Dataalderen ble smuglet inn i Norge

Det er 1957. Et skip losser svære kasser i Oslo havn. På Kjeller reiser et nytt FFI-bygg seg. Nå skal selve dataalderen ankomme. Den kan måles i tonn. Og må smugles inn.

FFI kom til å bli en pioner innenfor datateknologi. Det handlet både om nysgjerrighet og nødvendighet.

FFI fikk sin egen matematikkseksjon i 1949, tre år etter at instituttet ble opprettet. Elektromekaniske maskiner, både bordmaskiner og mer avanserte maskiner, var avgjørende for å kunne utvikle våpen og systemene rundt dem. Det «formelle» navnet på seksjonen var «en matematisk teoretisk gruppe», med underliggende regnekontor. Dette lå under Fysikkavdelingen.

Det handlet om å kunne gjøre store beregninger fort, for eksempel for banen til et missil.

Astronomen, matematikeren og entusiasten Jan Vaumund Garwick var en helt sentral skikkelse. Som sjef for matematikkseksjonen rådde han over teknologi som fikk jobben gjort.

En støyende hullkortmaskin i kjelleren var i stand til å automatisere mange tusen repeterte tastetrykk.

Jan Garwick, her til høyre, sa at denne hullkortmaskinen «klarer på en dag det en mann brukte tre, fire uker på!»

Men det var ikke nok. Garwick så hvilken teknologisk utvikling som var på vei. Han ville ha mer fart i sakene. Han ville ha en elektronisk regnemaskin.

Manchester hadde svaret

Svaret lå i Manchester, byen som var industrialismens vugge i hundreåret før. Garwick hadde kontakter ved universitetet her, et miljø som var ledende i utviklingen av datateknikken. Han hadde selv vært med i utviklingsarbeidet i 1952.

Slik sikret han FFI muligheten til å få kjøpt den første datamaskin som ble industrialisert fra Manchester-miljøet: Den ble kalt Mercury, ble fabrikkert av Ferranti, og produksjonsnummer 0 ble levert til FFI i 1957.

Navnet på maskinen ble «Fredric». Det var både akronymet for Ferranti Rapid Electronic Defence Research Institute Computer og navnet til FFIs første direktør Fredrik Møller.

Jan W. Garwick var med på å utvikle den. Han og medarbeideren Ernst Selmer kjente den ut og inn.

– Allerede i 1954 funksjonerte den med core-hukommelse, og det var ingen tvil om at vi måtte sikre oss en slik maskin på Kjeller, sa Garwick i et intervju med magasinet Farmand i 1989.

Formål: Dechiffrer russerne

Men den kostet en million. De pengene hadde FFI ikke. Da «fant» Forsvaret en konto i England fra krigens dager. Det var Selmers kontakt med den militære etterretningen som gjorde at pengene ble lagt på bordet. De trengte en maskin for å dechiffrere russiske meldinger.

kart_england_norge_uten tekst.jpg

Likevel gjensto et kinkig problem: Toll og avgifter.

Vi måtte smugle maskinen inn i Norge, bokstavelig talt. Den fylte flere store lastebiler, og selv fulgte jeg med på lasteplanet fra Manchester til Hull, hvor den ble skipet ut. Jeg var utstyrt med diplomatpass, men aldri hadde tollerne sett så omfangsrik diplomatpost. Da kassene endelig kunne losses i Oslo, måtte tollerne bøye seg for den norske Londonambassadens segl, men de skrek fælt, fortalte Garwick i et intervju med magasinet Farmand i 1981.

For å huse Fredric fikk fysikkbygningen et påbygg i fulle tre etasjer. Maskinrommet opptok første etasje. I kjelleren ble et kjøleanlegg installert for å lede varmetapet på 20 000 watt fra de 2000 vakuumrørene ut i fri luft. Det sto dampskyer ut fra bygningen.

20 000 watt ga dampsky

Maskinen var «blank». Alle de nødvendige programproduktene måtte utvikles på Kjeller.

