Russlands krigsøkonomi

Da Russland gikk til fullskalaangrep mot Ukraina den 24. februar 2022, innførte EU og G7-landene raskt noen av de mest omfattende sanksjonene som har blitt innført mot noe land gjennom historien. Målet var, ifølge den daværende amerikanske presidenten, Joe Biden, å «[ramme] hjertet av den russiske økonomien. [...] Disse internasjonale sanksjonene svekker Russlands styrke, deres evne til å gjenoppbygge militæret, og deres evne til å projisere makt.»

Etter mer enn tre år med krig i Ukraina, og stadig kraftigere sanksjoner mot den russiske økonomien, synes det vestlige prosjektet å være mislykket – i hvert fall på overflaten. Den russiske økonomien har hatt noe av den kraftigste økonomiske veksten den har hatt på over ti år. Forsvarsbudsjettene har økt kraftig, og evnen til å projisere makt har vedvart. Hva er forklaringen?

Tre kilder til økonomisk vekst

Det er spesielt tre årsaker til at den økonomiske utviklingen i Russland har vært såpass kraftig etter fullskalainvasjonen, og de tre årsakene er tett relatert.

Faktor 1: petroleumsinntekter

Den største kilden til Russlands økonomiske utvikling er petroleum. De siste 10–15 årene har petroleumsnæringen stått for 30–50 prosent av det føderale budsjettets inntekter, og det utgjør omtrent en femtedel av den totale russiske økonomien. Interessant nok er betydningen av petroleum for den totale økonomien ganske sammenlignbar i Norge og Russland. Dermed er det relevant å sammenligne utviklingen i norsk og russisk økonomi i 2022.

Da Russland invaderte Ukraina, skjøt olje- og gassprisene fart. Dersom vi ikke justerer for prisendringer, økte den russiske økonomien med 15 prosent fra 2021 til 2022. Men i Norge var veksten 32 prosent det året – den kraftigste økningen som noensinne har vært observert i det norske nasjonalregnskapet. Nå måles riktignok ikke økonomisk vekst uavhengig av prisendringer, og den russiske økonomien endte reelt sett med et fall på 1,2 prosent. Den norske økonomien vokste med 4,2 prosent. Dette viser at den russiske økonomien ville fått en kraftig knekk hvis det ikke hadde vært for petroleumsinntektene.

Faktor 2: sanksjonsomgåelser

De vestlige sanksjonene har rammet Russlands oppsparte fondsmidler, evne til å overføre penger på tvers av landegrenser, import av høyteknologi, petroleumsinntekter og enkeltpersoner i politikk og næringsliv.

Det vide spekteret av virkemidler påvirker økonomien negativt både på kort og lang sikt. Russlands evne til å omgå disse sanksjonene har imidlertid begrenset de negative konsekvensene.

De mest umiddelbare konsekvensene kom da G7-landene innførte et øvre tak på 60 dollar per fat for russisk olje. Dersom et fartøy fraktet olje med en pris høyere enn dette, ville det ikke bli forsikret eller kunne legge til kaianlegg i landene som sanksjonerte Russland. Det tok likevel ikke lang tid før russisk olje fløt i markedet som før, til priser godt over pristaket. Oljen ble fraktet med såkalte skyggefartøy – oljetankskip med uklare eier- og forsikringsforhold, som dermed var vanskelige å stenge ute fra markedet. Etter hvert som tiden har gått, har en stadig større andel av den russiske oljen blitt fraktet med «skyggeflåten», og rabatten for russisk olje har blitt marginal.

EU og G7-landene har utarbeidet en liste med komponenter som inngår i produksjonen av russiske våpen, og det er forbudt å eksportere disse til Russland. I tillegg er det innført forbud mot å eksportere petroleumsteknologi. Russland lykkes likevel med å få tak i mange av varene, enten ved å importere teknologien gjennom andre land eller ved å finne erstatninger fra andre produsenter. Særlig Kina har blitt en viktig leverandør. Men russiske bedrifter rapporterer om at den kinesiske teknologien både er dyrere og har dårligere kvalitet. Likevel hindrer sanksjonsomgåelsene at produksjonsfallet blir så stort som det kunne ha vært.

Faktor 3: offentlig overforbruk

Den siste faktoren som har bidratt til økonomisk vekst i Russland, er en kraftig økning i de offentlige utgiftene.

Russlands føderale budsjett (statsbudsjettet) er 25 prosent høyere i 2025 enn det var i 2021. Men 2021-budsjettet var allerede forhøyet som følge av den pågående koronapandemien. Sammenligner vi med 2019, er det en reell økning på 50 prosent. Ifølge Finansministeriet utgjorde budsjettimpulsen 10 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2022 og 2023 – det vil si at BNP ville vokst 10 prosent mindre totalt fra 2021 til 2023 hvis ikke budsjettene hadde økt så mye. Finansministeriet har ikke publisert informasjon om budsjettimpulsen etter 2023.

Til tross for økte petroleumsinntekter har statsbudsjettene gått med underskudd hvert år. Dette har blitt finansiert ved å øke statsgjelden og ved å tappe ressurser fra Russlands eget oljefond («Det nasjonale velferdsfondet»). Den nye gjelden forfaller ikke før på 2030-tallet. Velferdsfondet er i utgangspunktet et pensjonsfond, og antall pensjonister øker først på 2030-tallet. Hittil har altså overforbruket blitt finansiert ved å stjele ressurser fra fremtidens generasjoner. Først i 2025 begynte krigen å gå utover dagens generasjon – både i form av skatteøkninger og i form av tøffere prioriteringer i det føderale budsjettet.

