Noen tjener på at kvinner og menn hater hverandre på nett
Forskning på kjønn i Forsvaret viser at kvinner og menn som lever og jobber tett sammen, ofte bryter ned fordommene de hadde om hverandre. Det stikk motsatte ser vi mye av i sosiale medier. Det bør bekymre oss mer enn vi tror.
Kronikk
24. august 2026
Gjennom mange år har jeg forsket på kjønn i Forsvaret, med særlig vekt på allmenn verneplikt og hvordan mennesker lever, jobber og samarbeider tett på tvers av kjønn.
Kjønnsnøytral verneplikt forutsetter at kvinner og menn kan samarbeide effektivt i krise og krig. Dersom mistillit mellom kjønnene bygges opp over tid, kan det undergrave en av forutsetningene for Forsvarets operative evne.
otalforsvaret bygges ikke opp av kuler, krutt og kommunale planer alene. Det består av mennesker, og er avhengig av tillit og vilje til å stille opp for hverandre når det virkelig gjelder.
Funnene mine viser at eksponering overfor andre mennesker i stor grad bryter ned stereotypier om hverandre. Når mennesker av ulikt kjønn bor, trener, løser oppgaver og tilbringer mye tid sammen, utvikler de ofte større forståelse for hverandre. Det betyr ikke at de blir bestevenner eller alltid er enige. Men daglig samvær kan utfordre etablerte oppfatninger om andre mennesker.
Dette står i kontrast til utviklingen som hyppig kommer til uttrykk i digitale rom. Identitet og tilhørighet oppstår ikke av seg selv. De skapes i relasjon til andre. Det som er nytt i vår tid er at stadig flere av disse relasjonene leves gjennom digitale plattformer.
Hva skjer når stadig flere oppfatninger av og om kvinner og menn formes i digitale miljøer som belønner konflikt, motsetninger og sterke følelser?
Mange av oss bruker timevis hver dag på sosiale medier, søkemotorer og kunstig intelligens. Vi oppfatter gjerne disse teknologiene som nøytrale verktøy som hjelper oss å finne informasjon. Men de er ikke bygget for å gi oss et balansert bilde av verden. De er bygget for å holde på oppmerksomheten vår, særlig når den er negativ.
Et sunt demokrati tåler uenighet. Mistillit mellom grupper, derimot, kan smuldre opp vårt felles grunnlag som samfunn.
Algoritmene i sosiale medier belønner innhold som vekker reaksjoner og holder oss lengst mulig på plattformene. Sterke følelser som sinne, frykt, frustrasjon og indignasjon spres derfor ofte lettere enn mer nyanserte perspektiver.
Konsekvensen er at vi gradvis utsettes for ulike versjoner av virkeligheten. Ingen i verden ser eksakt det samme, fordi alle serveres unikt individuelt tilpasset innhold.
Vi får ulike nyheter fra ulike medier, ulike tilbud på Amazon og Temu, ulike forslag om innhold på Netflix og YouTube, samt ulike forestillinger om hvem som har skylden for problemene i samfunnet.
Vi har hørt om ekkokamre og kaninhull, men det er mer presist å si at vi lever i mer og mer individualiserte informasjonssfærer.
Dette påvirker hvordan vi forstår både oss selv og andre. Vi deler ikke de samme referansene. Vi lever ikke i samme verden. Et av de tydeligste, og farligste, eksemplene er kjønnspolarisering.
I løpet av de siste årene har spørsmål om likestilling, maskulinitet, femininitet, familie og kjønnsidentitet utviklet seg til noen av de mest konfliktfylte temaene i den digitale offentligheten. Debattene handler ikke nødvendigvis om kjønn i seg selv, men om tilhørighet, anerkjennelse, status, makt og hvilke verdier som skal prege samfunnet.
Det som utspiller seg i sosiale medier peker i motsatt retning av mye av det jeg har sett gjennom snart to tiår med forskning på kjønn i Forsvaret.
Det mest interessante er ikke hva folk mener om kjønn, men hvordan algoritmer og påvirkningsaktører, både statlige og ikke-statlige, lærer seg hvilke temaer som skaper sterke følelser, for deretter å systematisk forsterke dem i vår personlige feed.
Et sunt demokrati tåler uenighet. Mistillit mellom grupper, derimot, kan smuldre opp vårt felles grunnlag som samfunn.
Problemet oppstår når mennesker ikke lenger oppfatter hverandre som politiske motstandere, men som trusler. Når forskjeller i interesser og verdier blir tolket som bevis på at den andre siden er ond, uvitende eller ikke hører hjemme i fellesskapet, da skjer det noe med samfunnet.
Når konflikter mellom grupper forsterkes dag etter dag, mister folk tillit til hverandre, til medier, til myndigheter og til fellesskapet de er en del av.
Tillit er en av de viktigste ressursene et demokrati har. Den gjør det mulig å samarbeide med mennesker vi er uenige med, å håndtere kriser og opprettholde institusjoner som bygger på frivillig oppslutning.
Derfor er polarisering mer enn et sosialt eller politisk fenomen. Det er også et sikkerhetsanliggende.
Moderne påvirkningsoperasjoner handler sjelden om å overbevise oss om én bestemt ideologi. De handler om å forsterke eksisterende konflikter, og svekke tilliten mellom mennesker og institusjoner. Det er ikke nødvendig å skape nye konfliktlinjer. Det holder å eskalere dem vi allerede har.