Hvordan så «Fredric» ut? En besøkende ville bare se en vegg av metalldører. Midt på en av dørene fantes en klokke og et stort bryterpanel. Foran var et kompakt skrivebord i metall, med noe som liknet en forvokst skrivemaskin.

Harald Keilhau betjener «Fredric», FFIs første elektroniske datamaskin med 2000 vakuumrør og et enormt varmetap.

Ferranti Rapid Electronic Defence Research Institute Computer (FREDRIC) representerte et gjennombrudd i hvordan forskerne løste kompliserte matematiske problemer. Fredric var blant de raskeste datamaskinene i Europa da FFI fikk den.

Fredric var avhengig av hullbånd, en papirstrimmel med utstemplede hull. Dette var en gammel oppfinnelse som allerede var i bruk i teleksmaskiner.

Nå ble strimmelen brukt til innmating og utmating av datamaskinprogrammer. Fordelen med hullbånd framfor hullkort var at dataene ikke kunne stokke seg. De kunne også redigeres, ved hjelp av saks og limbånd, spoles og gjenbrukes.

Etterretning og missilforskning var selvfølgelig blant områdene som krevde avansert regneteknologi. Men det fantes også mer kuriøse oppdrag.

En av de første jobbene som ble gjort av Fredric på Kjeller var beregning av den kjemiske sammensetningen av Jarlsbergosten. 

Den ble også brukt til å sortere medlemsregisteret til Sjømannsforbundet.

FFI ble maskinprodusent

FFI ble selv en datamaskinprodusent. Instituttet sto sentralt i utviklingen av en rekke datamaskiner på begynnelsen av 1960-tallet, noe som i sin tur førte til opprettelsen av Norsk Data og Kongsberg Våpenfabrikks (KV) datadivisjon. Den første var LYDIA (1962), som ikke var bygd opp med vakuumrør, men transistorbasert. Den ble etterfulgt av SAM, SAM2 og SAM3.

Alt kan spores tilbake til Garwick og teamet hans. Ettertida har gitt ham tittelen «informatikkens far i Norge». I samtida ble han kalt trollmannen: Garwick var den visjonære, eksentriske og briljante FFI-forskeren som fant og ansporet mange læregutter i denne pionertida.

Garwiks læregutter fikk mye å si innenfor datateknologi og informatikk, både nasjonalt og internasjonalt. Ole Johan Dahl og Kristen Nygaard møttes ved FFI. Yngvar Lundh, Lars Monrad Krohn og Rolf Skår er like viktige. De sistnevnte var med på å skape Norsk Data.

Norsk Data var en etablering som gjorde til skamme alle uttalelsene – også fra norske fagfolk selv – om at det ikke var noen vits at Norge selv skulle utvikle datamaskiner.

Fredric var et av de første stegene inn i den digitale tidsalderen, både for FFI og Norge.

Siden skulle FFI-miljøet ta mange og lange skritt videre. Det var ikke mye hyllevare å velge mellom i begynnelsen. Derfor laget FFI flere avanserte regnemaskiner selv. Noen var elektromekaniske.

For selv Fredric kunne ikke hurtig nok løse de matematiske oppgavene som var involvert i å styre Terne-rakettene korrekt. Den gigantiske maskinen hadde selvsagt heller ikke noe å gjøre på et fartøy. Dyktige folk ved det mekaniske verkstedet satte derfor sammen tannhjul og gir i messing og bronse, til det som ble en fungerende analog datamaskin til sjøs. Det var en presisjonsjobb.

Lytting i et hav av støy

Datakraften ved FFI ble som regel brukt til helt spesifikke formål. Som en del av det USA-støttede Bridge-programmet laget forskerne signalbehandlingsmaskinen Lydia. Den var ikke programmerbar, men svært hurtig. Den skulle lete etter svake akustiske signaler i et hav – bokstavelig talt – av støy.

Med den var det mulig å fange opp sovjetisk ubåttrafikk. Så lagde FFI flere utgaver av SAM. Det var en programmerbar maskin. Den første SAM ble utviklet for å analysere data fra Penguin-tester. På dette tidspunktet var det mulig å kjøpe datamaskiner, men det var et ønske om at FFI skulle lage maskiner selv, for både læring og kommersialisering.

