Kjønnsbasert desinformasjon er blitt et sikkerhetsproblem
Norge har lenge vært vanskelig å splitte langs kjønn. Nå ser sjefsforsker Nina Hellum tendenser hun ikke trodde vi var sårbare for. Hun mener kjønnsbasert desinformasjon må forstås som ikke utelukkende et likestillingsspørsmål, men som en utfordring for totalforsvaret.
– Jeg roper høyt om dette nå fordi jeg ser tendenser i Norge som jeg trodde vi hadde ganske sterk motstandskraft mot, sier sjefsforsker Nina Hellum.
Hun er sosialantropolog og psykoterapeut med bakgrunn fra sikkerhetstjenester, og har bodd på kasernerom og lugarer sammen med soldatene hun studerer. I snart to tiår har hun forsket på kjønn i Forsvaret og påvirkningsoperasjoner. Nylig publiserte hun en kronikk i Dagsavisen om hvordan kjønnsbasert desinformasjon bryter ned tillitt i det norske samfunnet.
Hellum viser blant annet til den amerikanske psykologiprofessoren Jean Twenge som påpeker at kjønn både er universelt og dypt personlig. Fordi kjønnsrelatert innhold oppleves som individuelt relevant nesten uansett hvem du er – uavhengig av legning, etnisitet, religion eller geografi – er det også påfallende motstandsdyktig mot faktasjekk og tilbakevisning.
Moderne påvirkningsoperasjoner forsøker sjelden å overbevise noen om en ideologi, forklarer Hellum. De leter etter bruddflater som allerede finnes, og trykker på dem. Det gjør at trusselaktører utnytter kjønn som en eksisterende sosial og politisk skillelinje ved å forsterke spenninger som allerede finnes, framfor å skape nye konfliktområder.
Et nullsumspill
– Aktører som ønsker å ramme samfunnet vårt går inn med falske profiler på begge sider av en konflikt og skyter med store kanoner begge veier. Da ser det ut som om vi er mye mer uenige enn vi faktisk er. Det bygger ned tillitt og splitter samfunnet vårt, sier Hellum.
De fleste mennesker er tross alt ganske moderate, påpeker hun. Dette gjelder både i Norge så vel som i USA og Russland. Poenget med operasjonene er ikke å overbevise flertallet, men å få flertallet til å tro at enighet om et felles samfunnsprosjekt ikke finnes. Ett narrativ hun ser spres spesielt raskt er tanken om et nullsumspill mellom kjønnene.
– Ideen om at hvis kvinner får det bedre, så får menn det dårligere, har spredd seg fordi noen har interesse av å spre den. Godtar man regnestykket, blir det irrasjonelt å stille seg bak likestilling i det hele tatt, for hvorfor skal menn støtte kvinners kamp for like rettigheter og plikter, hvis det betyr at de taper på det? Forklarer hun.
Nullsumtanken er samtidig usedvanlig godt tilpasset formatet den spres i. Den får plass i én setning, krever ingen dokumentasjon og leverer en ferdig følelsesdom. Korte memes og enkle poeng er designet for å nøre opp under og segregere. Det handler om å understreke forskjeller, forsterket av argumentasjon som bygger på at man ikke vil hverandre vel. Innhold er laget for at vi skal føle noe, særlig i negativ forstand. Vi skal bli opprørte, frustrerte, irriterte, sinte.
Men den viktigste mekanismen, mener Hellum, er at de to sidene av fortellingen leveres til hvert sitt publikum. Algoritmene sørger for at hun selv nesten ikke ser kvinnehatende innhold, mens menn i hennes eget nettverk får tilsendt innhold hun ikke ante eksisterer.
– En farlig konsekvens av dette er at vi ikke lenger lever i samme virkelighet. Vi får ikke opp de samme nyhetene eller informasjonen. Vi har ikke lenger samme referansegrunnlag i samfunnet og da blir vi sårbare, forklarer hun.
Derfor angår det totalforsvaret
For Hellum er dette et spørsmål om tillit og dermed om beredskap.
– Har vi et felles prosjekt som samfunn? Det må vi ha, hvis vi skal være robuste og stå imot både digital og fysisk krig. Og tilliten til hverandre forsvinner fort når vi ikke vet nok om hverandre og går rundt med negative forestillinger om de andre, sier hun.
Norge har hatt et godt utgangspunkt. Vi er blant verdens mest kjønnsintegrerte land, og allmenn verneplikt eksponerer hvert år store deler av et årskull for hverandre. Hellums eget feltarbeid viser at når unge kvinner og menn bor og løser oppgaver tett sammen, brytes stereotypiene ned.
– Det handler ikke om at de blir bestevenner. Det kan godt hende de ikke liker hverandre. Poenget er at de forstår hverandre på en annen måte. Det er ikke memes på sosiale medier som styrer hva de mener om hverandre. Men denne motstandskraften er noe vi har, ikke noe vi automatisk beholder, understreker hun.
– Still alltid spørsmål
Hellum er tydelig på at det ikke finnes én enkel løsning. Hun peker på tre spor: regulering og ansvarliggjøring av plattformene, mer forskning og bevissthet hos den enkelte.
Hennes råd handler om å stoppe opp ved egen følelsesreaksjon. Innhold som gjør oss sinte, holder oss lengst på plattformen.
– Still alltid spørsmålet: Hvorfor går blodpumpen min i hundre nå? Hvorfor blir jeg så forbannet over dette? Da kan det hende du ser at noen har en agenda, sier hun.
Og så handler det om å tåle uenighet, noe hun mener er i ferd med å bli en mangelvare:
– Et sunt demokrati tåler uenighet. Vi må lære folk å stå i ubehaget ved å være uenige, i stedet for å gå til dem som allerede mener det samme som oss. Jeg har mest tro på det fysiske møtet. Klasser, arbeidsplasser, syforeninger, strikkeklubber. Vi må slutte å sitte på hver vår tue, er hennes oppfordring.