteder. Når det er langt mellom det gamle og det nye tjenestestedet, står de ansatte overfor to alternativer: enten flytte nærmere det nye tjenestestedet, eller ukependle mellom nåværende bosted og det nye tjenestestedet.

Til sammen tegner det seg et bilde av en organisasjon som krever mye av sine militært ansatte. Forsvaret stiller ikke disse kravene uten grunn: det er avgjørende for forsvarsevnen at riktig kompetanse er på rett sted. I tillegg er det viktig at organisasjonens ledere utvikler breddekompetanse, med erfaring fra ulike deler av virksomheten. Derfor er det viktig at det legges til rette for geografisk mobilitet, både for Forsvaret og de ansatte.

FFI har i to rapporter undersøkt den geografiske mobiliteten blant militært personell i Forsvaret. Vi undersøker 1) atferden til faktiske flyttere og ukependlere, og 2) personellets preferanser for bosted, flytting og pendling. I sistnevnte undersøker vi personellets vurderinger av ønsket bosted og om stillinger som krever flytting eller ukependling er attraktive, dersom det medfølger høyere økonomisk kompensasjon. Vi har tidligere diskutert betydningen av de geografiske utfordringene for Forsvarets personellpolitikk. I denne kronikken presenterer vi relevante funn fra disse rapportene, som belyser de militært ansattes vilje til geografisk mobilitet og faktiske pendle- og flytteatferd.

Hvordan vil de ansatte bo?

Flere og flere militært ansatte tjenestegjør og bor i usentrale strøk. I 2023 tjenestegjorde nesten tre fjerdedeler (73 prosent) av de militært ansatte i kommuner som er blant landets minst sentrale (SSBs sentralitetsklasse 5 og 6). Det står i kontrast til befolkningen, der kun 14 prosent bor i usentrale strøk. Sentralitetsgapet mellom befolkningen og forsvarsansatte har økt de siste ti årene og forventes å øke ytterligere fremover. 

At samfunnet urbaniseres mens Forsvaret øker sin tilstedeværelse i grisgrendte strøk, behøver ikke være en utfordring for militært ansatte. Så lenge de trives med å bo i distriktene og er klare for å bryte opp og slå seg ned ved et annet tjenestested med jevne mellomrom. Vi har derfor spurt de ansatte om bostedspreferansene deres. Funnene reflekterer at å få bo på ønsket bosted er viktig for mange i Forsvaret.

For nesten halvparten av respondentene er det viktig å bo i eller i nærheten av en større by. Faktisk svarer i overkant av en tredel av respondentene at de vil slutte i Forsvaret hvis de ikke får dette ønsket oppfylt på sikt. Et annet aspekt er de ansattes tilknytning til en bestemt landsdel. Omtrent fire femdeler av respondentene svarer at det er viktig eller nokså viktig å bo i en bestemt landsdel. Forsvarsansatte er derfor som andre folk, og mange vil bo urbant. Kanskje viktigst av alt er det å få bo et bestemt sted der en selv og familien har nettverk, venner og familie.

Typisk er det slik at urbanitet er viktig for de yngre, mens for de eldre er en bestemt landsdel viktig. Videre er det slik at det for gjennomsnittspersonen i Hæren er mindre viktig å bo i nærheten eller i en større by enn for ansatte i de andre grenene. Det gjelder imidlertid ikke for det yngste personellet. Vi vet derfor ikke om personell i Hæren blir mindre urbane i løpet av karrieren, eller om de mest urbane i Hæren slutter i større grad enn i de andre grenene.

Nesten 30 prosent er ukependlere

Ukependling er en vanlig strategi for å møte Forsvarets behov om å bytte stilling til nye tjenestesteder. Tjuesyv prosent av militært ansatte jobber langt unna hjemmet i ukedagene (over 1,5 time reisetid fra bosted til tjenestested). Dette er selvsagt belastende for både den ansatte og deres familie. Forsvaret legger imidlertid til rette for mange av pendlerne med gratis pendlerreiser og fritt kvarter ved tjenestestedet.

Det er betydelig forskjell mellom andelen ukependlere i de ulike landsdelene. I tjenestestedene i Nord-Norge er pendlerandelen helt oppe i 40 prosent. I Trøndelag og på Østlandet er pendlerandelene omtrent 30 prosent, mens på Vestlandet er andelen kun 17 prosent.

