Når «desinformasjon» skjuler det virkelige problemet

Desinformasjon er en betydelig trussel mot demokratiet som vi må ta på alvor. Men begrepet er ikke dekkende for utfordringen, og det er problematisk av fire grunner.

For det første bærer «desinformasjon» i seg en implisitt forestilling om et binært fenomen: Enten er noe desinformasjon, og dermed illegitimt og potensielt skadelig, eller så er det ikke det. Denne enten-eller-logikken er fristende fordi den er enkel, men den er misvisende. For informasjon er sjelden helt sann eller helt usann, spesielt i politisk påvirkning.

En enkelt propagandafortelling består gjerne av både sannhet, halvsannheter og løgner, presentert på en måte som skal etterlate et bestemt inntrykk eller følelse. For eksempel, ifølge russisk propaganda har Nato utvidet østover og truer Russland. Det er riktig at Nato har utvidet østover. Men formuleringen underslår at utvidelsen ikke var en offensiv handling fra Nato, men en konsekvens av at tidligere Sovjet-land søkte medlemskap for å få beskyttelse nettopp mot Russlands aggresjon. Det er altså ikke desinformasjon å si at Nato utvidet østover, men det er et bevisst ordvalg fra russisk side for å kunne framstille det som en trussel og dermed legitimere russiske handlinger.

For det andre er «informasjon» mye mer enn påstander som kan faktasjekkes. Informasjon er også bilder, memes, videoer og vitser som kan forsterke holdninger, fordommer, frykt og sinne, ofte ufarliggjort som satire. En karikatur av en grisk jøde som teller penger er ikke laget for å lure deg, men for å forsterke fordommer og hat. Er det desinformasjon? «Nei, det er jo bare artig – har du ikke humor, eller?»

Informasjon kan også være spekulasjoner, insinuasjoner og retorikk. «Er det ikke påfallende at …» eller «hvis dette er sant, så …» planter og forsterker forestillinger tilforlatelig forkledd som «jeg bare spør». Når partiet Fred og rettferdighet sier de heller vil bruke 80 milliarder på velferd enn på krig, er det et retorisk triks. Det konstruerer en falsk motsetning og underslår at formålet med Nansenprogrammet er forsvar – ikke bare av Ukraina, men av Europa og folkeretten – i en krig som Russland fører. Retorikken er et ekko av russisk propaganda, men er det desinformasjon?

For det tredje tolker vi all informasjon i en kontekst, og det er denne som avgjør hva informasjonen betyr og hvilken effekt den får. Hvis du er overbevist om at 5G-stråling gir kreft, vil Telenors pressemelding om en ny mast i nabolaget kanskje få deg til å flytte. Eller tenne på den, som har skjedd i Storbritannia. Mens vi andre vil være glade for bedre dekning.

For det fjerde, man trenger ikke lyve for å forsterke konflikt eller svekke tillit. Det er nok av sanne eksempler på at islamister har begått vold eller at vaksiner har gitt alvorlige bivirkninger. Det betyr ikke at muslimer er voldelige og at vaksiner er farlige. Men hvis feeden din er full av slike sanne eksempler over tid, vil det forme din subjektive virkelighetsoppfatning.

Problemet er større og mer komplekst enn det kan reduseres til at «noen sprer villedende eller feilaktig informasjon» som andre kan tro på. Påvirkningsoperasjoner handler ikke nødvendigvis om å få oss til å tro på løgner. De handler om å påvirke hvordan vi forstår virkeligheten, vår evne til å skille mellom viktig og uviktig, om å skape tvil om hva som er sant og svekke tilliten vi har til medier, myndigheter og medborgere. Og vi lar oss påvirke, ikke fordi vi er dumme, men fordi vi bruker timevis hver dag i et informasjonsmiljø som systematisk utnytter menneskelige kognitive sårbarheter.

Hva kan vi gjøre med det?

Først og fremst må vi slutte å tro at dette primært er et innholdsproblem. Det er et systemproblem. Sosiale medier og chatboter er ikke er laget for sannhet og demokratisk samtale, men for engasjement og profitt. Tiltak som økt åpenhet, ansvarliggjøring av plattformene, brukerstyrt kontroll av algoritmer, fjerning av milliarder av falske profiler og bots, og datatilgang for forskning er viktigere enn å jakte på desinformasjon.

Dette forsøker EU å få til både med kinesiske Tiktok og de amerikanske plattformene, foreløpig med lite hell. USA vil ikke, fordi da tjener tech-selskapene mindre penger og får en ulempe i teknologikappløpet mot Kina. USA anklager i stedet EU for angrep på ytringsfriheten, har lagt ned de mest sentrale organene og plattformenes avdelinger som jobber med desinformasjon og påvirkning, trukket seg fra relevante samarbeidsarenaer og nedfelt i sin nye sikkerhetsstrategi at de vil motvirke Europas forfall blant annet ved å støtte europeiske høyreradikale partier.

Vi trenger alternativer til Tiktok, Facebook, Instagram og Snapchat som er bygget på demokratiske verdier. Og vi må forstå at utfordringen er langt mer kompleks enn «fake news».

Å forsøke å bekjempe desinformasjon og tro at det løser problemet blir som å skrape bort noen tvilsomme hudceller på fingeren og ignorere at hele kroppen er full av kreft fordi du bor i et hus av asbest.