Finding the ‘utility of force to protect’ – towards a theory on protection of civilians

Denne rapporten tar opp utfordringer knyttet til bruken av militærmakt for å beskytte sivile i væpnede konflikter. Den søker å finne det general Rupert Smith har kalt utility of force i militære operasjoner hvor beskyttelse av sivile er et spesifikt mål, her omtalt som utility of force to protect. I stedet for en ensidig vektlegging av hvordan militære styrker kan forbedre sin operasjonalisering av beskyttelse, tar denne rapporten utgangspunkt i at beskyttelse av sivile er en målsetning som bare oppstår når gjerningsmenn utfører angrep mot sivile. Det sentrale argumentet blir dermed at militære styrker bare kan finne utility of force to protect ved å forstå hvordan gjerningsmennene har funnet utility of force to attack. Rapporten legger fram tre scenarioer basert på konfliktene i Bosnia, Afghanistan og Den demokratiske republikken Kongo (DRC) for å vise hvordan ulike kategorier av gjerningsmenn finner utility of force to attack på forskjellige måter. Et teoretisk skille kan trekkes mellom mål-baserte og middel-baserte strategier for vold mot sivile. I målbaserte strategier utøver gjernings-mennene mest mulig vold mot sivile fordi det vurderes som et mål i seg selv, som for eksempel i folkemord eller etnisk rensing. Disse strategiene ser i hovedsak en militær løsning på målene sine. Middelbaserte strategier derimot, utøver vold mot sivile med øye for å oppnå et ideologisk, politisk eller økonomisk mål. Disse gjerningsmennene vil derfor bruke militærmakt i første rekke for å true eller forverre sikkerhetssituasjonen til de sivile heller enn å drepe eller fordrive dem. For å konvertere potensiell utility of force til reell utility of force må gjerningsmennene oppfylle visse kriterier. Kriteriene belyst i denne rapporten er forberedelse, koordinering, politisk tvetydighet og tilstedeværelse på bakken. Disse premissene gjelder imidlertid også for de som skal beskytte. I tilfeller der beskyttelse har feilet, har gjerningsmennene klart å oppfylle disse premissene, samtidig som de intervenerende militære styrkene ikke har klart det. Rapporten fremmer til slutt et teoretisk rammeverk for å bidra til en strategisk tilnærming til beskyttelse av sivile hvor utility of force to protect kan bli funnet. Mot gjerningsmenn som angriper sivile direkte, blir befolkningen mest effektivt beskyttet indirekte ved at de militære styrkene går etter gjerningsmennene. Mot gjerningsmenn som bare angriper sivile indirekte, som middel for å oppnå et annet mål, vil de intervenerende styrkenes bruk av militærmakt være mest hensiktsmessig gjennom direkte beskyttelse av befolkningen. Når dette rammeverket brukes for å vurdere pågående militære operasjoner går det frem at den strategiske tilnærmingen til beskyttelse kan være en vel så viktig utfordring som de operasjonelle og taktiske utfordringer.