Sikkerhetspolitisk langtidsvarsel

Går det an å si noe om hvordan verden ser ut i 2040? FFI har gjort et forsøk.

verdenskart av skyer, med spørsmålstegn. Illustrasjon.

I en ny rapport har vi samlet analyser fra eksperter og forskere verden over, og sett på hva disse betyr for Norge.

– Jeg liker egentlig ikke å snakke om denne rapporten, sier Alexander Beadle.

– Folk begynner alltid å spørre og grave, og før eller siden kommer vi til et tema eller spørsmål der jeg ikke har detaljkunnskaper nok. Rapporten må brukes som et oppslagsverk og et bakteppe for å forstå langsiktige trender.

Beadle er redaktør for rapporten «Globale trender mot 2040 – et oppdatert fremtidsbilde». Over 277 sider tar den for seg alt fra global oppvarming til utviklingen i russisk forsvarsmodernisering. Og den ser på hva disse trendene kan bety for Norges sikkerhetspolitiske situasjon.

At Beadle føler på presset er kanskje ikke så rart. Gjennom FFIs prediksjonsturnering (sett inn lenke) forsker han nemlig på om eksperter egentlig er bedre enn andre til å si hva som kommer til å skje i framtiden.

– Går vi lenger fram i tid enn 3-5 år er det vanskelig å forutsi sikkerhetspolitiske enkelthendelser. Men de store linjene og trendene kan vi si noe om.

Den nye FFI-rapporten er en oppdatering av «Globale trender mot 2040 – implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans» fra 2015.

– Vi tar for oss hypotesene og analysene vi hadde den gang, og ser på de viktigste endringene som har skjedd siden sist. Det er ikke nødvendigvis lystig lesning, medgir Beadle.

Økt fare for krig

Forskerne omtaler fremtidsbildet som «generelt pessimistisk». Dagens liberale verdensorden utfordres av både Kina, Russland og USA. Dermed svekkes det som egentlig er Norges førstelinjeforsvar – reglene og prinsippene som beskytter småstater fra stormakter som tar seg til rette.

Vi ser en maktforskyvning fra Vesten til en rekke raskt framvoksende økonomier, spesielt i Asia. Denne geopolitiske dreiningen er ventet å fortsette i flere tiår, og har allerede kommet til uttrykk gjennom mer stormaktrivalisering i flere regioner, framgår det av rapporten.

– Selv om det knapt finnes mellomstatlige kriger i dag, omtales potensialet nå som større enn før, sier Beadle.

– Dagens økte spenning mellom stormaktene er ventet å vedvare i minst fem år til. For Norges del er det imidlertid minst like bekymringsfullt at det er en rekke trender som uavhengig av hverandre sår tvil om utsiktene til at vi vil få alliert hjelp i flere konfliktsituasjoner, understreker han.

– Nato har riktignok satset mer på kollektivt forsvar de siste årene. Dette kan redusere usikkerheten på kort sikt, men ut over 2020-tallet vil aldringen i Europa, splittede trusseloppfatninger blant medlemslandene og varige utfordringer sør for Europa fortsette å true våre alliertes vilje og evne til å komme Norge til unnsetning. Ingen av disse trendene har noe med president Trump å gjøre, selv om hans kritikk av USAs allierte har bidratt til en bekymring for Natos framtid de siste årene.

Rekognisering med Air Mobile Protection Team (AMPT) av Timbuktu flyplass.
Norske soldater på jobb ved Timbuktu airport i Mali. Ustabilitet i Afrika fremstår som en reell utfordring på lang sikt, ifølge analytikerne. Det vil også påvirke Norge, både gjennom migrasjon og gjennom forventninger om at vi skal delta i stabiliserende operasjoner. FOTO: Onar Digernes Aase / Forsvaret.

Nordisk samarbeid

I slutten av rapporten har forskerne gjort et nytt grep. Ved å vri utviklingen innenfor de viktigste trendene for Norge har de skissert fem alternative framtidige verdener.

- Et interessant fellestrekk er at usikkerheten rundt alliert støtte til Norge kan øke i flere av dem, sier Beadle.

