En fin maidag kom hun til Kjeller på besøk: Bente Lundh (93) fikk endelig se hvordan ektemannen Yngvar nå blir hedret ved FFI.
«Hvis man skulle tegnet et familietre over Norges tek-pionerer, ville mange av greinene gå tilbake til Kjeller og til Yngvar Lundh.»
Sitatet stammer fra forfatteren Hilde Nagell. I den nye boka «Helt på nett» forteller hun om en mann som i hverdagen var en beskjeden forsker, men som i virkeligheten var en av de store pionerne i det digitale Norge.
I lang tid har FFIs hushistoriker Jan Olav Langseth sett fram til denne dagen. Det startet med besøket hans i Bente Lundhs hjem i Tønsberg for to år siden, der hun ga ham sin avdøde manns mest høythengende utmerkelse: Internettmedaljen.
Nå er sirkelen sluttet: Det fysiske beviset på Lundhs plass i Internet Hall of Fame henger nå i FFIs besøkssenter. Side om side med medaljen ser publikum det sirlige kretskortet han var med på å lage, og som sto i Norges første transistorbaserte datamaskin. Her vist fram til Bente Lundh og datteren Lise Lundh av Jan Olav Langseth.
Besøket på Kjeller denne maidagen i 2026 er fullt av gode minner og mye teknologisk stolthet.
Et møte på Atlanterhavet
Bente Lundh har kjørt hit i egen bil, fra Tønsberg. Hun får omvisning i korridorene der det en gang tikket lyd fra hullkortmaskiner og summet fra de første elektroniske regnemaskinene i Norge. Sammen med datteren Lise og hennes samboer Audun Gjøstein, gjenopplever hun deler av det som var ektemannens mangfoldige forskning.
Historien om Yngvar og Bente er knyttet tett til både teknologi og reiser. De to møttes ved juletider i 1959 om bord på Amerikalinjens «Bergensfjord», på retur fra New York til Oslo. Yngvar var på vei hjem fra et epokegjørende forskningsopphold ved MIT, der han hadde jobbet med TX0, en av verdens aller første transistorbaserte datamaskiner. Danske Bente var den livlige fysioterapeuten som fanget oppmerksomheten hans. Spørsmålet hennes var enkelt: «Spiller De bridge?». Sammen med sin venninne og Yngvars kollega ble det mange timer ved bridgebordet.
Mens skipet kløyvde atlanterhavsbølgene på vei tilbake til den gamle verden, innså Bente og Yngvar at de kanskje ikke trengte å si et endelig adjø når skipet klappet til kai nedenfor Akershus.
De traff hverandre på «Bergensfjord», over bridgebordet mens Amerikalinjens skip var på retur fra New York til Oslo. Bente Lundh har mange minner fra sitt lange samliv med FFI-forskeren.
Visstnok var det også kortspilløktene om bord som seinere ga navn til et av FFIs viktigste og mest hemmelige prosjekter på 1960-tallet: Bridge. Det som utad var et avansert system for å lytte etter sovjetiske ubåter, var innerst inne en diskré kjærlighetserklæring fra en mann som sjelden brukte store ord om sine egne følelser.
Fra odelsgutt til binær pioner
Det var slett ikke gitt at livsløpet hans skulle ha blitt slik: Yngvar Lundh ble født i Tønsberg i 1932, men vokste opp i et miljø preget av tradisjon og jordbruk. Først i Son og seinere i Råde i Østfold. Her lå Aarneberg, en stolt slektsgård som hadde vært i familien siden 1700-tallet. Som eldste sønn var Yngvar odelsgutt. Plikten og tradisjonen tilsa at han skulle overta jorda, pløye markene og føre slektas lange tradisjoner videre.
Yngvar hadde sine egne planer. Mens andre odelsgutter så på jordsmonnet, så Yngvar mot stjerner og radiomaster. I ungdommen ble han en lidenskapelig radioamatør.