Det er neglisjerbare forskjeller mellom grenene og øvrige DIF-er i andelen pendlere. Det er altså ikke slik at ukependling er forbeholdt personell i Hæren eller Luftforsvaret, på tross av den usentrale plasseringen til tjenestestedene i disse grenene.

At menn har høyere geografisk mobilitet enn kvinner er godt dokumentert i samfunnsvitenskapelig forskning. For eksempel pendler menn typisk lenger enn kvinner. Vi finner også forskjeller mellom militære kvinner og menn i Forsvaret. Tjueni prosent av mennene og 20 prosent av kvinnene er definert som ukependlere.

Én måte å styrke militært ansattes villighet til geografisk mobilitet, er å tilby en pendlebonus. Vi spurte derfor militært ansatte om hvordan økt lønn endret villigheten til å ukependle. Hvis lønnen er 100 000 kroner høyere, var 29 prosent av de ansatte villige til å ta en stilling som krevde ukependling. Ved 200, 300 og 400 000 kroner høyere lønn var henholdsvis 46, 75 og 90 prosent av de ansatte villige til å ta stillingen. Selv om vi ikke kan lese slike resultater bokstavelig, indikerer funnene at en solid pendlebonus har potensial til å øke den geografiske mobiliteten blant personellet. Kvinner må i gjennomsnitt ha bedre betalt enn menn for å takke ja til en stilling som krever ukependling.

Årlig flytter fire prosent til tjenestestedet

I vår kartlegging av flytting ser vi på ansatte som flyttere når de endrer bosted i tilknytning til en ny beordring til et nytt tjenestestedet. Vi konsentrerer oss da om ansatte som flytter fra utsiden av tjenestedistriktet (bodde minst 50 km unna tjenestestedet før de flyttet). Vi finner at i overkant av 4 prosent av det militære personellet flytter hvert år etter denne definisjonen. Denne flytteraten innebærer at en femtedel av personellet flytter på seg i løpet av en femårsperiode.

Flytteraten er spesielt høy for personell i midten av 20-årene. Blant disse flytter hele 10 prosent årlig. Når nytt tjenestested er usentralt, øker sannsynligheten for at ansatte velger å ukependle. For flytting er det derimot motsatt: jo mindre sentralt nytt tjenestestedet er, jo mindre sannsynlig er det at de ansatte velger å flytte. Der vi finner at menn har høyere sannsynlighet for å pendle enn sine kvinnelige kolleger, finner vi ingen kjønnsforskjeller i sannsynligheten for å flytte.

I spørreundersøkelsen spurte vi også om de ansatte ville flytte ved beordring til nytt tjenestested ved ulike kompensasjonsordninger. Også villigheten til å flytte øker ved høyere kompensasjon. Mens 1 av 10 er villig til å flytte ved 50 000 kroner per år i fem år (tilsvarende det maksimale beløpet i dagens bonusordning), oppgir 7 av 10 at de ville flyttet hvis kompensasjonen var 200 000 kroner per år i fem år.  I likhet med sannsynligheten for at en person har flyttet i perioden vi studerer, finner vi her ingen forskjell mellom kvinner og menn i villigheten til å flytte i fremtiden hvis kompensasjonen økes.

Økonomiske insentiver mykner de harde realitetene

Forsvarets geografiske tilstedeværelse i en håndfull forsvarskommuner, befolkningens urbanisering og forsvarsansattes (nåværende og fremtidige) preferanser for bosted er en krevende cocktail å håndtere for de ansatte og for Forsvaret som arbeidsgiver. Med den nye langtidsplanen skal antallet forsvarsansatte øke betydelig i årene frem mot 2036, også i usentrale strøk.

De to FFI-rapportene bidrar med kartlegging av forsvarsansattes geografiske mobilitet, men de viser også at det er mulig å påvirke de ansattes vilje til flytting og ukependling.

Kompensasjonsordninger for å styrke den geografiske mobiliteten blant militært personell i Forsvaret vil belaste forsvarsbudsjettet, penger forsvarsplanleggere sikkert ønsker seg til andre formål. Men det er konsekvensen av å ha et forsvar med et usentralt fotavtrykk i et land med en stadig mer sentralisert befolkning.