Russlands væpnede styrker og nordområdene

Krigens konsekvenser

Russlands konvensjonelle militære evne er i samme periode blitt betydelig svekket som følge av tapene som russiske styrker er blitt påført på slagmarken i Ukraina. Særlig gjelder dette på den landmilitære siden. Dette har igjen konsekvenser for styrkebalansen mellom Russland og NATO i Nord-Europa, kjernevåpnenes rolle i russisk sikkerhetspolitikk og i hvilken grad Russland vil kunne utgjøre en trussel mot de nordiske og baltiske landene i årene som kommer.

Russlands militærindustrielle kompleks jobber på høygir for å erstatte materiellet som er gått tapt i Ukraina. Det brukes også store ressurser på å rekruttere og mobilisere flere soldater. Hvorvidt – og når – Russlands væpnede styrker vil klare å gjenvinne evnen de hadde før fullskalainvasjonen av Ukraina, vil avhenge av en rekke faktorer, ikke minst forsvarsindustriens produksjonskapasitet, den militærteknologiske utviklingen og Russlands økonomiske bæreevne.

Det knytter seg i dag stor usikkerhet til det videre forløpet og endelige utfallet av Russlands krig i Ukraina. Dersom krigen fortsetter med dagens omfang og intensitet, og dersom de russiske tapstallene blir liggende på dagens høye nivå, vil det bli vanskelig for Russland å bygge opp igjen forsvaret sitt. Hvis krigen i Ukraina tar slutt eller settes på pause, vil det kunne bli lettere for Russland å nå sine styrkemål. Men en eventuell våpenhvile eller fredsslutning i Ukraina vil ikke nødvendigvis innebære at alle de russiske styrkene som i dag står på okkupert område, vil kunne omdisponeres til andre deler av Russland, inkludert de nordlige grenseregionene mot NATO. Det er grunn til å anta at store russiske hærstyrker fortsatt vil være bundet opp i eller nær Ukraina.

Nordområdene som militært operasjonsteater

Kolahalvøya har tradisjonelt vært, og er fortsatt, Russlands viktigste baseområde for sjømilitære styrker. Mer enn halvparten av Russlands sjøbaserte strategiske kjernevåpen finnes på ubåter som opererer fra Kola, og som jevnlig bruker Barentshavet som øvings-, operasjons- og transittområde. Mange av de andre militære kapasitetene som finnes i Russlands nordvestlige hjørne, blant annet atomdrevne og konvensjonelle angrepsubåter, overflatefartøyer og fly med antioverflate- og antiundervannskapasitet, er der for å beskytte de strategiske ubåtene og deres patruljeområder.

Russlands kontrollambisjon er spesielt stor i den indre delen av «bastionen». Øst for linjen mellom Nordkapp, Bjørnøya og Svalbard, gjerne omtalt som «Bjørnøya-gapet», ønsker Russland å ha, eller i det minste være i stand til å etablere, sjøkontroll. Det innebærer at de behersker et havområde (Barentshavet) i en slik grad at de både kan bruke det for egne formål (som sjøbasert kjernefysisk avskrekking) og samtidig er i stand til å hindre en motstander i å bruke det for sine formål. Vest og sør for Bjørnøya-gapet, i Norskehavet, og ned til GIUK-gapet, det vil si havområdet mellom Grønland (G), Island (I) og Storbritannia (UK), har Russland neppe samme kontrollambisjon. Her handler det først og fremst om sjønektelse.

Det vil si operasjoner med sikte på å hindre NATO i å bruke det maritime domenet for sine formål, for eksempel til å overføre allierte forsterkninger til Norge, Sverige eller Finland i en krigs- eller krisesituasjon.

Det at Russlands kontrollambisjon i det maritime domenet tradisjonelt har vært, og fortsatt er, større i Barentshavet enn i Norskehavet, betyr ikke at landet aldri ønsker å spille på bortebane. På 2000-tallet finnes det mange eksempler på at Russland har brukt Norskehavet som en arena for politisk motiverte styrkedemonstrasjoner og «revirmarkeringer». Slik aktivitet faller gjerne innenfor kategorien «signalering», altså militær aktivitet med primært formål å påvirke oppfatningene til en eller flere andre aktører, typisk Norge eller alliansen som vi er en del av. Hensikten er å få oss til å endre atferd på en måte som er mer i tråd med preferansene til den signalerende aktøren, altså Russland. Én slik målsetting kunne for eksempel være å forsøke å tvinge frem en reduksjon i NATOs militære tilstedeværelse og øvingsaktivitet i de nordlige havområdene.