Rapporten peker på et tettere nordisk samarbeid som det beste alternativet for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte i dag, fordi interessene er så sammenfallende og risikoene relativt små.

– Hvem bør lese denne rapporten?

– I utgangspunktet skriver jeg for de som jobber med langtidsplanlegging i Forsvaret. Men rapporten er nyttig for alle som interesserer seg for norsk sikkerhetspolitikk. Både politikere, journalister og andre, vil jeg tro. 

– Jeg får ofte spørsmål om ikke det er noe i verden som går i riktig retning. I innledningen skriver vi derfor at verden går trolig bedre enn det du får inntrykk av ved å lese vår rapport. Men det er på en måte jobben vår, å prøve å analysere oss fram til alt som kan gå galt, sier Beadle.

– Det finnes flere framtidsstudier som ser på implikasjonene for enkelte forsvarsgrener eller for spesifikke områder. Hensikten med vår studie er å analysere implikasjonene for Forsvaret som helhet, med særlig vekt på de sikkerhetspolitiske premissene som forsvarsplanleggingen bygger på. 

Relatert innhold

Et Antonov An-124 fly står med tuppen åpen og så kjører en Leopard 2 inn
FFI-Rapport 2024

Norske eksperters prediksjoner om krigen i Ukraina – hvor godt har de truffet?

I denne studien undersøker vi norske eksperters evne til å forutsi utviklingen i krigen i Ukraina. Eksperters prediksjoner påvirker befolkningens og beslutningstagernes forventinger om sikker-hetspolitiske spørsmål. Vi har imidlertid lite kunnskap om hvor godt eksperter evner å forutsi fremtidig utvikling. Tidligere studier har målt treffsikkerheten deres gjennom spørreundersøkel-ser der ekspertene har blitt bedt om å tallfeste prediksjonene sine. Disse studiene har vist at eksperter ikke treffer særlig bedre enn ren gjetning. Samtidig er ikke spørreundersøkelser repre-sentativt for måten eksperter normalt uttaler seg om fremtiden på. Ekspertene uttaler seg oftest kun om temaer de har kompetanse på, og bruker ord snarere enn tall når de beskriver sannsyn-ligheter. Her måler vi ekspertenes treffsikkerhet basert på deres egne uttalelser i norske medier. Studien er basert på 173 prediksjoner fra 10 av de mest siterte ekspertene i norske medier i for-bindelse med krigen i Ukraina. Prediksjoner defineres her som uttalelser om fremtidige utfall som inkluderer en sannsynlighetsvurdering. Med sannsynlighetsvurdering mener vi ord og uttrykk som beskriver hvor sannsynlig utfallet er, for eksempel «lite sannsynlig» eller «trolig». Treffsikkerheten er målt ved å undersøke hvor ofte det utfallet som ekspertene pekte på som det mest sannsynlige, faktisk skjedde. Resultatene viser at ekspertene har truffet på mer enn fire av fem prediksjoner (81 prosent). Ekspertene traff derimot vesentlig dårligere på spørsmål om hvorvidt Russland ville gå til full-skalainvasjon, og hvordan invasjonen ville arte seg (48 prosent). Ekspertene som «bommet» på invasjonsprediksjonene, hadde imidlertid omtrent like god treffsikkerhet på prediksjoner om andre utfall som ekspertene som «traff». Ekspertenes individuelle treffsikkerhet varierer fra 68 prosent til 100 prosent, men det er betydelig forskjell i hvor mye ekspertene har predikert. Data-settet gir ikke grunnlag for å si noe om systematiske individuelle forskjeller i prediksjonsevne fordi ekspertene i media predikerer ulike utfall på ulike tidspunkt. I tillegg gjør bruken av språk-lige sannsynlighetsvurderinger, i stedet for tallfestede, det vanskelig å skille ut eksperter som pekte på samme utfall, men som kanskje ikke var like overbevist om at det ville skje. Den overraskende høye treffsikkerheten i forhold til tidligere studier skyldes trolig at ekspertene først og fremst har uttalt seg på etterprøvbare måter om utfall som har lav sannsynlighet for å inntreffe, for eksempel bruk av atomvåpen. Til sammenligning ville en enkel tilnærming som å predikere «ingen endring» oppnådd omtrent samme treffsikkerhet som ekspertene (80 prosent). Selv om resultatene viser at det er grunn til å forvente at eksperters tydeligste prediksjoner i media vil treffe, er det usikkert hvor overførbare funnene er til andre situasjoner hvor eksperter ofte brukes. Hvis den høye treffsikkerheten i spørsmål om Ukraina-krigen delvis skyldes at eks-perter ofte kun uttaler seg på etterprøvbare måter på spørsmål om relativt sjeldne fenomener, kan ikke den samme treffsikkerheten forventes på spørsmål om vanligere typer hendelser.
Portrettbilde av FFI-forsker Alexander Beadle
Portrettbilde av FFI-forsker Alexander Beadle
Portrettbilde av FFI-forsker Alexander Beadle
Portrettbilde av FFI-forsker Alexander Beadle
Pressefoto fra den russiske og hviterussiske øvelsen Zapad-2021 i september 2021.
FFI-Rapport 2022

