Irans kjernefysiske program : for kraftproduksjon eller kjernevåpen

Denne rapporten omhandler Irans utvikling av kjernefysisk infrastruktur, og det foretas vurderinger knyttet til hvilket potensiale denne infrastrukturen i nær framtid vil kunne gi Iran til å produsere kjernekraft og/eller utvikle kjernevåpen. De mest betydningsfulle installasjonene gås nærmere etter i sømmene, da disse antas å ha en nøkkelrolle enten som del av et rent sivilt kjernekraftprogram, eller ved eventuell produksjon av spaltbare materialer av kjernevåpenkvalitet. Den mulige framtidige kapasiteten til det sistnevnte tallfestes under gitte forutsetninger, både i forhold til en eventuell satsing på uranbaserte kjernevåpen, og i tilfelle Iran skulle velge å produsere plutonium til kjernevåpen. Rapportens konklusjoner og funn er i første rekke teknologisk forankret. Med det mener vi at samfunnsmessige og politiske analyser ikke er lagt til grunn, men at bildet av Irans atomprogram tegnes opp gjennom beskrivelser og vurderinger av konkrete anlegg og systemer, og hvilke roller disse spiller i den store sammenhengen. Det er ikke konkludert med at Irans atomprogram helt sikkert er enten for kjernevåpen eller for kjernekraft. Hemmeligholdet av noen av de mest sentrale installasjonene, samt mer eller mindre troverdige påstander om rene våpenrelaterte aktiviteter i fortiden, gjør det vanskelig å konkludere med noe annet enn at Iran fram til avsløringene i 2002 forsøkte å komme så langt som overhodet mulig med å utvikle kjernevåpen i det skjulte. Hensikten med dagens atomprogram virker på den annen side mest sannsynlig å være delvis for å bidra til å løse et økende energibehov, selv om betydelige svakheter ved denne strategien påpekes, samtidig som man samler folket om et gedigent prestisjeprosjekt på tross av massivt internasjonalt press. Med på kjøpet får da Iran en mye fryktet evne til raskt å kunne gjøre om driften av noen av sine anlegg og utvikle kjernevåpen i løpet av kanskje så lite som ett år. Bekymring for dette såkalte utbruddsscenariet, hvor Iran i så fall vil trekke seg fra Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen, gjør at mange av verdens mektigste nasjoner går langt for å overtale Iran til å oppgi sine i utgangspunktet lovlige kjernefysiske aktiviteter. Når denne rapporten utgis, har Iran fortsatt en vei å gå før infrastrukturen er på plass for å masseprodusere kjernevåpen ved ønske. Men den kanskje vanskeligste av alle teknologiske terskler, anrikning av uran i full skala, virker Iran å være godt på vei til å overstige. Dagens infrastruktur er langt fra tilstrekkelig utbygd til å støtte Irans planlagte kjernekraftutbygging, men det er også mange år til Irans første reaktor med behov for iranskprodusert brensel står ferdig. Imidlertid er de kjente uranforekomstene i Iran så små at en reaktorpark av den størrelsen Iran planlegger (20 GWe innen 2030) knapt vil rekke å startes opp før landet er avhengig av utenlandsk uran. Landets uranforekomster er på den annen side store nok til å i framtiden kunne danne grunnlaget for flere tusen kjernefysiske stridshoder. Og om den infrastrukturen som i dag er under bygging blir satt inn på nettopp det, vil Iran en dag i teorien kunne produsere mer enn hundre kjernevåpen i året.