Globale trender mot 2040 - implikasjoner for Forsvarets rolle og relevans

Frem til i dag, har Norges strategiske situasjon vært kjennetegnet av at vi er en småstat med en stormakt til nabo i øst, at forsvar av Norge beror på alliert hjelp, og at havområdene rundt oss har en særlig nasjonal interesse. Den mest grunnleggende endringen de siste 30–50 årene er den omfattende globaliseringen av våre omgivelser. Denne rapporten løfter blikket opp fra dagsaktuelle hendelser og ser på hvordan den videre utviklingen kan påvirke Forsvaret de neste 15–25 årene. Dette gjøres gjennom en bred analyse av globale trender som beskriver utviklingen i verden som helhet. Disse deles inn i fem ulike dimensjoner (politisk, sosial, teknologisk, økonomisk og miljømessig) og analyseres ut i fra et norsk forsvars- og sikkerhetspolitisk perspektiv. I tillegg studeres den fremtidige utviklingen hos seks aktører (Russland, NATO, USA, FN, Kina og ikke-statlige aktører) og i fem regioner (Arktis, Norden, Europa, Midtøsten og Nord-Afrika, og Afrika sør for Sahara) av særlig relevans for Norge i fremtiden. Rapporten viser hvordan Norge, også i fremtiden, vil ha behov for et militært forsvar, men ikke fordi verden blir mindre fredelig eller fordi dagens forhold til Russland skaper en grunnleggende annerledes situasjon. Behovet for et norsk militært forsvar i våre nærområder øker først og fremst på grunn av en økende usikkerhet rundt utsiktene for alliert støtte, som gjør at Norge må ta et større ansvar for egen sikkerhet i fremtiden. Dette skyldes en rekke globale utviklingstrekk og utviklingen hos våre allierte selv. Usikkerheten forsterkes av at alternative allianserammer ikke forventes å kunne utvikle seg tilstrekkelig uten at NATO i praksis oppløses først. Samtidig oppstår det stadig flere og mer mangefasetterte koblinger mellom hendelser andre steder i verden og Norges sikkerhet og interesser. Dette øker relevansen av å ha norske militære virkemidler til bruk utenlands, uavhengig av variasjonene i trusselbildet hjemme. Det kan også bli viktigere å bidra til effektiv militær måloppnåelse for å sikre alliert støtte eller egne interesser. Hvis deltagelse ikke lenger bare handler om å uttrykke solidaritet med våre allierte, kan ikke militære kapasiteter bare vurderes ut fra om de kan brukes hjemme og ute, men også hvorvidt de kan skape tellende effekter i fremtidige operasjoner. Den samlede utviklingen kan medføre større spenning mellom Forsvarets ulike oppgaver. En krympende forsvarsstruktur og synkende forsvarsevne kan gjøre det enda viktigere å prioritere terskelforsvaret i våre egne nærområder. Samtidig kan ivaretagelse av samfunnssikkerhet og deltagelse i internasjonale operasjoner bli mer aktuelt, som følge av det samlede globale konfliktbildet og en rekke politiske, sosiale og klimatiske enkelttrender. En fortsatt reduksjon av Forsvaret vil derfor begrense hva det er mulig å bidra med. I ytterste konsekvens kan det bli nødvendig å erkjenne at Forsvaret ikke kan håndtere alle de oppgavene det er satt til i dag. Det kan også bli en større utfordring for forsvarspolitikken å opprettholde forståelsen for at en krigsforebyggende terskel mot aggresjon i våre egne områder forblir Forsvarets viktigste oppgave i fremtiden når andre oppgaver kan bli enda vanligere. Befolkningens forventninger til og oppfatninger om Forsvaret kan også endre seg mye frem mot 2040. Særlig skattebetalernes vilje til å finansiere forsvar på bekostning av andre statlige funksjoner kan bli avgjørende.