Har Irans atomprogram noen fremtid?

Disse anleggene er utenfor internasjonal kontroll, i motsetning til atomanleggene. Kombinert med urananrikning kloss opptil våpenkvalitet, og et raskt voksende arsenal av ballistiske missiler, utgjorde dette en smertegrense for Israel. Iran hadde lekt for nær ilden. Israel innledet tolvdagerskrigen 13. juni og fikk etter hvert USA med seg.

Det er liten tvil om at Iran har søkt å utvikle alle bestanddelene som trengs for implosjonskjernevåpen basert på uran. Da dette begynte å komme for dagen i 2003, hadde ikke Iran evnen til å anrike uran til våpenkvalitet. Evnen etablerte de imidlertid gradvis i årene som fulgte, på tross av internasjonale sanksjoner, sabotasje og snikmord på sentrale eksperter.

Utviklingen skjedde under regelmessig verifikasjon fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). IAEAs kvartalsvise rapporter tallfestet hvordan anrikningen økte i kvalitet og mengde.

Iran gikk dermed fra å ha et hemmelig kjernevåpenprogram til å ha et omstridt maktmiddel foran øynene på verden. Denne stadig mer håndgripelige kjernevåpenopsjonen ble både et avskrekkingsmiddel og et forhandlingskort. Ville noen våge å angripe landet med regulær militærmakt? Eller ville det utgjøre påskuddet Iran manglet for å trekke seg fra Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen (NPT) og realisere opsjonen?

Våpenopsjonen ble dessuten en kilde til nasjonal stolthet og et symbol på landets vilje og evne til å stå opp mot stormaktene.

I dag ligger anleggene som anriket uran i ruiner, og det anrikede materialet er ikke gjort fullt ut rede for. I mangel på en bedre erstatning forsøker Iran å bruke kontroll over Hormuzstredet som pressmiddel overfor et energihungrig verdenssamfunn.

Finnes det en vei ut av uføret?

Atomavtalen fra 2015 mellom Iran og stormaktene skulle begrense omfanget av atomaktivitetene drastisk, styrke den internasjonale verifikasjonen og heve mange av sanksjonene mot Iran. Håpet var å bygge tillit i prosessen, og dermed fjerne motivasjonen for å utvikle kjernevåpen. Både Teheran og Washington tok stor politisk risiko ved overhodet å inngå en avtale med den andre. Etter at Trump trakk USA ut av avtalen i 2018 – selv om Iran etterlevde kravene – har det vært vanskelig å se for seg at Irans politiske lederskap ville ta den politiske belastningen det vil være å stole på USA igjen.

Sentralt i regimets ideologi er nettopp det å stå opp mot stormakter og imperialisme.

En nasjon med røtter tilbake til jernalderen beholder ydmykende avtaler i sitt kollektive minne. Etter Qajar-dynastiets krig mot Russland måtte perserne avgi store landområder gjennom Turkmantsjaj-traktaten i 1828. Khomeini følte seg tvunget av FNs sikkerhetsråd til å godta en våpenhvileavtale med Irak etter åtte års blodig krig på 1980-tallet, startet av Saddam Hussein.

Khomeini sammenlignet signeringen med å drikke et giftbeger.

Forhandlingsvilje ses på som svakhet og kompromisser som svik. Videre kamp mot overmakten blir sett på som et mål i seg selv uten noe opplagt sluttspill. Hvordan kan øverste leder Mojtaba Hosseini Khamenei håpe å finne en diplomatisk løsning på dagens konflikt med landene som sto bak hans fars død?

Khamenei senior ble drept i et israelsk luftangrep 28. februar i år.

Fra høsten 2025 har samfunnstopper i Iran åpent diskutert om landet burde trekke seg fra ikkespredningsavtalen. Det vil ta Iran ut i ukjent farvann og plassere landet i kategori med Nord-Korea, hittil eneste land som har trukket seg fra avtalen. Det vil dessuten være en invitasjon til forsterkede militærangrep fra Israel og USA. Og det vil først kreve at Khamenei jr. reverserer en fatwa som hans far utstedte i 2005, om at kjernevåpen er i strid med islam.

Et brudd med ikkespredningsavtalen vil også få konsekvenser for kjernekraftsektoren, hvor Iran foreløpig er helt avhengig av Russland. Kraftverket i Bushehr drives hovedsakelig av russere og benytter russiskprodusert uranbrensel.

Irans ambisjoner om egenbygd kjernekraft er dessuten helt i det blå så lenge landet ikke anriker uran på industriell skala, som er langt over kapasiteten de hadde før tolvdagerskrigen.

Hva om Khamenei jr. svelger kvalene og søker en ny atomavtale med stormaktene?

Utgangspunktet er et helt annet enn i 2015. USA har vist seg villig til å angripe atomanleggene militært. Og i 2015 gikk Iran med på en betydelig nedskalering av anrikningsprogrammet. I dag vil de samme premissene tilsi en gjenoppbygging av anrikningsanleggene.

Det er nesten utenkelig at USA vil gå med på det.

I mellomtiden ser det ut til at Iran bedriver forsiktig opprydding og sikring av de bombede anleggene. IAEAs inspektører slipper foreløpig ikke til der. Heldigvis er det ingenting som tyder på at Iran forsøker å stikke til side det høyest anrikede uranet, som ligger begravd i tre av anleggene. Dette uranet vil kunne brukes til en håndfull kjernevåpen uten videre anrikning, men ikke så små og lette som om materialet hadde vært av full våpenkvalitet. Imidlertid vil det måtte omdannes til metall før det kan brukes i våpen. Iran har ingen kjente anlegg for dette etter bombeangrepene i fjor.

Veien ut av uføret er ikke åpenbar. Kanskje Irans nye lederskap håper at krigshandlingene gradvis vil dabbe av?

I så fall vil det være risikabelt å bygge opp igjen de ødelagte anleggene. Dagen før tolvdagerskrigen startet, annonserte Iran et nytt anrikningsanlegg under bygging i et fjellanlegg utenfor Isfahan. Våger Iran å reetablere en kjernevåpenopsjon med et dypere begravd anlegg?

Inntil videre ser strategien ut til å være uavklart. Bevisst eller ikke.