Forsvarsplanleggingsproblemet – styrkeproduksjon under usikker fremtidig kjøpekraft

Forsvarsplanleggingens sentrale formål er å sikre balanse mellom Forsvarets oppgaver, økonomiske ressurser og styrkestruktur. Forsvarsledelsens beslutningsproblem består av å anskaffe og vedlikeholde den styrkestrukturen som maksimerer forventet forsvarsevne, gitt de oppgavene Forsvaret må løse, kjøpekraften i fremtidige forsvarsbudsjetter og beholdningen av innsatsfaktorer (personell, materiellsystemer, vareinnsats og fysisk og digital infrastruktur) ved planperiodens begynnelse.
Vi analyserer sammenhengen mellom ressursbruk, styrkestruktur og forsvarsevne som et matematisk optimeringsproblem for å skape et rammeverk for en helhetlig analyse av forsvars-planleggingsproblemet og et grunnlag for videre forskning og modellutvikling. Rapportens målgruppe er matematisk trente forskere i og utenfor forsvarssektoren. Vi fremhever spenningen mellom 1) hensynet til å prioritere anskaffelsen av varige innsatsfaktorer i en tidsavgrenset periode hvor forsvarsevnen skal styrkes, og 2) hvordan usikkerhet knyttet til kjøpekraften i fremtidige forsvarsbudsjett fører til en betydelig usikkerhet i den optimale sammensetningen av styrkestrukturen.
Vi modellerer forsvarsplanleggingsproblemet på to nivåer: 1) ved produkt- og kostnadsfunksjoner som kobler anskaffelser av innsatsfaktorer til styrkeproduksjon under en budsjettbegrensning, og 2) en forsvarsfunksjon som kobler styrkestrukturen til forventet måloppnåelse i en scenarioportefølje. Analysen legger til grunn at beslutningstageren har begrensede muligheter til å bytte mellom innsatsfaktorer i produksjon, og at oppdragene i scenarioporteføljen krever både dybde og bredde i styrkestrukturen.
Forventet måloppnåelse øker i hvert strukturelement, først konvekst og deretter konkavt i en s-formet kurve. Gjennom våpensamvirke øker bidraget fra et strukturelement til samlet forventet måloppnåelse i tilgangen på komplementære strukturelementer. Ved lav kjøpekraft i forsvarsbudsjettet vil den optimale ressursbruken generelt innebære at enkelte strukturelementer ikke anskaffes. Intuisjonen er at beslutningstageren, når hen blir tvunget til å prioritere mellom forskjellige elementer i styrkestrukturen, får høyere måloppnåelse ved å sikre kritisk dybde i stridsavgjørende strukturelementer, heller enn å fordele budsjettet bredt over flere strukturelementer uten å oppnå kritisk dybde i dem. Styrkestrukturens optimale sammensetning er derfor særlig følsom for endringer i forsvarsbudsjettets kjøpekraft når kjøpekraften er lav. Kun når kjøpekraften blir høy, vil budsjettandelene allokert til enkelte strukturelementer stabilisere seg som en omtrentlig lineær funksjon av oppdragenes dybde- og breddekrav. Den tydeligste implikasjonen er for små land med mindre forsvarsbudsjetter som står overfor krevende oppdrag, hvor små endringer i fremtidig kjøpekraft kan gi store endringer i optimal sammensetning av den planlagte styrkestrukturen.
Vi har formulert modellen med begrensende antagelser. Det tillater analytiske løsninger og isolerer samspillet mellom kravene til styrkestrukturen og kjøpekraften i forsvarsbudsjett som kilde til risiko i langtidsplanlegging. Vi ser potensial i å utvide modellen blant annet til å analysere hvordan løsningen på forsvarsplanleggingsproblemet avhenger av usikkerhet over den fremtidige utviklingen i kjøpekraft, den sikkerhetspolitiske situasjonen, allierte og motstanders handlemåter og beslutningstagernes målfunksjon.