Penguin: Da Norge bestemte seg for å lage verdens mest avanserte sjømålsmissil
På 1960-tallet klarte en gruppe FFI-forskere å lage et nytt, varmesøkende, styrt missil. For å få til det, måtte de utvikle teknologi som ennå ikke fantes.
– Alt var usikkert hele tiden. Vi hadde ikke gjort det før. Ingen hadde gjort det før. Men vi var absolutt sikre på at vi ville få det til, sier Henry Kjell Johansen.
Johansen jobbet med Penguin i hele 27 år – i 15 av dem som prosjektleder. I denne ukens Ugradert forteller han om arbeidet med missilet ved FFI på 1960-, 70- og 80-tallet.
På det meste var over 100 forskere involvert i prosjektet. Da man talte opp i 1980 var det lagt ned mer enn tusen forskerårsverk.
Og arbeidet ga resultater. Det er solgt mer enn 1100 Penguin-missiler til åtte ulike land. Så sent som 2022 var missilene fortsatt i bruk.
Teknologien og kompetansebyggingen fra Penguin-prosjektet la grunnlaget for Kongsbergs missiler JSM og NSM, og har betydd mye for utviklingen av norsk forsvarsindustri.
Varsko her!
Livet som forsker den gang var ingen ni til fire-jobb, forteller Johansen. Du måtte ut i felt og om bord i fartøyer. Johansen har overnattet under tåkeluren på Færder fyr. Han har sittet en hel søndag i dieselosen rett over motorrommet på et fartøy i høy sjø mens han vekselvis kastet opp og skrev ned målinger fra et instrument. Det var en tid der dugnadsånd, entusiasme, nysgjerrighet og pågangsmot gjerne trumfet arbeidstidsbestemmelser og det som i dag kalles HMS.
For utviklingsarbeidet gikk ikke alltid på skinner.
De aller første prøveskytingene, fant sted på Skjellanger fort i Hjeltefjorden utenfor Bergen i 1963 og 1964. Rakettene ble fraktet fra FFI på Kjeller over fjellet med Bergensbanen. Forskerne tok nattoget på fredag, slik at de var klare til innsats mandag morgen.
Den 30. april 1964, under den åttende testen, går det galt.
Nesten umiddelbart etter avfyring skjærer raketten til siden. En kruttbit har tettet en av dysene. Raketten holder på å treffe et helikopter som overvåker forsøket, og fortsetter i retning bebyggelse på en øy i nærheten. Heldigvis blir ingen hus eller personer truffet.
Restene av raketten blir samlet opp i hui og hast, og området forlatt.
Forskerne har høstet to viktige lærdommer: Prøveskytingen må flyttes til et mer avsidesliggende sted. Dysene må konstrueres på en annen måte.
Måtte bygges fra bunnen
Til tross for, eller kanskje på grunn av, feilsteg som dette: forskerne lykkes. I 1972, etter ti år med intens testing og utvikling, ble Penguin det første varmesøkende sjømålsmissilet som ble tatt i bruk i Nato.
Men hvorfor og hvordan kan det ha seg at et lite norsk institutt kastet seg ut i en så komplisert og ambisiøs oppgave?
I 1960 bestemte det norske Sjøforsvaret seg for en ny flåteplan: de skulle satse på mange små motortorpedobåter (MTB), fremfor noen få store fartøyer. Disse skulle bruke skjærgården til sin fordel og utmanøvrere fiendtlige krigsskip. Problemet var at våpnene de hadde tilgjengelig til MTB-ene hadde for kort rekkevidde mot moderne russiske krigsskip.
Ved FFI oppsto ideen om et missil som kunne styre seg selv og finne målet etter at det var skutt ut. Det var en radikal tanke på den tiden.
Mange av komponentene i missilet måtte utvikles fra bunnen av. For å få til det måtte FFI bygge opp helt nye fagmiljøer innen elektrooptikk og treghetsnavigasjon.
Missilet skulle ha en IR-søker (infrarød søker), det vil si at den fanger opp varme fra skipet den skal treffe, og styrer mot det. Da arbeidene startet fantes ikke teknologien som var nødvendig. Det fantes riktignok varmesøkende fly-til-fly missiler som søkte seg fram til varme jetmotorer. Men å utvikle en søker som klarte å finne et skip på havoverflaten, det var noe helt annet.
Takket være amerikansk finansiering ble prosjektet startet i 1961. Det utviklet seg raskt til å bli det største forsknings- og utviklingsprosjektet i Norge på den tiden.
Missilet målte sine egne bevegelser
Raketten som ble fyrt av i Hjeltefjorden i 1964 var heldigvis bare et tomt skall. Styringen, søkeren og navigasjonen var ikke klar ennå.
Johansen jobbet i gruppen som hadde ansvar for navigasjonen i missilet.
Det var naturlig nok ikke noen GPS-mottaker i missilet. Missilet skulle bruke treghetsnavigasjon for å vite hvor det var. Treghetsnavigasjon vil si at missilet måler sin egen bevegelse for å beregne sin posisjon. Bevegelsene blir målt av akselerometre og gyroer.
Problemet var at systemer for treghetsnavigasjon må ha en viss størrelse for å være nøyaktige nok. Da Johansen luftet tankene om et kompakt system til missilet, fortalte amerikanske kolleger at det ikke var mulig.
– Ettersom vi ikke skjønte hvorfor det skulle være umulig, satte vi i gang, sier Johansen og ler.
– Litt senere skjønte jeg hvorfor de mente det. Men vi fikk det jo til.
Johansen savner risikovilje innenfor forskning og utvikling i Norge i 2026.
– I dag ville vi aldri fått et sånt program. Nå skal man være sikker på at ting fungerer før man bevilger penger. Det skal nærmest være dokumentert at du har kunder og at du har utviklet tingene og demonstrert at det virker før du får pengene.
– Det er noen forferdelige dokumentasjonskrav. Det reduserer risikoen for de som skal kjøpe inn, men det gjør det også vanskeligere å få utviklet noe nytt, påpeker Johansen.
