Hvordan gjøre samfunnet mer robust mot uønsket påvirkning i sosiale medier

Uønsket påvirkning ved bruk av blant annet desinformasjon i sosiale medier er blitt en synlig samfunnsutfordring. Under covid-19-pandemien har dette blitt spesielt tydelig, hvor spredning av desinformasjon har fått konsekvenser for liv og helse i flere land og undergraver tilliten mellom befolkningen og myndighetene. Derfor er det viktig og nødvendig at samfunnet blir mer robust i møtet med påvirkningsforsøk i sosiale medier. 

Med denne rapporten ønsker FFI å gjøre norske myndigheter, Forsvaret og totalforsvarsaktørene, og dermed samfunnet, bedre rustet til å forstå og gjenkjenne desinformasjon og påvirkningsoperasjoner i sosiale medier, for slik å kunne identifisere og beskytte egne sårbarheter gjennom konkrete tiltak og prioriteringer. Påvirkningsoperasjoner foregår gjerne fordekt og opphavet tåkelegges. De er derfor krevende å oppdage uten kunnskap, gode metoder og digitale verktøy. Rapportens overordnede problemstilling er hvordan samfunnet kan gjøres mer robust mot uønsket påvirkning i sosiale medier og det er fire forskningsspørsmål som rapporten adresserer:

• Hvordan kan norske borgere påvirkes av desinformasjon og påvirkningsforsøk i sosiale medier?
• Hvilke konkrete metoder og plattformer benyttes i påvirkningsoperasjoner/forsøk?
• Hvilke typer aktører forsøker å påvirke Norge?
• Hvilke tiltak bør vurderes for å gjøre samfunnet mer robust mot uønsket påvirkning i sosiale medier? 

Rapporten beskriver hva desinformasjon og påvirkningsoperasjoner er, og hvilke sentrale sårbarheter det norske samfunnet har i møte med trusselen fra desinformasjon og påvirkningsoperasjoner. Videre, tar rapporten for seg konkrete metoder og plattformer som benyttes i påvirkningsoperasjoner, i tillegg til noen bakenforliggende psykologiske prosesser. Det er både statlig- og ikke-statlige aktører som kan stå bak en påvirkningsoperasjon og rapporten beskriver ulike typer aktører fra fremmede stater, som Russland og Kina, til terrororganisasjoner, svindlere og ulike interessegrupper, som kan forsøke å påvirke Norge. 

Rapporten fremmer en rekke anbefalinger på hvordan man kan styrke vår robusthet mot uønsket påvirkning i sosiale medier. Anbefalingene er blant annet tilknyttet risiko- og sårbarhetsanalyser, metoder for å avdekke og håndtere desinformasjon, utvikling av digitale verktøy, og øke motstandsdyktighet i samfunnet og på myndighetsnivå. Det er nødvendig med kontinuerlig kunnskapsbygging innen dette feltet pga. den rivende utviklingen innen teknologi og det cybersosiale informasjonsdomenet. Det er behov for økt innsikt i, og kunnskap om, deteksjon av trender, forebyggende sikkerhet og langtidseffektene som des- og feilinformasjon i sosiale medier kan ha på nasjonal sikkerhet og bruk og effekt av kommunikasjon som et strategisk virkemiddel i fred, krise og krig.

Påvirkningsoperasjoner utgjør en betydelig del av såkalte «sammensatte» eller «hybride» trusler. Den viktigste konklusjonen er at for å forstå og håndtere dem trengs det en tilnærming som går på tvers av tradisjonelle skillelinjer som stats- og samfunnssikkerhet, sivilt-militært, totalforsvaret, sektorene i norsk statsforvaltning og vår tradisjonelle forståelse av kategoriene fred, krise og krig.