FFI-forsker Rolf_Skår ved pekeskjerm 1965

I 1965 sitter Rolf Skår og betjener en svært framtidsrettet løsning: Med «lyspenn» styrer han tekst og figurer på skjermen til den spesialbygde operatørpulten til SAM.

FFI-forsker Rolf_Skår ved pekeskjerm 1965

Skår ble senere en av gründerne i Norsk Data. Maskinen har siden 1973 vært på Norsk Teknisk Museum.

Først på nettets forløper

15. juni 1973 ble Kjeller det første stedet utenfor USA som kom på nett. Pål Spilling ved FFI gjorde de nødvendige tastetrykkene.

Det var forsvarssak, gammelt vennskap, litt flaks og fortjenestefull innsats fra FFI som gjorde utslaget. Disse faktorene bidro til at Norge ble første internasjonale medlem i Arpanet (ARPA – Defence Advanced Research Projects Agency).

Arpanet var selve forløperen til det vi i dag kjenner som internettet. Den da 39 år gamle Spilling var assistent for FFI-forskeren Yngvar Lundh.

Spilling fortalte seinere at han så to grunner til at Kjeller ble første node utenfor USA: Den første var at de allerede hadde et godt forhold til ARPA via Norwegian Seismic Array (Norsar), der Norge hadde en strategisk viktig posisjon.

Yngvar Lundh var sentral for FFIs arbeid med datamaskiner. Et viktig mål med FFIs egenutviklede maskin SAM var å kunne analysere Penguin-missilene i detalj. Lundh (til venstre) og Lars Monrad Krohn kunne i 1965 hente ut svært presise telemetridata fra forskjellige eksperimenter.

Den andre grunnen var det nære forholdet mellom Yngvar Lundh og Lawrence Roberts – Larry blant venner. Larry hadde tidligere arbeidet ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). I samme laboratorium jobbet FFIs Yngvar Lundh. Han kom fra FFI til MIT som gjesteforsker allerede i 1958, for å lære om nyvinningene i datautviklingen.

På begynnelsen av 70-tallet ledet amerikaneren ARPAs avdeling for kommunikasjon. Det var han som både designet og styrte utviklingen av Arpanet. Yngvar Lundh var hele tida i tett kontakt med Roberts og miljøet rundt ham. Fra 1972 samarbeidet Lundh og forskergruppa med ARPA om teknikken for det som skulle bli internettet.

Lundh ble sentral for mange av de store nyvinningene ved FFI. Det var han som etter hjemkomsten fra USA samlet den såkalte siffergruppa ved FFI. For dem var det viktig å komme bort fra radiorør og få tatt i bruk transistorer og trykte kretser i datamaskiner. SAM-maskinene ble utviklet for simulering, Lydia og Martinus ble brukt til signalbehandling mens maskinen Rasmus ble laget for automatisk kontroll og telekom.

Der Pål Spilling gjorde de nødvendige tastetrykkene for å få FFI på nett i 1973, henger det nå en minnetavle.

Verden forsto ikke omfanget

I dag har en enkel mobiltelefon mer kapasitet enn maskinene som bidro til å sende de første menneskene til månen. Derfor er det vanskelig å forstå hvilket landskap FFI-forskerne og deres kolleger i inn- og utland opererte i.

I 1961 holdt Lundh flere foredrag med titler som «Sifferteknikk, teknikken med de store muligheter». Han forteller at han da ofte fikk en informert opplysning «av de som visste hva som egentlig foregikk i verden». Opplysningen var at én datamaskin var tilstrekkelig til å dekke Europas behov for matematikkmaskiner.

I FFIs historiehefte om datateknologi heter det: «Besluttende internasjonale organer ville med det første antagelig bestemme at Europas sentrale matematikkmaskin ville bli plassert i Roma. Så Lundh ble vennlig anbefalt å bruke skattebetalernes penger til noe mer nyttig.»

Utviklingen etter at et skip fra Hull ble losset i Oslo havn i 1957 forteller en ganske annen historie.