Hva gjør vi med tusener av tonn dumpet ammunisjon?

Dumpingen stoppet ikke med den store oppryddingen etter krigen, da hele lasteskip ble fylt med kjemisk ammunisjon og deretter senket i Skagerrak. Helt fram til 1970-tallet fortsatte både Forsvaret og ammunisjonsindustrien å senke utrangert materiell i norske innsjøer og fjorder. Mesteparten av det som er anslått til opp mot en million tonn, er knyttet til dumping av konvensjonell ammunisjon, til minefelt i sjø og krigsvrak.

Oslokonvensjonen satte stopper

Da dumpingen ble avsluttet på begynnelsen av 70-tallet, hang det sammen med at Oslokonvensjonen ble etablert. Det var en avtale som ble inngått i februar 1972. Den forbød dumping av skadelige avfallsstoffer i så vel internasjonalt som territorialt farvann i hele det nordøstre Atlanterhavet. Det vil si Nordsjøen, Østersjøen og deler av Nordishavet innbefattet. Konvensjonen ble utarbeidet på en konferanse i Oslo høsten 1971.

Vil ha samlet oversikt

Nå har Stortinget sagt at det både trengs kunnskap om og planer for etterlatenskapene.  Etter et representantforslag fra Høyres Kari Sofie Bjørnsen, Aleksander Stokkebø, Erlend Larsen, Tage Pettersen og Ove Trellevik har et enstemmig Storting vedtatt å be regjeringen utarbeide en samlet oversikt over de enorme mengdene (se undersak). Enda viktigere: I løpet av 2026 må regjeringen legge frem en konkret handlingsplan for prioritering og rydding av det farlige materialet.

Ferjepassasjerer så på

Historien om den dumpede ammunisjonen avdekker en praksis som i dag framstår som lite forsvarlig. FFIs kartlegginger viser at dumpingen ofte skjedde uten presis navigasjon, i noen tilfeller rett utenfor kaianlegg og fra ferjer i ordinær trafikk.

Et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene finner vi i Mjøsa, Norges største drikkevannskilde. Offisielle tall sa lenge at «bare» rundt 200 tonn ammunisjon ble dumpet her. Nyere undersøkelser utført med FFIs autonome undervannsfarkost Hugin viser at de reelle mengdene er mye høyere.

Fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble kasser med ammunisjon tippet fra lastebiler på bildekket til de ordinære fergene som gikk i rute på Mjøsa mellom Gjøvik og Mengshol. Mens ferja var i vanlig rute med passasjerer om bord, ble eksplosivene lempet over bord. De dannet en løype av ammunisjon på bunnen langs ferjeruta. I Totenvika kunne det dumpes opptil 36 tonn ammunisjon på bare to dager med innleide fraktebåter. I et «Vi går om bord»-program med NRKs populære programleder Erik Bye fikk publikum høre om dette arbeidet.

Forskerne har også påvist over tusen Sidewinder-missiler fra 1960-tallet som står som piler ned i mudderbunnen på Stange-sida. De er på sin side sannsynligvis tomme og ufarlige.

Kan bli farligere

En gjengs oppfatning har vært at gammelt sprengstoff som har ligget under vann i tiår, taper sprengkraft og blir ufarlig. FFIs tester viser det motsatte: De vanligste eksplosivene i dumpet ammunisjon er like følsomme som når de var nye. Det betyr at sprengkraften i dag er like potent som da våpnene ble produsert. Dette gjelder likevel langt fra alle, og ikke alle typer FFI har testet.
Sammensatt risiko

Risikobildet for den dumpede ammunisjonen er sammensatt. Flere faktorer peker seg ut.

Miljø- og helserisikoen er åpenbar: Ammunisjonen inneholder tungmetaller og giftige kjemikalier som bly, kobber og kvikksølv i tillegg til eksplosiver. Også kjemiske midler, som sennepsstridsmiddel, ble dumpet etter krigen. FFIs forskere har påvist rester av disse stoffene i fisk og skalldyr fanget nær dumpefelt langs kysten.

Den akutte skaderisikoen må tas alvorlig: Langs kysten og i populære friluftsområder ligger udetonert sprengstoff som en direkte trussel for turgåere, dykkere og båter som kaster anker. I et turområde i Finnmark ble det avdekket en tysk stridsvognmine under én meter fra en flittig brukt bålplass. Varmen fra bålet kunne i verste fall ha ført til at en detonasjon ble utløst.

