Sikkerhetspolitikk

I denne rapporten belyser vi omtalen av offensive cyberoperasjoner i et utvalg av stater. For å undersøke dette har vi valgt en todelt tilnærming. I første del av rapporten vurderer vi hvordan stater omtaler egen evne til å utføre offensive cyberoperasjoner i strategi- og policydokumenter. Dette kan bidra til å avdekke mulige variasjoner i tilnærming til offensive cyberoperasjoner mellom ulike stater. Utvalget for første del av rapporten består av USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige, Finland og Estland. Stater som USA og Storbritannia har vært og er svært toneangivende for utviklingen på feltet. Danmark, Sverige og Finland er valgt ut fordi de kan gi både et småstatsperspektiv og et nordisk perspektiv. I fremstillingen av egen tilnærming til offensive cyberoperasjoner har statene USA, Storbritannia og Frankrike en tydeligere offensiv vinkling sammenlignet med de andre statene i utvalget. Nederland, Danmark, Sverige, Finland og Canada legger vekt på å fremstille offensive cyberkapabiliteter i et forsvarsperspektiv. Estland og Tyskland er mer tilbakeholdne i å tydelig referere til offensive cyberoperasjoner, men fremstiller likevel et behov for cyberkapabiliteter innenfor rammen av nasjonal sikkerhet. I andre del undersøker vi mulige forklaringsfaktorer for hvorfor stater har utformet særegne tilnærminger til offensive cyberoperasjoner. Dette gjennomføres gjennom en analyse av fremstillinger i strategi- og policydokumenter opp mot statens strategiske kultur. Strategisk kultur påvirker tenkning rundt korrekt atferd i sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed kan vi legge til grunn at denne tenkningen også påvirker oppfatningen av hva som er et legitimt handlingsrom innen statens bruk av offensive cyberoperasjoner. Utvalget av stater i del to av rapporten er USA, Tyskland og Danmark. Basert på eksisterende litteratur om strategisk kultur utarbeider vi kategorier for strategisk kultur for de tre statene i utvalget. Vi finner at USA og Danmark anser det som legitimt å bruke offensive cyberoperasjoner som et maktmiddel utenfor egne landegrenser og mot andre stater. Denne tilnærmingen gjenspeiler statenes strategiske kultur. Tyskland, til forskjell, har en tilnærming til offensive cyberoperasjoner som fremhever egen sikkerhet og ikke-militære trusler, særlig trusler fra kriminelle aktører. Vi finner at denne tilnærmingen også gjenspeiler Tysklands strategiske kultur.

Utviklingen går raskt i Arktis, drevet av klimaendringene. Den mest dramatiske av disse endringene er isen som trekker seg tilbake på land og til havs, noe som åpner for nye transportruter og nye muligheter for å utvinne ressurser. Analytikere og observatører har aktivt debattert de mulige konsekvensene av denne utviklingen for regional og global sikkerhet, og en rekke stater ser på Arktis som et mulig område for militære operasjoner. Et endret klima og det at den menneskelige aktivitet i regionen trolig vil øke, utgjør bare noen få av de relevante faktorene som bør vurderes. Hva vil kjennetegne det arktiske operasjonsmiljøet om 30 år?Et av dilemmaene i forsvarsplanlegging er behovet for å forberede seg på ukjente fremtidige hendelser som kan innebære bruk av militær makt. Militære operasjoner er imidlertid svært situasjonsbetingede, og konteksten påvirker en operasjons karakter og potensielt utfallet. En måte å unngå det å være fullstendig uforberedt på er gjennom en strukturert prosess der vi konstruerer mulige fremtidssituasjoner med ulike kombinasjoner av relevante faktorer for å se hvordan disse vil påvirke gjennomføringen av militære operasjoner. Et viktig aspekt ved operasjonsmiljøet er samspillet mellom disse faktorene og særlig de andre og tredje ordens effektene som resulterer.I denne analysen utforsker vi tre mulige arktiske «fremtider» ved å bruke et analytisk rammeverk som består av fem faktorer: geopolitikk, miljø, samfunn, militære systemer, og doktriner og operasjonskonsepter. Den første av de konstruerte fremtidene består av en enkel og nesten lineær ekstrapolering av dagens trender. Den andre tar for seg en fremtidsutvikling der Russland og Kina har et tett partnerskap i Arktis, og i den tredje fremtiden ser vi for oss betydelige teknologiske endringer som reduserer behovet for å utvinne ressurser i Arktis. Vi evaluerer implikasjonene for militære operasjoner innenfor hver av disse fremtidene ved å ta for oss hvordan de endrer den operasjonelle konteksten på fellesfunksjonene: kommando og kontroll, etterretning og informasjon, mobilitet og manøver, ild, understøttelse og beskyttelse.Vi finner at noen elementer ved det fremtidige arktiske operasjonsmiljøet vil påvirke enkelte aspekter ved militære operasjoner som mobilitet og forsyning nesten uansett hvordan fremtiden utspiller seg. Dette er hovedsakelig på grunn av effekter ved klimaendringene som er «låst» i atmosfæren, og som vil påvirke regionen uavhengig av eventuelle reduksjoner i klimagassutslipp. Andre relevante aspekter inkluderer utvidelsen av sivil infrastruktur for å utvinne ressurser, økningen i antall satellitter i polar bane, og teknologiske løsninger som forbedrer visse forsyningsaspekter av understøttelse. Selv om mange av endringene vi antar vi vil se i den arktiske regionen kan utvikle seg som forventet, er det ikke garantert. Norske beslutningstakere bør forberede seg på et bredere spekter av mulige oppgaver i et stadig mer krevende operasjonsmiljø.