Fremtidens kampenhet – operativt og teknologisk grunnlag

En oppgave i prosjektet har vært å definere fremtidig organisering og operasjonsmønstre, eller konsept om man vil, for kampavdelinger på stridsteknisk nivå; det vil si operative nivåer kompani/ eskadron og lavere.

Tidsperspektivet er 2035-2040 og fremover. Helt sentrale premisser for å svare på denne problemstillingen er tilgjengelig teknologi og utviklingen av trusselbildet. Spådommer om disse utviklingene er beheftet med stor usikkerhet. En utfordring er også å finne fornuftige avgrensninger mot omverdenen, blant annet mot høyere operative nivåer. Her må vi gjøre fornuftige, kunnskapsbaserte gjettinger og gi rammer og fastpunkter for oppgaven vår.

På overordnet nivå antar vi at militære avdelinger også i dette tidsperspektivet vil være organisert i brigade, bataljon, kompani/eskadron og tropp, som i dag. Ellers er noe av oppgaven å stille spørsmål ved militære «sannheter», for å finne ut hvilke som mest bygger på tradisjon og hvilke som er mer robuste, det vil si mer uavhengig av teknologi og av trusselbildet.

Fordi tilgjengelig teknologi er en viktig premissgiver, også for trusselbildet, omtales noen teknologier som kan ha stor innvirkning på svarene vi søker. Fremst blant disse står trolig autonomi/ ubemannede systemer, som i stor grad bygger på kunstig intelligens. Ubemannede, til dels autonome, plattformer kan gi helt nye muligheter. Eksempler er UGV-er og fjernstyrte/autonome kamp-, transport- eller andre nyttekjøretøy. En del av dette bildet er samvirke mellom bemannede og ubemannede plattformer, det vi kaller «Manned-Unmanned Teaming» (MUM-T). Vi ser allerede nå utstrakt bruk av droner i krigen i Ukraina. Andre sentrale teknologier er kommunikasjonsteknologier, som blant annet gir robusthet mot jamming og andre mottiltak, og teknologier for bedre situasjonsforståelse, for eksempel sensorteknologier. Til disse regnes droner brukt som eleverte, fremskutte sensorer og Augmented Reality (AR). Disse teknologiene muliggjør blant annet bedre samvirke mellom militære avdelinger.

Sentrale våpenteknologier er langtrekkende, presisjonsstyrte missiler, hypersoniske missiler og laservåpen – mer generelt «Directed Energy Weapons». Viktige teknologier for bedre beskyttelse av plattformer er «Active Protection Systems» (APS) og «Explosive Reactive Armour» (ERA). En potensiell fiende vil selvsagt også ta i bruk tilgjengelig teknologi, så om vi blir bedre eller dårligere stillet enn nå, er avhengig av hvem som er flinkest og raskest til å utnytte de mulighetene ny teknologi gir. Det er også viktig å ha i mente at ny teknologi ikke bare bør utnyttes til å gjøre tingene vi gjør i dag noe bedre; den kan også åpne for helt nye og bedre måter å gjøre tingene på.

Rapporten diskuterer kort i hvilken grad og på hvilken måte ny teknologi og endringer i trusselbildet vil påvirke Forsvarets organisering og fremtidige operasjonsmønstre. Muligheter for bedre samhandling mellom enkeltenheter/-plattformer og samvirke mellom avdelinger på samme eller andre operative nivåer, er fremhevet som helt sentralt. Arbeidet fremover vil gå mer i dybden på organisering og operasjonsmønstre med sikte på å gi mer konkrete svar på denne problemstillingen.