Sikkerhetspolitikk

Denne rapporten beskriver en ny metode for sikkerhetspolitiske fremtidsanalyser, som skal anvendes av FFI i en rekke kommende studier. Formålet med metoden er å styrke beslutningsgrunnlaget for norsk forsvars- og sikkerhets- politikk gjennom ugraderte og graderte analyser som tar et bredere og mer langsiktig perspektiv på den fremtidige utviklingen i Norges strategiske omgivelser enn det som normalt gjøres. Til forskjell fra andre metoder for fremtidsanalyser er ambisjonen i FFIs nye metode ikke bare å kartlegge hva som kan skje, men også vurdere hvilke utviklinger som er mest sannsynlige. Metoden består derfor av to steg: 1) I det første steget (kartlegging) er formålet å forutse mulige utviklinger i Norges strategiske omgivelser på lang sikt (15–25 år). Kartleggingen baseres i hovedsak på workshoper og intervjuer med eksperter på utvalgte temaer av særlig betydning for norsk sikkerhet, som Russland, USA, Kina og bestemte teknologier. Resultatene systematiseres ved hjelp av en morfologisk matrise som skisserer «hele» mulighets-rommet for utviklinger innenfor hvert tema. Til slutt utledes et sett med scenarioer som beskriver fundamentalt ulike retninger som temaet kan utvikle seg i, og hvilke konse-kvenser disse kan få. 2) I det andre steget (prediksjon) er formålet å forutsi hvilke av de identifiserte utviklingene som er mest sannsynlige på kort til midlere sikt (0–5 år). Prediksjoner vil samles inn gjennom en prediksjonsturnering, der de mest treffsikre deltagernes vurderinger vil aggregeres. Metoden bygger på FFIs erfaringer fra en tidligere prediksjonsturnering (2017–2020) som viste at det finnes enkeltdeltakere som systematisk treffer langt bedre enn de fleste andre. Denne metoden er unik i internasjonal sammenheng. Enkelte andre organisasjoner, for eksem-pel RAND, har utviklet metoder for å kombinere scenarioer og prediksjon. Disse metodene foku-serer imidlertid på mer avgrensede og kortsiktige spørsmål der prediksjoner oppdateres fortlø-pende. FFIs nye metode tar derimot for seg bredere problemstillinger med lengre tidshorisonter som er mer relevante for Forsvarets langtidsplanlegging og årlige trusselvurderinger.

I denne rapporten belyser vi omtalen av offensive cyberoperasjoner i et utvalg av stater. For å undersøke dette har vi valgt en todelt tilnærming. I første del av rapporten vurderer vi hvordan stater omtaler egen evne til å utføre offensive cyberoperasjoner i strategi- og policydokumenter. Dette kan bidra til å avdekke mulige variasjoner i tilnærming til offensive cyberoperasjoner mellom ulike stater. Utvalget for første del av rapporten består av USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige, Finland og Estland. Stater som USA og Storbritannia har vært og er svært toneangivende for utviklingen på feltet. Danmark, Sverige og Finland er valgt ut fordi de kan gi både et småstatsperspektiv og et nordisk perspektiv. I fremstillingen av egen tilnærming til offensive cyberoperasjoner har statene USA, Storbritannia og Frankrike en tydeligere offensiv vinkling sammenlignet med de andre statene i utvalget. Nederland, Danmark, Sverige, Finland og Canada legger vekt på å fremstille offensive cyberkapabiliteter i et forsvarsperspektiv. Estland og Tyskland er mer tilbakeholdne i å tydelig referere til offensive cyberoperasjoner, men fremstiller likevel et behov for cyberkapabiliteter innenfor rammen av nasjonal sikkerhet. I andre del undersøker vi mulige forklaringsfaktorer for hvorfor stater har utformet særegne tilnærminger til offensive cyberoperasjoner. Dette gjennomføres gjennom en analyse av fremstillinger i strategi- og policydokumenter opp mot statens strategiske kultur. Strategisk kultur påvirker tenkning rundt korrekt atferd i sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed kan vi legge til grunn at denne tenkningen også påvirker oppfatningen av hva som er et legitimt handlingsrom innen statens bruk av offensive cyberoperasjoner. Utvalget av stater i del to av rapporten er USA, Tyskland og Danmark. Basert på eksisterende litteratur om strategisk kultur utarbeider vi kategorier for strategisk kultur for de tre statene i utvalget. Vi finner at USA og Danmark anser det som legitimt å bruke offensive cyberoperasjoner som et maktmiddel utenfor egne landegrenser og mot andre stater. Denne tilnærmingen gjenspeiler statenes strategiske kultur. Tyskland, til forskjell, har en tilnærming til offensive cyberoperasjoner som fremhever egen sikkerhet og ikke-militære trusler, særlig trusler fra kriminelle aktører. Vi finner at denne tilnærmingen også gjenspeiler Tysklands strategiske kultur.