Oppkjøpsraid – eller snarere «oppkjøps»-raid – i Russlands krigsøkonomi

I Russland betyr ordet rejderstvo noe helt annet enn det engelske uttrykket «corporate raiding» som det kommer fra. I Vesten gir uttrykket assosiasjoner til fiendtlige overtakelse, kamp om fullmakter eller taktikkeri i styret. I Russland betyr det noe langt mer tvangspreget: beslag av virksomheter og eiendeler gjennom myndighetsmakt, juridisk manipulasjon eller ren maktbruk, ofte med stilltiende – eller eksplisitt – støtte fra staten. Det er en praksis som har utviklet seg side om side med den russiske markedsøkonomien. Fra 1990-tallets gangsterkapitalisme til den stadig mer sentraliserte statskapitalismen som har vokst frem under Vladimir Putin, har rejderstvo fortsatt å være et av de mest effektive verktøyene for politisk kontroll.

Makt og eiendom i det moderne Russland

Opprinnelsen til dagens russiske rejderstvo ligger i de voldelige og juridisk tvilsomme privatiseringene på begynnelsen av 1990-tallet. Da den sovjetiske planøkonomien kollapset, var eiendomsrettigheter dårlig definert og håndhevingsmekanismene primitive. Organisert kriminalitet, korrupte politimyndigheter og fremvoksende forretningsgrupper konkurrerte om kontroll. I disse årene ble makt brukt til å omfordele privat eiendom, og eiendomsretten var i praksis mindre avhengig av loven enn den var av evnen til å skaffe seg beskyttelse – om det så var fra den lokale mafiaen eller en guvernør.

Under Putin ble rejderstvo brakt under kontroll og byråkratisert. Den beryktede Jukos-saken i 2004–2005, der Russlands største oljeselskap ble ekspropriert, markerte en ny fase: Det som tidligere var kaotiske sammenstøt mellom rivaliserende forretningsklaner, ble nå en statlig styrt prosess for selektiv ekspropriasjon av selv de mest verdifulle eiendelene. Budskapet var ikke til å ta feil av: Eiendomsretten var underlagt Kremls forgodtbefinnende.

Deretter fulgte tusenvis av mindre beslag. Det som hadde vært kriminalitet, ble politikk; det spontane ble gjort systematisk.

Mot slutten av 2010-tallet var rejderstvo blitt et rutinemessig styringsverktøy og noe enhver bedriftsleder kunne kjenne igjen. Domstoler og rettsbetjenter ga en juridisk ferniss til det som i realiteten var tvungen omfordeling av eiendeler til personer nær makteliten. Denne praksisen visket ut skillet mellom rettshåndhevelse og eiendomsoverføring og utgjorde en av de største hindringene for investeringer i økonomien gjennom mer enn to tiår.

Krigsøkonomien og en ny bølge av beslag

Fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 førte til en dramatisk akselerasjon av denne utviklingen. Da mer enn tusen vestlige selskaper forlot landet, etterlot de en enorm portefølje av forlatte eiendeler – fabrikker, butikkjeder og energiinfrastruktur – som Russland anså at de kunne forsyne seg av. Statens respons var selektiv overføring av lukrative eiendeler til lojale aktører.

Blant de første og mest symbolske var beslagleggelsen av de russiske datterselskapene til Danone og Carlsberg i midten av 2023. Begge hadde startet prosessen med å trekke seg ut av Russland og hadde funnet kjøpere. I stedet ble eiendelene plassert under «midlertidig administrasjon» av det føderale eiendomsbyrået – i praksis ekspropriasjon. Danones milliardvirksomhet innen meieri ble gitt til Jakub Zakrijev, nevøen til Tsjetsjenias leder Ramzan Kadyrov, mens Carlsbergs Baltika Breweries havnet i hendende på en tidligere Putin-rådgiver. Budskapet var krystallklart: Politisk lojalitet avgjør hvem som får overta verdiene som Russlands tar over.

