Lavintensivt hybridangrep på Norge i en fremtidig konflikt

Begrepet hybridkrigføring har som følge av utviklingen i væpnede konflikters karakter fått stor oppmerksomhet de senere år, og benyttes med et meget varierende meningsinnhold. For denne rapportens formål defineres begrepet innledningsvis som væpnede konflikter der irregulære virkemidler (sabotasje, terrorisme, påvirkningsoperasjoner, cyberangrep etc.) dominerer over regulære eller konvensjonelle militære operasjoner. Denne formen for krigføring studeres i et historisk perspektiv før begrepet nyanseres og presiseres på en måte som er tilpasset vår tids forutsetninger. Det gjelder særlig med tanke på at utviklingen innenfor kommunikasjons- og informasjonsteknologien de siste tiårene har skapt helt nye domener og muligheter for ikkekinetisk hybridkrigføring. Global nyhetsdekning i sanntid, muligheter for uformelle grupper til å organisere seg ved hjelp av sosiale medier, overføring av makt fra stater til ikke-statlige aktører, spredning av militærteknologi og tilpasning av kommersiell teknologi for militære formål er alle trender som gir stater mulighet til enten å føre krig ved stedfortreder eller å skjule egen krigføring gjennom såkalt ikke-attribuerbare operasjoner. Rapporten tar så for seg hybridkrigføringens karakteristikk og betydning i dagens konfliktbilde, spesielt innenfor rammen av interstatlige konflikter som er den forutsetningen som er mest interessant fra et norsk synspunkt. Herunder beskrives hvilke betingelser som må være til stede, hvordan henholdsvis ikke-kinetiske og kinetiske irregulære virkemidler anvendes i en slik sammenheng og mulige mottiltak mot hybridkrigføring. Et viktig poeng er at hybridkrigføring er asymmetrisk i den forstand at det er enklere for en autoritær stat både å benytte klandestine og kontroversielle virkemidler selv og samtidig være lite påvirkelig for tilsvarende angrep utenfra, enn tilfellet er for vestlige, liberale demokratier. Hybridkrigføring er derfor ikke en strategi som vestlige land effektivt kan beskytte seg mot ved å true med symmetrisk gjengjeldelse. Deretter analyseres hvordan hybridkrig antagelig vil utvikle seg i årene fremover, i lys av politisk, sosial, økonomisk og teknologisk utvikling som vil påvirke rammevilkårene for denne type krigføring. I tillegg til generiske utviklingstrekk studeres spesielt hvordan trendene vil påvirke evnen og viljen til å anvende hybridkrigføring for to spesielle aktører som i kraft av sitt politiske system og sine geopolitiske ambisjoner er av interesse for Norge, henholdsvis Russland og Kina. Avslutningsvis vurderes hvordan et hybridangrep rettet spesifikt mot Norge vil kunne arte seg, hva som er vår styrke og våre kritiske sårbarheter og hvilke muligheter vi har for å forsvare oss. Siden det først og fremst er institusjoner og prosesser utenfor Forsvaret som vil ha de største utfordringene, er det likevel utenfor dette prosjektets ramme å gjøre mer detaljerte studier eller fremme helt konkrete forslag til hva som vil være hensiktsmessige og nødvendige tiltak.