Bør vi samarbeide?

Hvilke strategiske valg bør forsvarssektoren vurdere når de skal samarbeide med sivile tjenesteleverandører?

et militært fartøy i en havn med sivile med ryggen til kamera
Sivil-militært samarbeid er en sentral del av Totalforsvaret. Når allierte styrker ankommer Norge, er det for eksempel de sivile havnetjenestene som tar dem imot. Foto: Forsvaret.

Samarbeid mellom forsvarssektoren og det sivile næringslivet har i løpet av de tre siste langtidsplan-periodene fått økt oppmerksomhet. Til tross for at leverandørsamarbeid kan gi en rekke fordeler, peker litteraturen på at slike samarbeid kan være ressurs­krevende, risikofylt og vanskelig å ivareta.

Dermed bør ikke organisasjoner samarbeide aktivt med alle sine leverandører, men begrense dette til de som besitter ressurser, evner eller kompetanse som gjør at nytten av å samarbeide veier opp for kostnaden ved å inngå og å ivareta samarbeidet.

Denne rapporten er et resultat av en omfattende litteraturstudie. Den om­handler de strategiske valgene knyttet til hvorvidt aktiviteter bør utføres internt i forsvarssektoren, om de bør leveres som et rent tjenestekjøp eller som et samarbeid med en ekstern leverandør. Vi omtaler disse valgene som en sourcingstrategi.

Studien har tre overordnede mål, nemlig å (1) bidra til økt kunnskap og bevissthet rundt valg av sourcing­strategi, (2) gi et metodisk bidrag til valg av sourcingstrategi i forsvars­sektoren, og (3) danne et grunnlag for videre studier av sourcing­strategier for forsvarssektoren.

Rapporten tar blant annet for seg ulike karakter­istikker ved samarbeids­baserte og transaksjons­baserte kunde-leverandør­forhold. I tillegg foreslår den en metodisk til­nærming til valg av sourcingstrategi basert på aktiviteters strategiske viktighet og forsvars­sektorens relative evne til å utføre dem sammenlignet med aktørene på leverandørmarkedet. Dette presenteres i tabellen under.

sourcingstrategi3.png
Tabellen viser de ulike sourcingstrategiene basert på aktiviteters strategiske viktighet og forsvars­sektorens relative evne til å utføre dem.

– Det anbefales i første omgang at beslutningstakere på strategisk nivå i forsvarssektoren konkretiserer hvilke aktiviteter som inngår i forsvars­sektorens kjernevirksomhet, forteller rapportens forfatter, forsker Olger breivik Pedersen.

Det må i tillegg fastsettes ambisjonsnivåer for disse. Det er også behov for å etablere et omforent og tydelig begreps­apparat for hvordan sektoren skal omtale ulike kunde-leverandør­forhold.

Når det gjelder videre forskning, bør dette blant annet omhandle hvordan forsvarssektoren kan oppnå vellykkede samarbeid med næring­slivet, og hvilke operative, økonomiske og samfunnsmessige effekter dette kan gi.