Innovasjon

I Meld. St. 9 (2015–2016) la daværende regjering frem Nasjonal forsvarsindustriell strategi. En rekke utviklingstrekk utfordrer nå flere av premissene for strategien. Forsvarsdepartementet (FD) har derfor bedt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) drøfte utvalgte problemstillinger av betydning for den forsvarsindustrielle strategien i lys av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk. Rapporten bygger på tidligere trendrapporter og FFIs innspill til ny langtidsplan for Forsvaret (LTP). Utviklingen på det europeiske og amerikanske forsvarsmarkedet danner et viktig bakteppe for rapporten. I tillegg ønsker vi å inkludere erfaringer fra covid-19-pandemien. Til grunn for rapporten ligger føringer i nye LTP, herunder behovet for å se statssikkerhet og samfunnssikkerhet i tettere sammenheng, og å utnytte kompetanse og ressurser på tvers av sektorer. I arbeidet trekker vi inn et begrepsapparat og en organisering av politiske virkemidler som knytter bruken av virkemidler opp mot ønskede samfunnseffekter. Dette bygger på tilsvarende logikk som i det sivile virkemiddelapparatet for innovasjons- og næringsutvikling. Vi tror det kan styrke legitimiteten til bruken av virkemidler i forsvarssektoren og legge til rette for en mer målrettet anvendelse av dem. For å støtte videre politikkutforming har vi trukket frem fire mulige utviklingsretninger: - anskaffelse av hyllevare gjennom åpen konkurranse på et internasjonalt marked - strategisk internasjonalt materiellsamarbeid - langsiktig teknologi- og materiellutvikling i nasjonal regi - rask teknologiutnyttelse gjennom eksperimentering og hurtig innovasjon Vi beskriver utviklingsretningenes karakteristika, muligheter og utfordringer, og hvordan de understøttes av ulike sett av virkemidler. Rapporten anbefaler ikke én retning fremfor en annen, men peker på muligheter for økte effekter ved å forsterke og kombinere de ulike retningene. Vi drøfter en rekke temaer som vurderes som sentrale i utformingen av en ny strategi, herunder - betydningen av å prioritere, finansiere og beholde kontroll på teknologier av betydning for nasjonal sikkerhet, samtidig som en kan søke internasjonalt samarbeid og kostnadsdeling for finansiering av militære systemer gjennom en tydelig fordeling av roller. Vi omtaler ulike roller Norge kan innta i strategiske materiellsamarbeid og hvordan teknologier og systemeierskap kan ivaretas i de ulike rollene. - muligheten som ligger i å utnytte industrisamarbeid for å oppnå ønsket effekt opp mot både de teknologiske kompetanseområdene og den nasjonale beredskapsevnen. - potensialet i strategisk partnerskap med industrien. Dette har gitt god effekt innenfor logistikkområdet og synes å ha stort potensial på områder der Forsvaret kan nyttiggjøre seg industriens markedskompetanse og samtidig oppnå stordriftsfordeler. - innenfor de teknologiske kompetanseområdene er det identifisert nisjeteknologier som må prioriteres og beskyttes, også i forbindelse med internasjonalt materiellsamarbeid. Det bør etableres policyer for prioriterte kapabilitetsområder. - behovet for å styrke Forsvarets evne til å nyttiggjøre seg tilgjengelig kommersiell teknologi gjennom satsing på hurtige innovasjonsløp og utvidet samarbeid med sivilt næringsliv. Det må utvikles egnede virkemidler som understøtter en slik satsing. Et mer fyldig sammendrag av rapporten og anbefalingene er gitt i kap. 7.