Disse var ikke enkeltstående tilfeller. Den samme mekanismen ble brukt mot Fortum og Uniper, de finske og tyske energiselskapene. Også eiendeler knyttet til Société Générale og Raiffeisen Bank ble nylig blitt satt under «spesiell regimegjennomgang». Fremgangsmåtene fulgte et etablert mønster: Vestlige planer om å trekke seg ut ble blokkert, selskapene ble satt under statlig ledelse, og eiendelene ble gradvis overført til innsidere.

Enda tydeligere ble det da praksisen ble utvidet til innenlandske mål. Staten har gått etter russisk-eide selskaper med eiere som bor i utlandet, eller som anses å ikke være tilstrekkelig lojale. I 2023 ble eiendelene til forretningsmannen Dmitrij Mazepin konfiskert og overført til staten. Han sto tidligere Kreml nært, men distanserte seg senere fra krigsinnsatsen. Samme år ble eiere av store selskaper innen logistikk og metallurgi anklaget for «uberettiget berikelse» under sanksjonsperioden. De juridiske begrunnelsene har dessuten vært fleksible: Domstolene har avgjort at foreldelsesfrister kan omgås for å gjenoppta privatiseringssaker fra 1990-tallet.

Et slående eksempel var overtakelsen av utviklingsselskapet Glavstroj i St. Petersburg, der kontrollen gikk til personer med bånd til regionale myndigheter etter en skatteetterforskning med svært begrenset innsyn for offentligheten. Et annet eksempel var knyttet til Smolnij-gruppen, som ble et mål gjennom konkursprosesser og press fra sikkerhetsmyndigheter. I begge tilfellene viste de offisielle forklaringene til økonomiske uregelmessigheter, men vinnerne var – uten unntak – personer nær makten.

Lojalitet som kapital

Denne nye fasen av rejderstvo er ikke tilfeldig rovdrift, men en målrettet omfordeling av eiendeler for å knytte lojale aktører tettere til Kreml. Eiendom og lojalitet er blitt slått sammen til ett styringsverktøy.

Vinnerne utgjør en fremvoksende «krigsøkonomisk klasse»: mellomstore industriledere, regionale aktører og ledere i statlige selskaper som gjennom statlige dekret er blitt løftet opp som eiere. Fremgangen deres skyldes ikke entreprenørskap, men politiske prestasjoner. Målet ser ut til å være å etablere en ny, ung klasse av forretningsfolk som er fullstendig lojale overfor Kreml.

Formuesstatistikk etter 2022 bekrefter dette: De som står nær regimet – særlig innen militære anskaffelser, logistikk og importsubstitusjon – har opplevd plutselig fremgang. De som holdt seg politisk nøytrale eller nølende, derimot, inkludert fremtredende aktører i forbruker- og teknologisektoren, har opplevd betydelige tap. Kort sagt: Overlevelse krever lojalitet til Putin og eliten hans.

Fra kriminalitet til styringsverktøy

Det som skiller dagens krigsøkonomiske rejderstvo fra den postsovjetiske forløperen, er graden av byråkratisk koordinering. Det som tidligere var dominert av lovløse forretningsmenn og korrupte tjenestemenn, er nå et statlig verktøy for økonomisk styring.

Økonomiutviklingsdepartementet, regionale administrasjoner og etaten for føderal eiendom samarbeider med sikkerhetsapparatet for å finne, beslaglegge og omfordele det de anser å være «strategisk viktige» eiendeler.

Denne sammensmeltingen av tvang og politikk gir den fremvoksende russiske sentralstyrte kapitalismen en ny elastisitet. Kreml kan belønne venner, straffe avhoppere og flytte ressurser inn i den militærindustrielle sektoren uten formelle budsjettprosesser. Forsvarskonsern, logistikkselskaper og landbruksgiganter organiseres i vertikalt integrerte strukturer under lojale forvaltere.