FFIs prediksjonsturnering – datagrunnlag og foreløpige resultater

All etterretningsvurdering og forsvarsplanlegging utleder eller baserer seg på noen antagelser om hvordan Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske omgivelser vil utvikle seg i årene som kommer. Vi har imidlertid visst lite om hvor godt prediksjonene som legges til grunn faktisk treffer. Hensikten med FFIs prediksjonsturnering (2017–2020) var å måle hvor presist det er mulig å forutsi forsvars- og sikkerhetspolitiske utviklinger av relevans for Norge, og hva som kjennetegner personer som treffer bedre enn andre. Deltagerne ble bedt om å forutsi spørsmål som: Vil russiske militære fly krenke norsk luftrom det neste året? Hva blir utfallet av Brexit? Hvor mange NATO-land vil bruke 2 % av BNP på forsvar i 2024? Vil Trump vinne det neste presidentvalget? Hvis vi kan forutsi svarene på spørsmål som dette flere måneder og år i forveien, kan vi også være relativt sikre på retningen på utviklingen i Norges strategiske omgivelser fremover. I FFIs turnering ble det stilt 240 slike spørsmål om blant annet krig og konflikt, Russland, USA, Europa, økonomi og teknologi. Totalt ble det samlet inn 465 673 prediksjoner fra 1375 deltagere. På den ene siden demonstrerer resultatene fra FFIs turnering hvor vanskelig det er å forutsi internasjonal politikk. Deltagerne sliter generelt med å treffe bedre enn tilfeldig gjetning, selv på kortsiktige spørsmål. Eksperter treffer bedre enn amatører, men forskjellene er små i praksis. Eksperter treffer heller ikke bedre på spørsmål innenfor sine egne fagområder enn eksperter med kompetanse på helt andre temaer. Kriteriene som vi normalt bruker til å avgjøre hvem vi skal høre på, som utdanningsnivå, relevant erfaring og spisskompetanse på aktuelle temaer, fremstår derfor som lite relevante i prediksjonssammenheng. På den annen side viser resultatene at det er systematiske forskjeller i treffsikkerheten på individuelt nivå. Deltagernes prediksjonsevne korrelerer med en rekke individuelle egenskaper som kan kartlegges på forhånd, som kognitiv kontroll, tallforståelse, politisk kunnskapsnivå og grad av fordomsfri tenkning. Mange av disse egenskapene er trolig også overførbare til prediksjon i den virkelige verdenen fordi de samsvarer med forskning om hva som korrelerer med høyere prestasjonsevne på helt andre områder og i andre situasjoner. Det identifiseres også et sett med spesifikke teknikker forbundet med bedre treffsikkerhet, som det å lete etter informasjon fra flere kilder og å bruke metoder som grunnfrekvens, referanseklasser og ekstrapolasjon. Andre teknikker som ofte trekkes frem i fremtidsforskningen, ser derimot ikke ut til å ha betydning. I stedet for å trekke et skarpt skille mellom prediksjonsturneringer og prediksjon i den virkelige verdenen, fremstår turneringer som et alternativ til dagens praksis i forsvars- og sikkerhetspolitiske analyser, der antagelser om den fremtidige utviklingen baseres på eksperter som ikke nødvendigvis har de riktige forutsetningene for å treffe best mulig. Det er nemlig mulig å bruke turneringer til å identifisere en gruppe deltagere som klarer å forutsi internasjonal politikk svært godt. De færreste av dem er profesjonelle eksperter. I stedet kjennetegnes de først og fremst av enda høyere scores på de individuelle egenskapene som korrelerer med bedre prediksjonsevne generelt og ved at de tenker på de riktige måtene når de predikerer.
FFI-Rapport 2021