Fascinasjonen for teknologi vant fort over odelsretten. I 1950-årene tok han valget om å forlate gården til fordel for studier i svakstrømsteknikk ved NTH i Trondheim. Heller dyrke fram ny teknologi enn å få korn til å gro!
Her tilføyer Bente at selv om Yngvar forlot Aarneberg, er det fortsatt den samme familien som driver gården. Yngvar sa fra seg odelen til sin yngre søster og hennes mann. Nå driver deres sønn og sønnesønn gården som et mønsterbruk.
En ønsket oppgave
Studenten i trønderhovedstaden skulle snart vende nesen sørover igjen. Veien inn i FFI startet ved at Yngvar Lundh hadde lest en artikkel. Den handlet om «elektroniske hjerner». Det var et emne han ønsket han kunne ta diplomoppgave ved NTH i. Skolen hadde bare ikke det tilbudet.
Det hadde derimot FFI, stedet der Yngvar uansett hadde søkt om å få avtjene verneplikten. Forskningssjef Karl Holberg sørget for alt det formelle. Dette ble starten på Lundhs 28 år som fast ansatt ved instituttet på Kjeller.
Ubåtjegere med digitale ører
På 1960-tallet var trusselen fra dypet i nordatlantiske farvann en viktig del av den kalde krigen. Sovjetiske ubåter opererte stadig mer sofistikert. Forsvaret og ikke minst amerikanerne trengte en metode for å skille lyden av fiendtlige propellblader fra den naturlige bakgrunnsstøyen i havet. Det er en utfordring også i dag.
Yngvar Lundh ble hjernen bak FFIs egenutviklede datamaskin Lydia. Den sto ferdig i 1962.
Lydia var ikke en hvilken som helst regnemaskin. Det var en spesialkonstruert, transistorisert signalbehandlingsmaskin. Den var utviklet spesifikt for korrelasjonsanalyse av lydsignaler i sanntid. Under Lundhs ledelse bygde den såkalte Siffergruppen ved FFI et system som kunne «viske ut» bakgrunnsstøy ved å sammenligne signaler fra flere hydrofoner samtidig.
Datamaskinen Lydia og en del av Siffergruppen. Fra venstre står Per Bugge Asperheim, Per Bjørge, Lars Monrad-Krohn, Svein Strøm, Yngvar Lundh, Asbjørn Horn, Olav Landsverk og Per Kleivan.
Siffergruppen var i seg selv et spennende tiltak: En samling unge forskere som fikk svært mye friere hender enn hva som var vanlig innenfor forskning på denne tida. De bidro til et teknologisk nybrottsarbeid som ga NATO et avgjørende forsprang. Lydia ble hjertet i lyttestasjonen på Stave på Andøya. Forskerne beviste at norsk sifferteknikk kunne måle seg med de amerikanske systemene, og vel så det.
Miljøet på Kjeller var preget av stor fleksibilitet og betydelig iver. Det var lange, men spennende dager. Mens andre institusjoner var preget av mye byråkrati, sørget forskningssjefer som Karl Holberg for at Lundh og hans unge kolleger fikk rom til å eksperimentere.
Ikke uten grunn var det i dette miljøet prosjektet SAM (Simulator for Automatisk Maskineri) ble født.
– Det er nok flere grunner til at SAM ble lagd, sier Jan Olav Langseth.
– Penguin-prosjektet trengte en regnemaskin for å behandle dataene fra prøvefyringene. De kunne ha kjøpt en kommersielt tilgjengelig maskin. Men Holberg og Siffergruppen ønsket å lage en slik datamaskin selv, for å få kunnskap og erfaring. Det var ikke minst med tanke på framtidig norsk datamaskinproduksjon, og ønsket gikk i oppfyllelse: Dette ble selve fundamentet for norsk dataindustri. Da Yngvar Lundhs medarbeidere Lars Monrad-Krohn, Per Bjørge og Rolf Skår senere brøt ut for å starte Norsk Data, var det Lundhs arkitektur som satt i ryggmargen.