Russlands militære aktivitet i nord før og etter februar 2022

En viktig kilde til kunnskap om Russlands militære aktivitet i nord, i tillegg til navigasjonsvarslene som utstedes av den Murmansk-baserte havneadministrasjonen for det vestlige Arktis, er de mange «Notice to Airmen» – NOTAM-meldingene – som utstedes av russiske luftfartsmyndigheter. Slike meldinger inneholder detaljert informasjon om tid og sted for aktiviteter som kan føre til fare for luft- og skipstrafikken, eksempelvis skyteøvelser i eller over internasjonalt farvann i Norskehavet og Barentshavet.

I samarbeid med Avinor flysikring, som er den primære norske mottakeren av slike meldinger, har FFI over flere år bygget opp et datasett bestående av 67 russiske NOTAM-meldinger fra perioden mellom 2015 og 2024. Meldingene er å betrakte som farevarsler om planlagt russisk militær øvingsvirksomhet i Norges maritime jurisdiksjonsområder, det vil si norsk økonomisk sone (NØS), fiskevernsonen rundt Svalbard eller fiskerisonen ved Jan Mayen. Litt mer enn halvparten av hendelsene i datasettet, 37 i tallet, skriver seg fra perioden mellom januar 2015 og starten på Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022. De resterende 30 er fra perioden mellom februar 2022 og januar 2024, altså de to første årene etter invasjonen.

Hovedtyngden av Den russiske nordflåtens skyte- og øvingsaktivitet i årene frem mot fullskalainvasjonen av Ukraina skjedde i havområdene utenfor Kolahalvøya. Slik aktivitet ble imidlertid også observert i havområdene lenger vest og sør, utenfor kysten av Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet. Det største russiske skytefeltet i perioden mellom 2015 og februar 2022 ble annonsert utenfor Mørekysten under NATO-øvelsen «Trident Juncture» i november 2018 og overlappet i betydelig grad med øvingsområdet for øvelsen. Det tilsier at denne NOTAM-meldingen i stor grad var politisk motivert og hadde som siktemål å forstyrre NATO-øvelsen og kommunisere Russlands misnøye med den. Lignende sammenfall i tid og rom mellom norsk/alliert og russisk øvingsvirksomhet ble registrert i forbindelse med andre NATO-øvelser og deployeringer i årene frem mot 2022. Andre, og sannsynligvis de fleste, av de russiske skytefeltene virket ikke å være direkte relatert til norsk eller alliert militær aktivitet. Dette gjaldt blant annet russiske farevarsler utstedt for havområdene nordvest og sørøst for Svalbard. Her var det etter alt å dømme tale om planlagt nedfall av vrakgods fra flertrinnsraketter skutt opp fra land (Plesetsk og Bajkonur).

Hva så med det russiske atferdsmønsteret etter 24. februar 2022? Siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har vi ikke registrert en eneste russisk NOTAM-melding sør for polarsirkelen. Russlands skyteøvelser skjer nå, med svært få unntak, i eller nær Barentshavet. Dette er en klar indikasjon på at det geografiske tyngdepunktet for den russiske aktiviteten har flyttet seg nordover og østover siden februar 2022.

Mulige årsaker til atferdsendringen

Det kan være flere grunner til den observerte tyngdepunktforskyvningen mot Barentshavet:

1. Russland kan ha kommet til at deres tidligere symbolske styrkemarkeringer i Norskehavet, som formodentlig var ment å frembringe en atferdsendring på vestlig side, ikke har gitt ønskede resultater. Tvert imot økte NATOs militære nærvær og aktivitet i nordområdene i den aktuelle perioden. Rasjonalet for å fortsette med politisk motivert signalering langt sør i Norskehavet kan med andre ord ha blitt mindre.
2. Russlands «NOTAM-aktiviteter» i de nordlige havområdene har ført til en del kritikk fra sivile aktører, kanskje særlig fiskerinæringen. Det har også vært en del hendelser der fiskere har nektet å flytte seg for å gi plass til russiske skyteøvelser. Slik motstand kan ha fått Russland til å revurdere hvor hensiktsmessig det er å legge militær øvingsvirksomhet til områder med stor sivil aktivitet (fiskerier, petroleumsvirksomhet, kommersiell skips- og flytrafikk osv.). Det at den russiske øvingsaktiviteten flytter seg nordover og østover, for eksempel bort fra havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen, er slik sett positivt.
3. Russlands militære kapasitet i nord er åpenbart svekket som resultat av tapene som russiske styrker er blitt påført på slagmarken i Ukraina. Dette gjelder særlig landstyrkene, men også russiske luft- og sjøstyrker er blitt påvirket av krigen i Ukraina. Mange vil huske det ukrainske droneangrepet mot Olenja-basen, midt på Kolahalvøya, i begynnelsen av juni. Angrepet gjorde stor skade på den derværende russiske bombeflyparken. Tilsvarende angrep ble gjennomført tre andre steder i Russland på samme tidspunkt. Russland har også mistet et betydelig antall fly av andre kategorier på ulike stadier av konflikten. Når det gjelder Nordflåtens overflatefartøyer og ubåter, har flere av disse i lengre tid vært deployert til det østlige Middelhavet. Så lenge de er der, vil det være redusert kapasitet i nord.
4. Kjernefysisk avskrekking er blitt relativt sett viktigere enn før. Heller enn å bruke sjø- og luftmilitære ressurser på symbolske styrkemarkeringer utenfor Norskekysten kan Russland ha ønsket å prioritere styrket beredskap på hjemmebane og opptrening av bastionforsvaret i Barentshavet. Det er i denne forbindelse interessant å notere at den lenge planlagte «Zapad»-øvelsen som skulle funnet sted i september 2023, ble avlyst på kort varsel, mens atomøvelsen «Grom» ble gjennomført som planlagt i oktober samme år, slik den også ble i oktober 2024. På de to sistnevnte øvelsene ble alle tre deler av Russlands atomarsenal testet. Det ble skutt opp interkontinentale ballistiske missiler fra land, ballistiske missiler på ubåter og kryssermissiler fra strategiske bombefly.

Et mer komplekst trusselbilde

Det er fortsatt for tidlig å trekke bastante konklusjoner om hvorvidt de beskrevne atferdsendringene på russisk side – tyngdepunktforskyvningen fra Norskehavet til Barentshavet, og skiftet fra signalering til bastionforsvar – er av midlertidig eller mer permanent karakter. Mye vil avhenge av det videre forløpet til krigen i Ukraina og Russlands fremtidige forhold til Vesten. Det gjenstår også å se hva slags betydning Sverige og Finlands NATO-medlemskap vil få for Russlands militære atferdsmønster i nordområdene.

Så langt er det lite som tyder på at Russland generelt opptrer mer «bøllete» i forbindelse med NATO-øvelser enn landet gjorde før 24. februar 2022. Under øvelsen «Nordic Response» i mars 2024 ble det for eksempel ikke registrert provoserende atferd eller symbolske styrkemarkeringer fra russisk side, til tross for at øvelsen var relativt stor og skjedde lengre nord og øst enn det som tidligere har vært vanlig. Dette var også den første større allierte øvelsen i nord etter at Sverige og Finland ble medlemmer av NATO. I Barentshavet må vi uansett belage oss på et vedvarende høyt russisk aktivitetsnivå og jevnlige skyteøvelser, i russisk så vel som i norsk økonomisk sone.

Gitt det faktum at Russlands konvensjonelle militære evne er svekket, iallfall for en tid fremover, må vi anta at Russland vil søke å unngå å havne i en åpen militær konfrontasjon med NATO. Landet kan i stedet se seg tjent med å intensivere bruken av andre virkemidler. Det kan for eksempel dreie seg om desinformasjons- og påvirkningsoperasjoner, cyberangrep, spionasje og sabotasje, eksempelvis mot infrastruktur på havbunnen. Et mer komplekst og «hybrid» trusselbilde vil stille økte krav til etterretning, overvåkning og situasjonsforståelse på norsk side.