Noen analytikere har kalt dette russisk «chaebolisering», med henvisning til Sør-Koreas autoritære modernisering på 1980-tallet. Også den gangen fikk konglomerater som sto staten nær, privilegert tilgang til finanser og kontrakter i bytte mot lojalitet. Forskjellen er at Russlands prosess ikke er rettet mot økonomisk utvikling, men mot å sørge for at Kreml får politisk kontroll over viktige sektorer.

En knappere fremtid

Den uventede boomen i krigsøkonomien – drevet av militærutgifter, importsubstitusjon og finanspolitisk stimulans – har avtatt det siste året. Staten har derfor intensivert omfordelingen av eiendeler og på den måten til dels kompensert for synkende inntekter. Men det vil ikke fungere i det lange løp. Veksten avtar, oljeinntektene faller, og sanksjonene strammes til.

I dette miljøet er det lite som tyder på at rejderstvo vil avta; snarere vil det mutere. Med svakere vekst vil kampen om de gjenværende lønnsomme eiendelene hardne til. Som én kommentator advarer: «Alle kan bli ofre.» Selskaper som tidligere var beskyttet av nøytralitet eller lokal innflytelse, kan bli mål når staten søker nye verdier for å gjøre opp for den avtakende veksten. Mønsteret vil sannsynligvis følge tre retninger:

1. Flere beslag av «upatriotiske» innenlandske firmaer, inkludert dem med utenlandske aksjonærer eller ledere bosatt i utlandet.
2. Utvidet bruk av «midlertidig administrasjon» for å overta eiendeler under dekke av sanksjonsetterlevelse.
3. Økt press på regionale eliter om å «donere» virksomheter til statstilknyttede konglomerater i bytte mot politisk beskyttelse.

Prosessen er selvforsterkende. Hver omfordeling styrker koblingen mellom eiendom og lojalitet – og gjør begge mer usikre. Kremls fremgangsmåte ser ut til å være lagt opp slik at elitens suksess og regimets overlevelse blir gjensidig avhengige. Markedskreftene og private initiativer underordnes i stadig større grad Russlands krig mot Ukraina og regimets politiske krav.

En lydighetsøkonomi

Gjenopptakelsen av rejderstvo som en integrert del av Russlands krigsøkonomi viser begrensningene i landets transformasjon siden 1991. Overgangen fra kriminell til byråkratisk overtakelse er ikke fremskritt, men tilpasning. Metodene er nye – skatteinspeksjoner i stedet for torpedoer på døra; presidentdekreter i stedet for leiemordere – men formålet er det samme: å sikre at økonomisk makt springer ut av politisk makt.

Modellen kan fungere så lenge krigsøkonomien vokser og isolasjonen utenfra skaper muligheter for berikelse blant innsidere. Men når veksten flater ut, gjør knappheten at kampen om eiendelene får karakter av å være et nullsumspill. Den neste fasen av rejderstvo vil ikke bare omfordele eiendom; den vil redefinere grensene for lojalitet. De som har marsjert i takt med Kreml siden 2022, vil bli belønnet. De som nølte eller forsøkte å beskytte eiendeler i utlandet, vil bli stadig mer sårbare, og det vil kanskje være langt flere av dem.

Systemet er samtidig robust og skjørt. Robust fordi elitens materielle interesser er knyttet til statens politiske prosjekt. Skjørt fordi det ikke finnes noen selvstendig økonomisk base utenfor dette prosjektet. Når eiendom blir et styringsverktøy, heller enn et resultat av markedsprosesser, vil enhver nedtur eller budsjettkrise utløse nye beslag – og svekke den allerede svake rettsstaten ytterligere.

Tre tiår etter slutten på planøkonomien er Russlands markedsøkonomi fortsatt preget av prinsippet om betinget eiendomsrett. Rejderstvo, som begynte som et symptom på lovløshet, er blitt en styringsmetode. Og i krigstidens Russland er det faretruende kort avstand fra patriotisk innenforskap til ekspropriasjon.