MDO er veien til militært overtak

Modellering og simulering er helt avgjørende for å studere MDO nærmere. Sjefsforsker Per-Idar Evensen ved FFIs avdeling Forsvarssystemer er en av dem som arbeider med dette hver dag. Sammen med flere kolleger har han nylig levert en omfattende rapport om feltet: «Simulation of multi-domain operations for experimentation and analysis – requirements and available tools».

– MDO handler om at Forsvaret i fremtiden må kunne utnytte kapasiteter på tvers av alle domener, altså land, sjø, luft, rom og cyberdomenet, forklarer han.

– Det handler om å kunne bruke det vi har sømløst og samtidig. Målet er å skape lokal overlegenhet i tid og rom, gjennom et samlet trykk mot motstanderen. Det handler ikke om summen av de stridskreftene vi har innen hvert domene, det er mye mer: Innsatsen i ett domene forsterker effekten i de andre.

Må oppfatte situasjonen

For militært personell betyr MDO at de må venne seg til et nytt tankesett.

– Det gjelder fra den enkelte soldat og hele veien opp til forsvarslederen, sier Evensen.

– For Forsvaret innebærer det at vi må tenke mer helhetlig om hvordan vi planlegger og gjennomfører operasjoner. Enten det er soldaten på bakken, mannskap til sjøs, kampflypiloten eller dem som er i kommando, handler det om å få bedre situasjonsforståelse. Å ta raskere beslutninger og få en mer samordnet virkning kan avgjøre om det blir seier eller tap.

En av løsningene som må til er å kunne dele informasjon raskere og mer effektivt. Det handler i sin tur om bruk av sensorer og systemer på tvers av domenene, påpeker forskeren.

MDO er et svar på en fiendes evne til å skape såkalt «stand-off». Altså det å holde våre egne styrker utenfor effektiv rekkevidde. Ved å samordne virkemidler kan en bryte gjennom fiendens forsvar.

Evensens eksempel er å bruke cyber og elektroniske virkemidler til å lamme motstanderens sensorer, rombaserte systemer til å skaffe presis informasjon om mål, luftstyrker til å angripe fra lang avstand, og bakkestyrker til å utnytte åpningen når motstanderen mister oversikten.

– På den måten kan en skape lokal overlegenhet i tid og rom, fordi flere virkemidler virker samtidig og forsterker hverandre. Målet er å bryte gjennom fiendens forsvarssystem. Ikke nødvendigvis med mer kraft, men med bedre samordning. FFI skal hjelpe Forsvaret med å utforske hvordan slike effekter virker sammen, slik at vi kan forstå hvilke kombinasjoner av virkemidler som har størst effekt i møte med en motstander som prøver å holde oss på avstand.

Automatisk krig?

Rapporten forteller at kunstig intelligens og autonome systemer vil få stadig større betydning.

En mulig trussel er at KI-systemer i verste fall kan ta selvstendige, dødelige beslutninger – også under multidomeneoperasjoner.

–  Hvem har ansvaret når et autonomt system feiler, og hvordan sikrer vi at operasjonene ikke går på bekostning av etiske hensyn?

– Vi går ikke nødvendigvis i retning «automatisk krig. Teknologien skal støtte mennesker, ikke erstatte dem. Utviklingen går riktignok mot mer automatisering, der systemer kan behandle informasjon, identifisere mål og foreslå tiltak langt raskere enn et menneske. Dette gjør det mulig å reagere hurtigere i komplekse situasjoner. Men det er fortsatt mennesker som tar de avgjørende beslutningene, spesielt ved bruk av dødelig makt.

– I NATO og vestlige land er det et tydelig prinsipp at mennesket skal ha kontrollen, selv om tempoet i operasjonene stadig øker. Da er det viktig å skille mellom automatiserte prosesser, som støtter beslutninger, og autonome våpen, som handler helt på egenhånd.

