Slik rekrutterer Russland soldater

Russiske væpnede styrker har gått på massive tap i Ukraina siden februar 2022. Opptil 165 000 meldes drept på russisk side. Likevel har det russiske forsvaret vokst i antall aktive tjenestemenn. Hvordan kan dette paradokset forklares? 

Massive tap og regenerering

Siden 2022 har Kreml beordret tre offisielle økninger i antall stridende tropper, med 137 000 i mai 2022 og senere med 170 000 i desember 2023. Den 16. september 2024 signerte Putin et dekret som tar sikte på å øke antallet aktive soldater fra 1,32 millioner til 1,5 millioner. Selv om NATO med sine omkring 3,4 millioner aktive soldater er overlegen Russland samlet sett, vil Kremls planer gjøre den russiske hæren til den nest største i verden etter Kina, og den vil overgå både India og USA når det gjelder antall aktive soldater. Samtidig har det russiske forsvaret pådratt seg massive tapstall i sin krigføring mot Ukraina. Allerede i oktober 2022 var 1100 offiserer, inkludert 300 oberstløytnanter eller andre offiserer av høyere rang, rapportert drept. Ifølge det uavhengige mediet Mediazona – som baserer tapstallene på offentlig tilgjengelige og verifiserte kilder – er 111 387 russiske stridende drept i perioden fra 24. februar 2022 til juni 2025. Det anslåtte tallet drepte ligger imidlertid på 165 000. 

Hovedutfordringen for russiske myndigheter har vært å rekruttere til krigen uten å oppildne emigrasjon og innenrikspolitisk uro, altså å regenerere tapt personell uten å miste støtten blant folket. Regenerering generelt betyr å erstatte en enhets tapte utstyr, personell og andre kritiske komponenter. Russland har en terskel for når de skal regenerere personell. Det skjer nå omkring 30 prosent av den opprinnelige enheten er bli drept eller så hardt skadet at de er satt ut av spill. For å kunne holde de russiske posisjonene i Øst-Ukraina og opprettholde taktiske angrep langs frontlinjen må Russland erstatte hver eneste soldat de mister. 

Ifølge tall fra ukrainsk etterretning i 2024 har Russland klart å opprettholde antall soldater. De har rekruttert omkring 1000–1200 nye kontraktsoldater om dagen, altså 30 000–37 000 i måneden. Analyser fra våren 2025 indikerer at dette tallet har falt noe og ligger på omkring 1000 nye per dag. Det enorme behovet for regenerering av personell har siden 2022 likevel hatt konsekvenser både for hvem som blir rekruttert, og metodene russiske myndigheter bruker for å oppnå sitt styrkemål. Russland har lempet på kravene om alder, statsborgerskap og rulleblad når det gjelder hvem som har mulighet til å verve seg til forsvaret. 

Flere soldater på kontrakt

Russland har et hybrid bemanningssystem, noe som betyr at det kombinerer et tradisjonelt kadre- og reservesystem med verneplikt, sammen med et kontraktbasert profesjonelt system. Kadre- og reservesystemet består av befal og fast personell, men fylles opp med vernepliktige under øvelse og krig. 

Rekrutteringen til Russlands væpnede styrker består av fire prosedyrer, og det finnes også fire kategorier for soldater og befal. Disse er vernepliktige, kontraktsoldater, mobiliserte soldater fra den «delvise mobiliseringen» i 2022, og til slutt enkeltpersoner som har vervet seg til forsvarsdepartementets tilknyttede organisasjoner og private militære selskaper. Disse gruppene skiller seg fra hverandre når det gjelder lønn, tjenestetid og juridisk status. Både kontraktsoldater og mobiliserte soldater får samme grunnlønn, men kontraktsoldater har muligheten til å tjene betydelige bonuser. 

Russland har lenge hatt et mål om å øke antallet kontraktsoldater (kontraktniki), og dette målet har også økt jevnt og trutt. I 2020 uttalte russiske offisielle kilder at det var 405 000 kontraktsoldater. I 2020 ble målet satt til å øke fra 400 000 til 500 000 innen 2027. I 2022 kunngjorde det russiske forsvarsdepartementet at 695 000 kontraktniki skulle tjenestegjøre i de væpnede styrkene innen 2026, og i desember 2023 etterlyste den russiske forsvarsministeren 745 000 kontraktsoldater innen 2027. Ifølge det russiske Forsvarsdepartementet lå antallet kontraktsoldater på 640 000 i 2024, men tallet ligger mest sannsynlig nærmere 450 000. De tidligere begrensingene som gjaldt alder, har blitt betydelig lempet på etter 2022. Vervingsalderen er økt fra 27 til 30 år, og utenlandske statsborgere, fanger og migranter har i økende grad tatt del i hæren. I mai 2022 ble aldersgrensen på 40 år for kontraktniki fjernet, og personer opp til 65 år kan nå signere kontrakt. 