Nå kutter Kreml i sosiale budsjettposter

Militæret og krigen i Ukraina har vært regimets høyeste økonomiske prioritet siden 2022. Som en konsekvens har utgiftene til militæret økt voldsomt de siste tre årene. Det er vedtatt at forsvarsbudsjettet skal utgjøre en tredjedel av alle føderale utgifter i 2025, tilsvarende 6,1 prosent av BNP. Dette er det høyeste nivået registrert i postsovjetisk tid. Til sammenligning utgjorde forsvarsbudsjettet i snitt 2,9 prosent av BNP de siste tre årene før fullskalainvasjonen (2019–2021).

Samtidig som myndighetene har økt militærutgiftene, har de også valgt å opprettholde finansieringen av andre samfunnsoppgaver. Svært høye offentlige utgifter har vært kostbart for den russiske statskassa, men viktig for at befolkningen skal merke minst mulig til krigen.

I 2025 nedprioriteres sivile budsjettposter til fordel for krig for første gang siden fullskalainvasjonen. Det skal kuttes i utgiftene til sosiale formål, en budsjettpost som vanligvis dekker trygd og pensjon. Også her skyver regimet utfordringene foran seg i tid: Kuttene rammer i hovedsak overføringer til det russiske pensjonsfondet.

Skjulte militærutgifter

Et stadig høyere forsvarsbudsjett ser likevel ikke ut til å være nok – regimet benytter stadig mer skjulte metoder for å finansiere krigen. Blant annet øker finansieringen av militær- og krigsrelaterte utgifter over sivile budsjettposter. Det militære avtrykket er spesielt stort på sosiale formål. Omtrent en tredjedel av budsjettposten skal i 2025 gå til militære lønninger og pensjoner, krigsskadeerstatninger og andre stønader til soldater og deres familier. Dette er penger som egentlig skulle kommet den alminnelige russiske befolkningen til gode. FFIs estimat på faktiske russiske forsvars- og krigsrelaterte utgifter er på 8,6 prosent av BNP i 2025.

Sivilbefolkningen nedprioriteres altså i økende grad til fordel for krig. Det er mye som tilsier at dette er en trend som vil vedvare: Hittil har de russiske styrkene i stor grad fått modernisert materiell fra lager. Dersom Russland skal være selvforsynt med våpen fremover, må det settes av betydelige ressurser til nyproduksjon og teknologiutvikling. Det kan bety at sivile budsjettposter vil rammes enda hardere enn i dag.

Mange russere har tjent på krigen

Etterspørselen etter arbeidskraft i Russland har økt markant etter fullskalainvasjonen, noe som har ført til både rekordlav arbeidsledighet og økte lønninger. Produksjonskapasiteten er sprengt, og det er et stort gap mellom antall ledige stillinger og tilgjengelig arbeidskraft. Utviklingen er særlig drevet av forsvarsindustrien, som går på høygir for å produsere våpen og materiell til de russiske styrkene. Arbeidsledigheten ligger offisielt på 2,2 prosent, det laveste nivået i postsovjetisk historie.

Kapasitetsutfordringene i økonomien har ført til stadig høyere priser. Gjennom første halvår av 2025 viser offisielle tall at inflasjonen i gjennomsnitt har ligget på 9–10 prosent, godt over styringsmålet på 4 prosent. Flere vestlige analytikere og forskningsmiljøer har imidlertid analyser som viser at inflasjonen sannsynligvis er mye høyere enn dette. Høy inflasjon er utfordrende, fordi det skaper uforutsigbarhet både for husholdninger og bedrifter. Dette kan redusere investeringsnivået, og dermed dempe utsiktene for økonomisk vekst.

Ifølge offisielle tall vokste den russiske reallønnen med 8,2 prosent i 2023 og 9,7 prosent i 2024. Ikke på noe tidspunkt siden 2014 har reallønnen vokst så mye over så mange måneder. Lønnsveksten har variert mye mellom ulike russiske regioner og vært spesielt sterk i flere lavinntektsområder. Dette kan blant annet skyldes økte lønninger i forsvarsindustrien, men også at et høyt antall personer fra de aktuelle områdene er rekruttert til krigen i Ukraina.

Mange russiske borgere har altså tjent på krigen så langt, noe som kan ha bidratt til innenrikspolitisk stabilitet i krigstid. Utviklingen har også blitt reflektert i uavhengige spørreundersøkelser de siste par årene, der det er en økning i andelen russere som sier at de er fornøyde med sin økonomiske situasjon. Situasjonen ser imidlertid nå ut til å være i endring: Sentralbanken forventer vesentlig lavere lønnsvekst fremover, og pensjonistene har allerede fått dårligere råd. Samtidig øker andelen russere som sier at de tror en økonomisk krise kan inntreffe.

Har krigsøkonomien nådd en smerteterskel?

Det kan være tegn til at den økonomiske prioriteringen av krigen nærmer seg en smerteterskel. I desember 2024 uttalte president Putin på et utvidet styremøte for forsvarsministeriet: «Vi kan ikke øke [forsvars]utgiftene uendelig, fordi alle komponentene i landets liv, som økonomien, den sosiale sfæren i videste forstand, vitenskap, utdanning og helsevesen, også må utvikles.»