– Hva hvis en motstander velger å bruke KI uten slike begrensninger?

– Det er et reelt dilemma, og det finnes ingen enkle svar. Nettopp derfor er det viktig å forstå teknologien i dybden og bruke forskning, eksperimentering og simulering til å finne ut hvordan menneskelig kontroll kan opprettholdes også i raske og komplekse operasjoner, sier Evensen.

Det tekniske gapet

Han og medforskerne arbeider daglig med ulike simuleringsverktøy. Typisk kan kunnskap og erfaringer som militære ledere deler i såkalte krigsspill mates inn i systemene. Det handler for eksempel om hvordan ulike tenkte scenarioer utvikler seg. 

Forskerne er likevel klar på at de verktøyene de har i dag ikke strekker til for å utforske multidomeneoperasjonene.

– Ved FFI ser vi nå på hvordan slike komplekse operasjoner kan utforskes, testes og analyseres gjennom eksperimentering og simulering. Målet er å utvikle bedre innsikt i hvordan norske og allierte styrker kan samvirke effektivt i et framtidig operasjonsmiljø der alle domenene er mye mer innvevede i hverandre, sier han.

Hvordan ser så det tekniske gapet ut? Hvilke nye typer verktøy eller teknologiske funksjoner må FFI og Forsvaret utvikle for å kunne simulere effekten av rom, cyber og autonome systemer i sanntid?

– «Gapet» er mangelen på realisme i koblingen mellom domenene, svarer Evensen.

– Dagens verktøy simulerer gjerne et domene godt, for eksempel luft eller sjø. De strekker likevel ikke til for å modellere hvordan et cyberangrep påvirker sensorene i et sjøfartøy, eller hvordan bruk av rombaserte systemer endrer måten en soldat på bakken skal forstå situasjonen. Vi må utvikle verktøy som kan behandle dataflyt, kommunikasjonsevne og de effektene som cyber- og romdomenet vil ha. Ha i mente at vi her snakker om ting som vil skje i sanntid. Menneskelig reaksjonsevne alene er neppe nok til å håndtere dette.   

Syntetisk trening og eksperimentering

Forskerne har god oversikt over andre lands satsinger på området.

– Vi ser naturligvis til våre nære NATO-allierte, spesielt USA, Storbritannia og Nederland. De er langt framme i utviklingen av MDO-konsepter. Særlig er vi interessert i å se hvordan forskningsmiljøene deres bygger syntetiske trenings- og eksperimenteringsmiljøer. Hvordan vurderer de for eksempel komplekse effekter av cyber og elektronisk krigføring i simuleringene sine? Det vil vi gjerne vite mest mulig om.

En operativ virkelighet

FFI og Forsvaret bidrar til utviklingen av MDO i NATO. Ambisjonen er at Norge skal være i stand til å lede og delta i multidomeneoperasjoner og være fremst blant allierte på situasjonsforståelse i nord.

– Vi bør prioritere nisjer der Norge har komparative fortrinn. Vi har noen styrker vi kan bygge videre på. Det handler blant annet om avanserte sensorer, informasjonsinnhenting, cyberkompetanse og evnen vår til å operere i krevende forhold i nordområdene. Samtidig må vi sikre at norske styrker og systemer kan virke sømløst sammen med allierte i alle domenene, sier han. 

Langt fram

– Når går MDO fra å være noe FFI og andre forsker på, til faktisk å komme i bruk i Forsvaret?

– Det skjer ikke over natta. Dette er en gradvis utvikling. NATO har som mål å ha en grunnleggende evne til multidomeneoperasjoner innen 2030. Så utvikles dette videre mot 2040. Målet vårt er å bidra til at Forsvaret kan teste og utforske slike konsepter i trygge, realistiske simulerte omgivelser. Vi bygger erfaring, kompetanse og teknologi på en måte som gjør at MDO går fra å være noe en forsker på til å bli en forsvarsrealitet.