.jpg?quality=80)
Fra handelsblokk til forsvarsaktør
– EU er blitt det viktigste rammeverket for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, mener sjefsforsker Bjørn Olav Knutsen. I dag handler debatten i Brussel om forsvarsindustri, felles kapabiliteter og europeisk strategisk autonomi. Hva har skjedd, og hva betyr det for Norge?
Knutsen har i mange år fulgt utviklingen i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Han har nylig bidratt med et kapittel ien antologi utgitt på bestilling fra det polske EU-formannskapet, der han skriver om Norges forhold til EU i en tid der unionen endrer karakter.
I ukens episode av Ugradert forteller han mer om arbeidet.
– Utviklingen av EU som sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør har blitt voldsomt endret på bakgrunn av en dramatisk endret sikkerhetspolitisk situasjon. Ikke bare når det gjelder Russland og krigen i Ukraina, men også hele det transatlantiske forholdet, som er i dyp transformasjon, sier han.
En hybrid sikkerhetsaktør
I bokkapittelet beskriver Knutsen EU som en hybrid sikkerhetsaktør. Med det mener han at unionen både er mellomstatlig og overnasjonal på samme tid: noen beslutninger krever enstemmighet mellom medlemslandene, mens andre fattes av institusjoner som kan treffe vedtak med direkte virkning i medlemsstatene.
Samtidig favner EUs sikkerhetsbegrep bredere enn det militære. Knutsen trekker fram satsingen på EUs romprogram og arbeidet med å utvikle unionen til en beredskapsunion.
Han mener det nå tegner seg en arbeidsdeling mellom Nato og EU.
– Nato har planverket og kommandostrukturen for militære operasjoner og det kollektive forsvaret. Det EU søker å gjøre, er å bidra til europeisk kapabilitetsutvikling, støtte forsvarsindustrien og forsvarsforskningen, og ha en mye bredere tilnærming til sikkerhet enn det som er mulig innenfor en militær allianse, sier Knutsen.
Tett på EU – uten å sitte ved bordet
Norge har hatt et tett forhold til EUs sikkerhetspolitikk helt siden begynnelsen av 2000-tallet, gjennom deltakelse i militære operasjoner og misjoner, samarbeidsavtale med Det europeiske forsvarsbyrået og deltakelse i initiativer som militær mobilitet.
– I dag er EU det viktigste politiske rammeverket for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men det er fortsatt Nato og forholdet til USA som utgjør Norges viktigste militærallianse, sier Knutsen.
I kapittelet sammenligner han fire offentlige norske utredninger fra perioden 2012 til 2024. Bildet som tegner seg, er et Norge som deltar i den europeiske integrasjonsprosessen på en svært spesiell måte og som møter nye utfordringer når sikkerhetspolitikk gjennomsyrer stadig flere politikkområder i EU.
– Utfordringen er at avtaleverket ble utviklet i en helt annen sikkerhetspolitisk situasjon, der geopolitikk og tradisjonell konkurranse mellom aktører ikke var så framtredende som i dag, sier han.
Veien videre: strategisk autonomi
Framover ser Knutsen for seg at Europa i større grad må ta ansvar for egen sikkerhet, og at en langt større del av samfunnets ressurser må gå til sikkerhet og forsvar.
Samtidig peker han på en balansegang: Europa er fortsatt avhengig av USA, særlig for kapabiliteter innen etterretning, overvåking og rekognosering.
– Vi må søke å holde USA inne i Europa, samtidig som vi må redusere avhengigheten. Det er det som ligger i strategisk autonomi: at man i sterkere grad må være i stand til å fatte egne beslutninger, stå på egne bein og iverksette politikk, sier Knutsen.