SARS-CoV-2, som forårsaker covid-19, spredte seg raskt over landegrenser vinteren 2020. Knapphet på smittevernsutstyr og respiratorer globalt medførte restriksjoner på handel og leveranser mellom land. I Norge ble det nå pekt på begrensninger i kapasiteten på intensivsengeplasser. Det var knapphet på både respiratorer og helsepersonell i forhold til den forventede økningen av intensivpasienter. En av rollene til Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er å gi råd om tiltak som kan styrke Forsvaret og totalforsvaret. Vi utvikler også løsninger som kan bidra til å styrke norsk beredskap i kriser. FFI har i tillegg jobbet fram en modell for hurtig innovasjonsløp og fått god erfaring med raskt å utvikle nye løsninger i samarbeid med industri og brukere. FFI kan ikke forplikte en anskaffelse på vegne av norske myndigheter, men bidrar til at løsninger samfunnet trenger, faktisk utvikles. Vi bidrar også ofte med testing og verifisering av teknologiske løsninger som en rådgiver til anskaffende myndigheter. I perioden 16. mars til 27. mars pågår et samarbeid mellom FFI, Edge Health Technologies AS, Laerdal Medical AS og Servi AS om å utvikle en prototype for en nødrespirator. Den er ment som en beredskapsløsning dersom smitteutviklingen i Norge ikke kommer under kontroll. Nærmere 70 tilsvarende utviklingsløp blir i samme periode gjennomført internasjonalt. Gode avveininger mellom nødvendig funksjonalitet for å ivareta pasientsikkerhet på den ene siden, og funksjonalitet som kan realiseres raskt nok og avhjelpe mangel på kvalifisert helsepersonell og materiell på den andre siden, var den største utfordringer også i det norske prosjektet. Snaue tre uker etter at utvikling av prototypene startet, gjennomføres en demonstrasjon av prototypene hvor Servis bidrag kommer best ut. Prototypen fra Servi var så komplett at det ikke var behov for å hente unike løsninger fra de to andre prototypene. Finansiering av neste fase blir avklart 30. mars da Helse Sør-Øst bekrefter at de vil finansiere videreutvikling av den prototypen FFI anbefaler å gå videre med. Ettersom flere andre land utviklet tilsvarende nødrespiratorer, var det stor etterspørsel etter kritiske komponenter på verdensmarkedet. Dette fikk betydning for beslutningsprosessen.. Like etter beslutningen om anskaffelse av nødrespiratoren flater kurven over smitteutvikling i Norge ut. Tidsplanen for utviklingen ble justert, og krav om full CE-merking av produktet ble lagt til. Den 14. mai arrangerte FFI en ny demonstrasjon med teknisk og funksjonell evaluering av den oppdaterte løsningen. Den anestesifaglige vurderingen konkluderer med at funksjonaliteten er enda bedre enn tidligere antatt, og bruksområdet ble bekreftet. Full vurdering er gjengitt i rapporten. I dagene som fulgte etter at produktet ble presentert som en prototype, ble den kraftig kritisert. Denne rapporten har som formål å belyse både innovasjonsprosessen og funksjonalitet ved Laerdal Servi Ventilator. Vi ønsker samtidig å poengtere viktigheten av at politikere, ledere og utviklingsmiljøer fortsetter å tørre å ta risiko i nye innovasjonsprosjekter. Det er avgjørende for at vi skal løse viktige samfunnsutfordringer og bidra til verdiskaping og ny næringsutvikling i Norge også etter koronakrisen.

Norsk forsvarsindustri har opplevd en betydelig utvikling i etterkrigstiden, noe som har gitt Norge en posisjon som nisjebasert leverandør av svært konkurransedyktige høyteknologiske produkter til et proteksjonistisk internasjonalt marked. Mye av bakgrunnen ligger i det tette samarbeidet mellom brukermiljøene i Forsvaret, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og industrien om utvikling av avansert teknologi og forsvarsmateriell tilpasset norske behov. Dette samarbeidet omtales som trekantsamarbeidet, og innovasjonsmodellen for Forsvaret har blitt kjent som Trekantmodellen. Meld. St. 9 (2015–2016) understreker hvordan vår sikkerhet innenfor flere områder er helt avhengig av nasjonal forsvarsindustri og teknologisk kompetanse. Trekantsamarbeidet fremheves her som noe regjeringen satser videre på. Siste langtidsplan for forsvarssektoren har samtidig en klar ambisjon om effektivisering av materiellanskaffelser, blant annet gjennom mer kjøp av såkalt hyllevare. Ulike anskaffelsesstrategier har ulike fordeler og ulemper. Fordelene ved hyllevarekjøp er primært knyttet til at man oppnår reduserte kostnader basert på fri konkurranse i et internasjonalt marked, i tillegg til at man får kjent og moden teknologi. Ved å velge internasjonalt materiellsamarbeid legger man til rette for risiko- og kostnadsdeling i tillegg til å styrke allianser. Nasjonal utvikling og anskaffelse har også sine fortrinn og brukes når det er behov for å ha kontroll på kompetanse, teknologi og industri av hensyn til nasjonal sikkerhet. Med nasjonal sikkerhet menes her selvstendig forsvarsevne og politisk handlefrihet i innledende faser av en konflikt, og dessuten evne til å hevde egen suverenitet, utøve myndighet og håndtere kriser i fredstid. Når ambisjonene i stortingsdokumentene skal forenes og anskaffelsesstrategier velges, bør erfaringene med tidligere nasjonale materiellutviklingsprosjekter være et viktig grunnlag. Denne rapporten oppsummerer erfaringene innenfor rammen av Trekantmodellen og peker på viktige suksesskriterier, fordeler og langsiktige effekter av nasjonal utvikling og anskaffelse. Samtidig peker vi på behovet for å videreutvikle Trekantmodellen i lys av pågående utviklingstrekk slik at den kan være effektiv og relevant for Forsvaret også i fremtiden. Vi diskuterer mulighetene som følger av den raske teknologiutviklingen sivilt, og hvordan vi i større grad kan ta i bruk kommersielt tilgjengelig teknologi. Avslutningsvis peker vi på behovet for nye verktøy og prosesser, for å lykkes med hurtig utvikling og implementering av materiell innenfor rammen av trekantsamarbeidet. Vi diskuterer forbedringsområder i praktiseringen av konseptet for materiellanskaffelser og foreslår utviklingstiltak for de ulike aktørene i modellen. Målet er å legge til rette for å utvikle innovasjonsmodellen videre til en Trekantmodell versjon 2.0 som er tilpasset Forsvarets fremtidige behov. I tillegg foreslår vi forbedringer og tiltak som kan effektivisere og styrke samarbeidet mellom Forsvaret og industrien.