FFIs datalaboratorium i 1965: To av de sentrale medlemmene av Siffergruppen er Yngvar Lundh (t.v.) og Lars Monrad-Krohn. Denne magnetbåndstasjonen til datamaskinen SAM ble brukt til å analysere data fra Penguin-fyringer.
Norge vant internett-kappløpet
Under omvisningen i besøkssenteret stanser Bente Lundh og resten av følget ved medaljen. Med den er en av Yngvars viktigste bragder dokumentert. I 1973, mens internett ennå bare var en fjern visjon kalt Arpanet, sørget Lundh for at Norge ble det aller første landet utenfor USA som ble koblet til nettverket.
Lundh hadde sett potensialet i datakommunikasjon lenge før de fleste. Gjennom det tette samarbeidet med pionerer som Vint Cerf og Robert Kahn, og sammen med sin norske FFI-kollega Pål Spilling, plasserte han Kjeller midt i verdensveven. Da de første datapakkene ble sendt via satellittstasjonen i Tanum i Sverige og videre til Kjeller, var det resultatet av Lundhs evne til å bygge broer, både tekniske og personlige. Han forsto at teknologien bare var nyttig hvis den knyttet mennesker sammen.
Den nysgjerrige familien
Jan Olav Langseth forteller med stor entusiasme om betydningen av gaven fra Bente Lundh. Besøket på Kjeller har blitt utsatt flere ganger på grunn av vær og logistikk, men nå sitter praten løst. Datteren Lise husker en pappa som alltid gikk og tenkte.
Hvem var det egentlig som rekrutterte Yngvar Lundh til Kjeller? Mest sannsynlig var det nevnte Karl Holberg. Men her jobbet også den legendariske Jan V. Garwick, mannen som fikk «Frederic» til Norge. Det var Norges første store datamaskin. Den ble smuglet i store trekasser med et skip fra England, stemplet «diplomatpost» for å unngå for store tollavgifter.
Optimistisk og nysgjerrig
Familien Lundh var alltid preget av nysgjerrighet. Yngvar Lundhs mange reisebrev fra flere opphold i USA vitner om en familie som var del av den teknologiske optimismen på denne tida.
Privat var han også svært hendt. I snekkerbua hjemme dreide han tallerkener i eik med den samme fliden og millimeternøyaktigheten som når han konstruerte store datamaskiner.
Han var professoren som underviste en hel generasjon, men som overfor barna beskjedent sa at han «bare satt på kontoret og tenkte litt».
– Det var det han svarte når jeg som lita jente spurte hva han jobbet med. Han tilføyde at «og så ser jeg ut av vinduet av og til»! Og det syntes jeg jo ikke var noe særlig spennende, fastslår Lise.
Fødselsplakaten
Yngvar Lundh hadde mange kontorplasser innenfor FFI-gjerdet på Kjeller. I en korridor i et av de eldre byggene er vi like ved kontoret han hadde da internettet ble født.
Bente Lundhs stanser for å lese plakaten utenfor. Den forteller at den første internasjonale eposten ble sendt fra denne etasjen: «Mellom 1973 og 1982 samarbeidet FFI med en gruppe amerikanske og britiske forskere om utviklingen av det som til slutt skulle bli det store internettet. Den første internasjonale e-postmeldingen gikk fra USA via Kjeller.»
Ved siden av henger et bilde av plaketten «Birth of the Internet», der Yngvar Lundh og Pål Spilling er nevnt ved navn. Originalen henger på en prominent plass ved Stanford-universitetet i California.
Lise og Bente Lundh forteller at de veldig sjelden var innom Kjeller. Det var da som nå et lukket område. Men på selve julaften hendte det at hele familien til forskerne ble invitert. Lise husker fortsatt at hun en av de gangene hadde med seg Donald-brus og fikk se hvor pappa jobbet.
Bente Lundh er en nøktern dame som ikke liker store ord. Men etter den lange omvisningen, og etter å ha lest gjennom de mange tekstene her på FFIs utstillingsvegger, er hun sikker i sin sak:
– Dette var det fint å få se!