Hvordan forbedre treffsikkerheten til prediksjoner av internasjonal politikk? - en litteraturgjennomgang

Eksisterende forskning om hvor presist det er mulig å forutsi konkrete politiske hendelser, som utfallet av Brexit-avstemningen, antall nordkoreanske atomprøvesprengninger og hvor raskt Kinas økonomi vil vokse, baserer seg i hovedsak på to store, amerikanske forskningsprosjekter: Expert Political Judgment (EPJ) fra 2005 og Good Judgment Project (GJP) fra 2011–2015. På den ene siden var funnene fra EPJ nedslående. Her ble treffsikkerheten til 284 eksperter målt på spørsmål som så 2, 5, 10 eller 20 år fremover. Ekspertene slet med å slå tilfeldig gjetning når tidsperspektivet nærmet seg 3–5 år. Det viste seg også at utdannings- og erfaringsnivå hadde lite å si for treffsikkerheten. Selv eksperter som predikerte innenfor sine egne områder, traff ofte dårligere enn andre eksperter som predikerte utenfor sitt. På den annen side var resultatene fra GJP-prosjektet langt mer lovende. GJP var ett av lagene som deltok i en fireårig turnering sponset av amerikansk etterretning. For å treffe best mulig ble det forsket på ulike metoder for å aggregere prediksjoner fra tusenvis av deltagere. Det ble stilt flere hundre spørsmål med et tidsperspektiv på rundt 100 dager i snitt. Allerede etter to år traff GJP så godt at andre lag ble lagt ned. Funnene fra GJP viste at det er mulig å forutsi utfall på spørsmål av betydning for amerikansk etterretning. Vinneroppskriften var en kombinasjon av å rekruttere de riktige folkene og tiltak som forbedret treffsikkerheten. Et gjennomgående funn i både EPJ og GJP var at noen personer i utgangspunktet er bedre til å predikere enn andre. Bedre treffsikkerhet hang sammen med høyere score på tester av kognitive evner, politisk kunnskapsnivå og fordomsfri tenkning. De aller beste hadde også et høyere ønske om å treffe best, interesse for mentalt krevende aktiviteter og en mer vitenskapelig tilnærming til det å vurdere fremtidige hendelser. Samtidig fant GJP at det var mulig å forbedre treffsikkerheten ytterligere gjennom tre tiltak: 1) opplæring i probabilistisk tenkning, som bruk av grunnfrekvens, 2) interaksjon mellom deltagerne, både i form av samarbeid i grupper og av konkurranse i prediksjonsmarkeder og 3) algoritmer som vektla prediksjonene til personer som har truffet godt tidligere og nylig som har oppdatert prediksjonene sine. Funnene fra EPJ og GJP er imidlertid ikke nødvendigvis overførbare til en norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk kontekst. Deltagerne i begge studier var stort sett amerikanske. Det er ikke gitt at de samme individuelle variasjonene vil gjelde for norske eksperter og deltagere. Det er heller ikke gitt at funnene vil være de samme om spørsmålene tar utgangspunkt i de viktigste aktørene for norsk sikkerhet. Selv om ekspertene i EPJ slet mot tilfeldig gjetning når tidsperspektivet nærmet seg 3–5 år, traff også de bedre jo kortere tidsperspektivet var. I GJP var tidsperspektivet på rundt 100 dager langt kortere og dermed enklere å treffe innenfor. Hensikten med FFIs prediksjonsturnering (2017–2020), som denne rapporten danner det teoretiske grunnlaget for, var derfor å etterprøve funnene fra EPJ og GJP med norske deltagere på spørsmål av betydning for norsk sikkerhet og med et tidsperspektiv på mellom 100 dager og 3–5 år.