Russian Special Forces saw significant changes to both organization and doctrine in the years after 2008. The special forces of the General Staff’s Main Intelligence Directorate were reduced in number, the organization’s institutional autonomy and rationale were changed, and an entirely new Special Operations Command was established in March 2013. This article seeks to assess the nature, scope and purpose of these changes, and to explain them by drawing on scholarship on military innovation. In particular, the article looks at military innovation in the context of a non-democratic political regime.

Effektivisering er et svært synlig og sentralt tema i langtidsplanarbeidet i Forsvaret i 2015. Denne rapportens formål er å bidra til at beslutningene om det videre arbeidet med effektivisering skjer på en kunnskapsbasert måte. Effektivisering skjer både gjennom lokalt initierte mindre tiltak og gjennom sentralt styrte reformer. Forsvaret vil ha best forutsetninger for å lykkes dersom man inkluderer både det lokale og det sentrale nivået i organisasjonen i effektiviseringen. Den strategiske ledelsen av Forsvaret bør ha ansvaret for å identifisere og gjennomføre tiltak som involverer flere DIF-er, for eksempel tiltak fra McKinsey-rapporten (McKinsey & Company, 2015). Likeledes bør ansvaret for å identifisere og gjennomføre lokale tiltak overlates til det lokale nivået. Bare på den måten kan tiltakene være knyttet til virksomheten og drive reelle endringer og forbedringer av prosesser. En slik delegering av ansvaret må imidlertid kobles med endringer i insentivsystemet for interneffektivisering, systemet for rapportering og dokumentasjon av tiltak og heving av kompetansen knyttet til effektivisering. Basert på andre sektorers erfaringer og økonomisk teori kan vi identifisere en rekke kriterier for et vellykket effektiviseringsregime. De mest sentrale kriteriene er å legge til rette for at organisasjonen tar fram de beste tiltakene, deler tiltak på tvers av avdelinger, og gir alle involverte insentiv til å effektivisere med så store gevinster som mulig. Når vi vurderer Forsvarets regime for å gjennomføre interneffektiviseringen (IE-regimet) opp mot disse kriteriene, både med bakgrunn i den formelle beskrivelsen av regimet og ved hjelp av de kvantitative og kvalitative analysene i Åmot (2014; 2015), identifiserer vi flere kritiske mangler. De mest sentrale er at effektiviseringsregimet enten mangler eller ikke har operasjonalisert insentiver tilstrekkelig og derfor ikke legger til rette for innovasjon. Videre mangler regimet et helhetsperspektiv på effektivisering, regimet fører til at overskytende tiltak utover kravet ikke rapporteres og regimet er ikke forstått av alle involverte. Det er naturlig å anta at disse manglene er viktige årsaker til at Forsvaret i de siste par årene har hatt til dels betydelige utfordringer med å hente ut de pålagte gevinstene gjennom IE-arbeidet. For å behandle disse manglene i dagens modell og nærme oss kriteriene for et vellykket effektiviseringsregime, anbefaler vi endringer innen tre områder: forbedre insentivstrukturen, dele tiltak på tvers og øke effektiviseringskompetansen. Vi har i denne rapporten til sammen 13 anbefalinger. De fleste av disse tiltakene er gjensidig forsterkende og avhengige, og må således sees samlet.