– Teknologikappløpet drives av både håp og frykt

– Jeg håper at det militærteknologiske kappløpet blir noe mer konkret enn bare et abstrakt begrep, og at det blir lettere å se sammenhengen mellom teknologiutvikling, innovasjonsprosesser og internasjonal politikk, sier hun.

Et nullsumspill drevet av håp og frykt

For å forstå kappløpet må det brytes ned, mener Siedler. Militærmakt kan forstås som en nullsumressurs i internasjonal politikk: Får én stat mer, får motstanderen tilsvarende mindre. Sett fra Norge handler militærmakt om evnen til å forsvare territoriet, beskytte befolkningen og håndheve suverenitet over naturressursene.

Et militærteknologisk kappløp er dermed en konkurranse mellom stater om å styrke sin andel av denne makten ved å bygge ny teknologi inn i militære kapabiliteter. Teknologi er ikke den eneste faktoren, antall soldater og forsvarsbudsjetter teller også, men det er teknologiens rolle Siedler forsker på.

Ifølge forskningslitteraturen drives kappløpet av to faktorer som forsterker hverandre. Ny teknologi gir muligheter til å øke egen militærmakt, men skaper samtidig bekymring for at rivaler får evner man selv mangler.

– Fordi militærmakt er en nullsumressurs, kan man få en ulempe hvis noen får en teknologisk fordel som man selv ikke har. Sånn sett er det en konkurranse som er drevet av både håp og frykt, sier Siedler.

Når teknologiene smelter sammen

I statsvitenskapelig litteratur knyttes dagens kappløp ofte til «den fjerde industrielle revolusjonen», et begrep forbundet med Klaus Schwab, grunnleggeren av World Economic Forum. Den første revolusjonen var mekaniseringen, den andre elektrifisering og masseproduksjon, og den tredje automatisering gjennom elektronikk og informasjonsteknologi.

Den fjerde industrielle revolusjonen skiller seg ut fordi ulike teknologier smelter sammen. Det påvirker både hastigheten, omfanget og virkningene for samfunnet. Ved FFI brukes gjerne begrepet fremvoksende og banebrytende teknologier om mye av det samme, som for eksempel kunstig intelligens, 3D-printing, autonome systemer, og bioteknologi.

– De nye teknologiske fremskrittene gir muligheter til å utvikle nye funksjonaliteter som kan brukes til å løse militære oppgaver på en bedre måte, sier Siedler.

Hun trekker fram stordata kombinert med kunstig intelligens i planleggingsverktøy som eksempel. Før en militær enhet løser et oppdrag, bruker den tid på å planlegge. Bedre verktøy kan for eksempel redusere usikkerhet og gjøre det mulig å løse oppdrag raskere.

Sivil teknologi, militær makt

Mye av den nye teknologiutviklingen skjer utenfor den tradisjonelle forsvarsindustrien. Det gir forsvarssektoren et nytt behov for å få tilgang til sivile fremskritt, og en politikk som legger til rette for det.

Kina har gitt en slik politikk navnet «military-civil fusion». Strategien har to deler: militærteknologisk innovasjon og sivil-militært samarbeid på andre områder. USA står overfor den samme utfordringen og har sin egen tilnærming, kalt «civil-military integration». India og Israel trekkes også fram som eksempler, men landene har lykkes i ulik grad med å gjennomføre strategiene.

Hvem som leder kappløpet, er vanskelig å gi et forskningsbasert svar på, ifølge Siedler. Men posisjonene er tydelige.

– USA sto igjen etter Den kalde krigen som den teknologiske supermakten og er veldig opptatt av å beholde dette forspranget. Kina er på sin side veldig opptatt av å ta det igjen, og ser teknologiene i den fjerde industrielle revolusjonen som en mulighet til det, spesielt innenfor kunstig intelligens, sier hun.

Teknologi alene er ikke nok

Kappløpet handler dermed nesten like mye om politikk og organisering som om selve teknologien.

– Teknologi i seg selv er ikke nok. Den må integreres i en måte å løse oppgaver på, sier Siedler.

Det krever operasjonskonsepter som tar teknologien i bruk, og en organisasjon som er i stand til å løse oppgavene på nye måter. I tillegg må man holde ut. Ingen vet hvor lenge kappløpet varer, og satsingen må være økonomisk bærekraftig over tid. Sovjetunionens sammenbrudd etter den kalde krigen står som skrekkeksempelet.

For Norge er kappløpet en viktig del av rammebetingelsene for hvordan Forsvaret skal utvikle seg. Langtidsplanleggingen ser nå mot 2050. Når både Norge og andre land utvikler nye militære evner, kan allierte evner bli en styrke, mens evnene til dem som utfordrer norske interesser, kan bli en utfordring.

– Sånn sett innebærer det både fremtidige muligheter og utfordringer for Forsvaret, sier Siedler.