Vernepliktige ved frontlinjen

Spørsmålet om når vernepliktige kan sendes til frontlinjen i krigen, har også blitt mer fremtredende etter 2022. Ifølge russisk lov kan vernepliktige kun bli sendt til kampsoner etter minst fire måneder etter at de har blitt innrullert. Krigslov eller generell mobilisering kan imidlertid overstyre disse begrensningene. I mars 2022, i den innledende fasen av fullskalainvasjonen, uttalte Putin at vernepliktige ikke ville delta i den såkalte spesialoperasjonen, og understreket at kun profesjonelle soldater ville bli sendt til fronten. Dette endret seg imidlertid betydelig etter det ukrainske angrepet på Kursk-regionen i Russland i 2024. Da sendte Russland hundrevis av vernepliktige til frontlinjene. Selv om de vernepliktige befant seg på russisk territorium, representerte hendelsen et betydelig skifte. Et vesentlig antall av disse nylig innkalte russiske soldatene befant seg på frontlinjen da de ukrainske styrkene angrep området nær Sudzja 6.–7. august 2024, og mange av dem ble raskt tatt til fange av ukrainske styrker. 25 av disse russiske vernepliktige, som hadde en gjennomsnittsalder på 20 år, ble drept i Kursk-regionen. 

Minoriteter særlig utsatt

Etter annekteringen av Krymhalvøya i 2014 og det russiske inntoget i Øst-Ukraina har Putin og hans støttespillere i økende grad omfavnet en nasjonalsjåvinistisk posisjon. Denne vektlegger såkalte tradisjonelle verdier og Russlands «særlige rett» til å dominere mindre nabostater. Den nasjonalsjåvinistiske posisjonen har gjort allerede utsatte grupper som migrantarbeidere, etniske minoriteter og LGBTQI+-personer enda mer utsatt for tvang og vold, en dynamikk som også kan ses i rekrutteringen og bemanningen til de væpnede styrkene. 

Russiske statsborgere med økonomiske problemer, migrantarbeidere og etniske minoriteter innad i den russiske føderasjon har blitt uproporsjonalt skadet og drept. De etniske minoritetene burjatere, tuvinere og kasakher var overrepresentert blant de drepte i Ukraina i krigens første faser i 2022. For eksempel utgjorde burjatere 2,3 % av de drepte høsten 2022, mens burjatere utgjør kun 0,34 % av befolkningen i Russland. 

Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen North Caucasus SOS truet tsjetsjenske sikkerhetsstyrker i 2024 seks homofile menn i Tsjetsjenia med å bli sendt til frontlinjen i krigen. Disse skal ha blitt tilbudt alternativet om å betale 1,5 millioner rubler (170 000 NOK) for å slippe, men tre av disse og deres familier kunne ikke betale, og de ble dermed sendt til Ukraina som «frivillige». 

Også borgere fra Cuba, Jemen, Nepal, Sri Lanka, Somalia, Syria og Tadsjikistan skal ha kjempet for Russland i Ukraina, og disse skal også ha blitt rekruttert gjennom en kombinasjon av lovnader om jobb og tvang. Ifølge Financial Times var dette tilfellet med rundt 200 jemenittiske statsborgerne som ble innrullert i den russiske hæren i 2024. Jemenittene ble lovet arbeid i bygg- og sikkerhetsbransjen, men skal ha blitt tvunget til å signere kontrakt med det russiske forsvaret da de ankom Russland. Nord-Korea skiller seg ut, ettersom det er det eneste landet som har bekreftet på offisielt hold at det har bidratt med tropper til Russlands krigføring. 

Russland har brukt både pisk og gulrot som metode for rekruttering. 

