Hva nå, demokrater?

I denne kronikken skal jeg nøste litt i de ulike tilnærmingene demokratene nå forsøker seg på. Stort sett handler de alle om Trump – noe som kanskje ikke er det mest tillitsvekkende tegnet i seg selv.

1. Ignorer Trump: Et forslag er å ignorere Trump. Tidligere Clinton-strateg James Carville har gjort seg til talsperson for denne retningen. Hans råd er å la republikanerne kjøre seg selv i grøfta. De vanstyrer landet, og å gå i kamp med dem vil kun slå tilbake på demokratene. Dessuten er det ikke noe reelt demokratene kan gjøre for å stoppe ham. Derfor er det på tide med det Carville kaller en «taktisk pause». I en kronikk i New York Times tar han til orde for det han kaller en taktisk pause der demokratene skal «roll over and play dead.»

Carville antar med dette at Trump er et blaff som etter hvert vil slukne, og at normalen kan gjenvinnes etter hans tid ved roret. Videre antar han at velgere vil stemme på demokrater som har vært passive mot Trump. Denne tilnærmingen er ikke veldig populær blant partifeller.

2. Spill på lag med Trump: Andre anser dette som uansvarlig, og foreslår heller å samarbeide med Trump der de kan. Dette for å forsøke å ivareta folkets interesser også under sittende administrasjon, og for selv å fremstå som voksne lederskikkelser. Faren her er at det kan legitimere Trump (en kan vanskelig samarbeide med en leder som faktisk er farlig) og signalisere til velgere at det ikke haster å skifte ut den politiske ledelsen i Washington, D.C.

I denne kategorien finner vi demokratenes minoritetsleder i Senatet, Chuck Schumer, som gjorde seg upopulær da han gikk med på republikanernes budsjettforslag for å hindre nedstenging av staten. Dette, mente han, var det beste av to onder for det amerikanske folk. I samme kategori finner vi Michigan-guvernør Gretchen Whitmer, som er blitt en yndet samarbeidspartner for Trump og stadig dukker opp med ham foran kameraene.

3. Bli som Trump: En annen retning, representert av California-guvernør Gavin Newsom, er å forsøke å appellere til velgere som sympatiserer med Trumps budskap og som mener at demokratene tar feil. Newsom, som tidligere var kjent som en progressiv politiker, ikke minst på saker som nå behandles som «woke», har gått inn for å finne rom for enighet med MAGA-fløyen, og lansert en egen podkast der han blant annet har invitert Steve Bannon. Newsom, hvis navn gjerne dukker opp når en ser for seg fremtidige demokratiske presidentkandidater, har i etterkant fått kritikk fra egne partifeller så vel som republikanske Trump-motstandere.

4. Stopp Trump: Så er det dem som mener at reell motmakt mot Trump ligger i å kjempe med nebb og klør både mot politikken han fører og den nå ganske utbredte oppfatningen at man ikke kan redde inn igjen skaden Trump har forvoldt nasjonen. Demokrater i Kongressen forsøker å sabotere Trumps muligheter til å gjennomføre lovnader om skatteletter, kutt i velferdstjenester, tøffere innvandringspolitikk og så videre. Senator Chris Van Hollen tok turen til El Salvador for å opprettholde fokuset rundt saken om feilaktig deporterte Kilmar Abrego Garcia. Senator fra New Jersey, Cory Booker, holdt en rekordlange tale i Kongressen med budskapet om at amerikanere befinner seg i et «moral moment.»

Denne tilnærmingen handler om å gjøre politikken tilstrekkelig upopulær blant republikanske velgere til at den kan bli gjennomført uten at republikanerne risikerer tap i mellomvalget og samtidig nå ut til demoraliserte demokrater som føler at slaget er tapt.

5. Endre systemet: Til slutt finnes det to skoler som anser Trump som et symptom på systemsvikt. Begge anser løsningen er systemisk, og det i økonomisk forstand. Tilnærmingen er representert av politikere som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez (for tiden aktuelle med «Fighting Oligarchy»-turneen), gir de ultrarike skylda og argumenterer for at ekte demokrati krever revolusjonær endring.

En litt mindre drastisk tilnærming foreslår en revisjon av systemet for å skape vekst og velstand. Boka Abundance, forfattet av Ezra Klein og Derek Thompson, argumenterer for at autokratiske ledere hjelpes frem av et system som ikke fungerer effektivt for folk flest. For å skape innovasjon og gjennomføringsevne kreves endring av dette systemet, i kombinasjon med nye, visjonære demokratiske ledere.

Demokratene er splittet i spørsmålet om hvordan en kan bekjempe Trump. Veien frem mot mellomvalg og presidentvalg vil kanskje mer enn noensinne være et veivalg for Det demokratiske partiet. Kanskje vil en av skolene gjengitt her vinne frem; kanskje vil demokratene enes om en annen retning. Det som er soleklart i et politisk system gjennomsyret av mistillit, er at retningsvalget faktisk må være et valg. Det kan ikke bli for toppstyrt av partieliten. Samtidig kreves en tydelig lederskikkelse. Dette må være en som evner å gjøre krise til mulighet og samle en mildt sagt broket forsamling både i parti og nasjon. Enn så lenge er det uklart hvem det skulle være – og om det i det hele tatt lenger er mulig.