I Finnmark ble store mengder ammunisjon dumpet under tyskernes tilbaketrekning. I Oslofjorden ligger krigsvraket Blücher med rundt 700 tonn ammunisjon, rett under innseilingen til Oslo havn.

Terror- og kriminalitetsfaren: Billig og tilgjengelig leteteknologi og droner har åpnet en ny arena for kriminelle nettverk. FFI har fått bekreftet at svenske gjengkriminelle har skaffet seg militært sprengstoff fra krigen. Det dumpede materialet fungerer i praksis som et gratis, illegalt varelager for kriminelle miljøer som ønsker å unngå dyre og sporbare svartebørsmarkeder.

Ingen har tatt ansvar før nå: Til tross for forskernes funn har oppryddingen og kartleggingen i årevis falt mellom flere stoler. Problemet berører en rekke departementer og etater, fra Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet til Mattilsynet og Miljødirektoratet. Dermed har konkrete oppryddingsprosjekter ikke blitt gjennomførtpå grunn av manglende finansiering, selv om Forsvaret rydder hundrevis av objekter som er funnet av sivilbefolkningen årlig.

Må finne penger

Gjennom det enstemmige stortingsvedtaket må regjeringen favne mange sektorer. Innen året skal det ifølge vedtaket bli lagt en forpliktende plan. Den må se på både risiko, samfunnsnytte og kostnader. Regjeringen må også finne ut av hvilke friske midler som kan legges på bordet for å fjerne det som er Norges farligste krigsarv.

En velkommen plan

Høyres stortingsrepresentant Kari Sofie Bjørnsen sitter i Energi- og miljøkomiteen, og er en av dem som sto bak forslaget om å få en plan for håndtering av dumpet ammunisjon.

– Hva er forhåpningen deres til videre framdrift nå?

– Vi har klare forventninger om at regjeringen prioriterer å få på plass denne planen i løpet av 2026. Et samlet storting sluttet seg til Høyres forslag om å få en plan for prioritering og rydding av sprengstoff og ammunisjon som finnes i norsk natur og kystnære farvann.  Jeg håper regjeringen følger opp dette med god fremdrift nå, for det er ikke noe å vente på, sier Bjørnsen.

– Turgåere, fiskere og dykkere risikerer å komme i kontakt med eksplosiver som blir mer ustabile med årene. Er det politisk aktuelt å sperre av eller merke kjente dumpeområder frem til de er ryddet?

– En av grunnene til at vi tok opp denne saken, er nettopp for å få en skikkelig oversikt over risikoen og skadepotensialet. Hvordan dette skal håndteres konkret i hverdagen, må fagmyndighetene gi råd om. Her har FFI, sammen med de berørte departementene, stor kompetanse. Det vi ber om er at arbeidet samordnes og at det kommer en plan for hvordan dette best kan håndteres. En risikovurdering, og tiltak for hvordan risikoen kan reduseres, er helt sentralt i dette arbeidet. 

– Er dere politikere opptatt av faren for at kriminelle eller terrorister kan skaffe seg adgang til potente, dumpede eksplosiver?

– Noe av det nettopp FFI har pekt på, er faren for at kriminelle miljøer får tak i ammunisjon og sprengstoff. Selv om materialet er gammelt, kan det fremdeles være potent og svært farlig. Ifølge forskere ved FFI er det for eksempel kjent at svenske gjengkriminelle har fått hånd om militært sprengstoff fra krigens dager. Droner og avansert leteteknologi er tilgjengelige for en billig penge. Å finne og hente opp dumpet sprengstoff fra andre verdenskrig, for eksempel fra vann, kan forsyne kriminelle med utstyr som de ellers måtte ha kjøpt dyrt på det illegale markedet. I tillegg ser vi at samlere av militært utstyr lettere kan plukke opp ammunisjon, noe som medfører en risiko for at farlige sprenglegemer blir liggende i private bolighus.

– Hva blir veien videre?

– Også av sikkerhetsmessige årsaker er det helt avgjørende at det utarbeides en overordnet plan der de sektorovergripende myndighetene jobber tett sammen. Vi må få en klar ansvarsfordeling. Planen må gjøre grundige vurderinger som ser nytte, kostnader og samfunnsrisiko i sammenheng. Det var innspillene fra blant andre FFI som førte til at jeg tok tak i saken på Stortinget, og den kompetansen blir avgjørende også i den fasen vi går inn i nå, avslutter Kari Sofie Bjørnsen.