Fra taktisk elite til strategisk tilrettelegger – hvordan Forsvarets spesialstyrker kan møte fremtidens utfordringer

Norske spesialstyrker skriver sin historie tilbake til andre verdenskrig, da det ble etablert militære avdelinger med hovedformål å drive ukonvensjonelle operasjoner mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge. I denne rapporten ser vi på hvordan utviklingen av norske spesialstyrker har skjedd som en funksjon av fremveksten av nye militære og sikkerhetspolitiske utfordringer, og vi identifiserer fire hovedfaser – paradigmer – i denne utviklingen. Problemstillingen for analysen er hvilke utfordringer styrken vil stå overfor de neste 10–15 årene, og hvordan styrken kan innrettes for å møte disse utfordringene. Analysen tar utgangspunkt i et utfallsrom bestående av to parametere, aktører og metoder. Vi identifiserer et utfordringskontinuum som spenner fra ikke-statlige aktører og irregulære metoder (terrorangrep) til statlige aktører som benytter enten irregulære metoder (hybride trusler) eller regulære militære metoder (strategisk overfall). I tillegg vil styrken også løse oppgaver sammen med allierte i operasjoner i utlandet mot et variert utvalg av aktører som benytter både irregulære og regulære metoder. Rapporten ser nærmere på trender og utviklingstrekk for alle de tre kategoriene utfordringer – terrorgruppers modus operandi, utbredelsen av hybride virkemidler i Europa og krig i Norge i form av et strategisk overfall – og vurderer alternative innrettinger av spesialstyrkene for hver av de tre kategoriene. Rapporten peker på at terrortrusselen sannsynligvis vil være relativt stabil i fremtiden, men muligheten for større grad av statsstøttet terrorisme kan endre dette bildet. Spesialstyrkenes kontraterroroppdrag er begrunnet i behovet for å dekke opp for manglende kapasitet i politiet. Med styrking av politiets kapasitet vil den nasjonale evnen til kontraterror bli mindre avhengig av Forsvarets spesialstyrker. Hybridkrig er et nytt konsept, men metoder og virkemidler er i hovedsak velkjente. Hovedproblemet er at hybrid maktbruk utfordrer den tradisjonelle organiseringen av sikkerhetsinstitusjonene i vestlige samfunn. Spesialstyrkene vil kunne løse viktige oppgaver i et hybrid scenario, men ledelsen må ligge på sivil side. Et strategisk overfall innebærer et overraskende angrep med store militære styrker. I dette scenarioet vil spesialstyrkene løse oppgaver innenfor det tradisjonelle spesialoperasjonsregisteret, primært rekognoseringsoppdrag og offensive operasjoner, men vil også være i stand til å gi assistanse til andre enheter i Forsvaret. Den skisserte utviklingen i utfordringsbildet vil bidra til å trekke spesialstyrkene mot mer strategiske oppgaver – forsvar av Norge og støtte til utenrikspolitikken (operasjoner i utlandet). Utviklingen tilsier også en lavere prioritering av taktisk støtte til politi og sivile myndigheter (kontraterror). Rapporten konkluderer med at endringene peker mot etableringen av et nytt spesialoperasjonsparadigme – strategisk tilrettelegger.