Vil Russland mobilisere?

Russiske talspersoner har offisielt benektet ryktene, men kilder i statsapparatet har innrømmet overfor uavhengige russiske medier at mobilisering vurderes og utredes.

Motivasjonen for en slik mobilisering er åpenbar. Selv om russiske styrker avanserer i Ukraina, skjer det saktere enn før sommeren. Militærledelsen har lenge bedt Putin om flere soldater. Samtidig har Putin selv satt slutten av året som den siste av mange frister for å erobre hele Donbas-regionen.

Advarsler om en ny russisk mobilisering må derfor tas på alvor. Samtidig er det viktig å løfte blikket og belyse noen av dilemmaene Kreml står overfor, som gjør åpen mobilisering til et risikotiltak.

Fremstillingen om frivillighet

For å forstå situasjonen må vi tilbake til september 2022. Da beordret Putin en «delvis mobilisering» av 300.000 reservister som reaksjon på en vellykket ukrainsk motoffensiv. Dette stabiliserte fronten øst i Ukraina, men det var også en kaotisk prosess som førte til utbredte protester i Russland. Flere hundre tusen menn flyktet til utlandet for å unngå innkalling.

Siden har myndighetene basert seg på en modell der soldater som sendes til Ukraina, i teorien verver seg frivillig. I praksis er denne frivilligheten ofte høyst tvilsom. Bonusene og lønningene som tilbys, kan være direkte livsendrende for folk fra fattige deler av Russland, der de fleste er blitt vervet. I tillegg er mobiliserte soldater, vernepliktige og folk fra sårbare befolkningsgrupper ofte blitt presset eller regelrett lurt til å verve seg.

Allikevel har fremstillingen om full frivillighet vært viktig for å opprettholde sosial stabilitet og den offentlige fortellingen om «spesialoperasjonen» i Ukraina. Meningsmålinger viser at befolkningen har mindre sympati med vervede soldater enn med vernepliktige og mobiliserte, siden førstnevnte i teorien er klar over risikoen de tar. Dette har gjort det lettere for myndighetene å håndtere de store tapstallene politisk.

Frivillighet fungerer ikke i det lange løp

Modellen har opprettholdt nivået på russiske styrker i Ukraina hittil, men har begrenset levetid. Vestlige analytikere har anslått at antallet døde og sårede russiske soldater har oversteget antallet nye rekrutter i store deler av 2026. Antallet som faktisk vil la seg verve, krymper stadig, ikke minst fordi folk kjenner til den høye sannsynligheten for en snarlig død ved fronten.

Dette har ført til mer bruk av både gulrot, i form av stadig høyere vervingsbonuser, og kjepp, blant annet ved at folk blir plukket opp på gaten og vervet med tvang. Det blir lagt økt press på regioner, universiteter og bedrifter for å fylle kvoter med rekrutter. Regioner som allerede sliter økonomisk, har endt opp med å konkurrere med hverandre om å tilby de høyeste bonusene og lønningene.

Mobilisering vil skape nye problemer

Kreml står derfor overfor krevende valg hvis de vil fortsette krigen som før. Det blir stadig vanskeligere å opprettholde rekrutteringsnivået med dagens vervingssystem. Men en ny mobilisering vil også være dyr å gjennomføre og kan utløse nettopp den sosiale uroen myndighetene ønsker å unngå. I tillegg vil det å ta flere hundre tusen menn ut av arbeidsmarkedet legge større press på en allerede presset økonomi.

Totalt sett virker en ny massemobilisering som en unødvendig risiko å ta. Den nåværende modellen oppfyller fortsatt militærets grunnleggende behov i Ukraina. Opp mot en halv million nye rekrutter vil styrke den russiske hæren på lang sikt, men ikke endre kampevnen dramatisk på kort sikt. Nye soldater fungerer først og fremst som erstatning for døde soldater og avlastning for sårede og utmattede. Hærens kapasitet til effektivt å trene opp og utstyre store mengder nye soldater virker dessuten mangelfull.

I tillegg gjør dagens situasjon på slagmarken, der droner dominerer og partene utveksler missil- og droneangrep langt bak fronten, at nytteverdien av store grupper soldater er begrenset.

Fordekt mobilisering virker mer sannsynlig

Når rekrutteringsnivået allikevel tydeligvis skal økes, virker det mer hensiktsmessig å intensivere den nåværende modellen. Eventuelt kan antallet mobiliserte under eksisterende lovverk justeres opp i det stille og innkalling fortsatt fokuseres i avsidesliggende regioner, noe Zelenskyj også spesifiserte i sin uttalelse.

En slik fordekt mobilisering innebærer imidlertid også risiko for sosial uro. Jo flere familier som direkte berøres av krigen, desto vanskeligere blir det å opprettholde den allerede tynnslitte forestillingen om at konflikten er noe som foregår langt unna.

Rekruttering vil skje, spørsmålet er hvordan

At rekruttering av soldater vil intensiveres på et eller annet vis etter dumavalget, virker sannsynlig. Fortsatt fordekt mobilisering og «frivillig» verving virker totalt sett som det mest rasjonelle valget for Kreml for å opprettholde sosial stabilitet i Russland.

Men det at mer åpen mobilisering virker irrasjonelt, betyr ikke nødvendigvis at det ikke vil skje. Ingen vet nøyaktig hvilket informasjons- eller motivasjonsgrunnlag Putin tar beslutninger på. Han kan ha blitt overbevist om at massemobilisering er militært nødvendig, tross alt.

Han kan også ha bestemt seg for å endre fortellingen om krigen og beordre en bredere mobilisering av samfunnet. Dette ville innebære mer åpen konfrontasjon mellom regimet og befolkningen. Det er usannsynlig, men ikke utenkelig.

Massemobilisering ville også sende et klart signal til omverdenen, nemlig at Putin ikke har noen planer om å avslutte krigen med det første.