Metoder og insentiver for rekruttering

Russland har brukt både pisk og gulrot som metode for rekruttering. Økonomisk gevinst fremstår som den viktigste årsaken til at russere og enkelte utenlandske statsborgere signerer kontrakt til tjeneste. Lønna ligger på omkring 200 000 rubler i måneden (ca. 25 000 NOK), som er i det 10–15 prosent best betalte sjiktet i Russland. Ved å signere kontrakt med forsvaret får mange dermed en lønn som de aldri ville hatt tilgang til ellers. I tillegg til lønn har soldatene mulighet til å få utbetalt en stor engangsbonus når de signerer. Beløpet varierer fra region til region. Borgermesteren i Moskva, Sergej Sobjanin, annonserte i 2024 at engangsbonusen ville øke til 1,9 millioner rubler (ca. 240 000 NOK). I regionen Tsjeljabinsk er engangsbonusen blitt doblet og ligger på 705 000 rubler (ca. 89 000 NOK), mens man i Jamal-Nenets-distriktet mottar en bonus på omkring 1,1 millioner rubler (ca. 140 000 NOK). Mange russere har dermed tjent veldig godt på krigen. 

Fordekt mobilisering

Utover økonomiske insentiver er tvangsmakt en utbredt metode for rekruttering. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen OVD-info blir demonstranter som tidligere har motsatt seg mobilisering, nå truet med nettopp å bli mobilisert for å krige i Ukraina. Russiske myndigheter skal også ha truet borgere med å åpne straffesaker mot dem dersom de nekter å signere kontrakt med de russiske væpnede styrkene. Nettstedet Vertska rapporterer om folk som på gaten har blitt truet med 15 års fengsel dersom de ikke melder seg til krigstjeneste. 

Mye tyder på at russiske myndigheter har blitt stadig mer desperate i sine forsøk på å verve soldater til krigen. Våren 2025 rapporterte det uavhengige russiske mediet Meduza og andre medier at russisk politi hadde raidet treningssentre og kampsportklubber i Moskva sin jakt på rekrutter. Her fikk de som hadde papirene i orden, stort sett gå fri, mens de som hadde unngått å oppdatere sin militære status, og migranter uten fast opphold, ble tatt videre i systemet. Særlig utsatt var tilflyttede utenlandske statsborgere som senere var blitt russiske statsborgere. De ble truet med deportasjon eller annullering av statsborgerskapet om de ikke vervet seg til hæren. Disse praksisene er blant dem som ofte omtales som en «fordekt mobilisering». 

Kan evnen til regenerering opprettholdes i årene som kommer?

Så langt har Russland, kanskje overraskende, klart å opprettholde antallet soldater som trengs både for å holde frontlinjen og for å forsøke å erobre nye områder. Etter 2022 har de russiske væpnede styrkene gjort både taktiske og operasjonelle tilpasninger, men dette har ikke bidratt til å gjennomføre Kremls strategiske mål om å demilitarisere Ukraina og få til et regimeskifte i Kyiv. At de fleste rekruttene er innrullert på bakgrunn av økonomisk vinning og tvang heller enn ideologisk overbevisning, illustrerer at det sosiale samholdet i det russiske forsvaret er skjørt. 

Vestlig våpenstøtte til Ukraina holdes ofte frem som nøkkelen til å svekke Moskvas evne til regenerering. Vestlig støtte er utvilsomt viktig, men som eksemplene med rekruttering av utenlandske borgere, fanger og minoriteter viser, skyr Russland få midler for å opprettholde styrkemålet sitt. Disse eksemplene illustrerer at Russland har et mye bredere repertoar enn vestlige land når det gjelder rekruttering. Utstrakt bruk av tvangsmakt, både mot egne og andre lands borgere, sannsynliggjør derfor at regenereringen på personellsiden kan opprettholdes enda en stund fremover. Samtidig viste den «delvise mobiliseringen» i 2022 – som førte til utstrakt frykt og sjokk i den russiske befolkningen – at de sosiale og innenrikspolitiske konsekvensene vil være uante ved en potensiell full, offentlig mobilisering. En rekke faktorer vil derfor påvirke hvorvidt Russland er i stand til å opprettholde sitt styrkemål for å fortsette krigen mot Ukraina: Russlands innenrikspolitiske utvikling, forsvarsøkonomien, vestlig våpenstøtte og den overordnede geopolitiske utviklingen. Kanskje viktigst av alt er spørsmålet om vi kommer til å se en mulig kompromissvillig leder i Kreml, noe som synes å være langt unna i dagens situasjon.