Kjemisk ammunisjon senket utenfor norskekysten etter andre verdenskrig - hva er senket og hvilke effekter har dette på marine organismer?

Like etter andre verdenskrig ble det dumpet store mengder kjemisk ammunisjon i havet flere steder i verden. Mye av den tyske kjemiske ammunisjonen ble lastet om bord i utrangerte skip og slept ut til den dypeste delen av Skagerrak der de ble senket. Norske myndigheter hadde etter press fra de allierte gitt tillatelse til slik dumping på 600-700 m dyp, 25 nautiske mil sørøst for Arendal. Mellom 130 000 og 160 000 tonn kjemisk ammunisjon (bruttovekt) med et innhold på mellom 41 000 og 48 000 tonn kjemiske stridsmidler kan være dumpet i Skagerrak. Etter hvert ble de norske protestene mot dumping i dette området for store, og de siste skipene ble senket i 1948 på omkring 1000 meters dyp i Norskehavet. Siden den gang har det hersket stor usikkerhet rundt de eksakte posisjonene til de senkede skipene. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gjennomførte i 1989 et søk og lokaliserte 15 mulige vrak, hvorav mange funn ble gjort helt i utkanten av søkeområdet. Ett av vrakene ble dessuten sikkert identifisert som Sesostris, et skip som i følge tidligere dokumentasjon skulle vært senket 13 km unna der det ble funnet. Dette tyder på at de rapporterte posisjonene er usikre. I 2002 utførte FFI en ny undersøkelse av fire utvalgte vrak, der det ble funnet små mengder av kjemiske stridsmidler og nedbrytningsprodukter i sedimentprøver innsamlet nær vrakene. Under et innledende søk i 2009 med den autonome undervannsfarkosten HUGIN og ved bruk av mer høyoppløselige sensorer, fant FFI 20 vrak innenfor en liten del av dumpefeltet. For å lokalisere flest mulig av de senkede vrakene i Skagerrak, gjennomfører FFI i 2015-2016 på oppdrag fra Kystverket to nye tokt med HUGIN. Under første del av denne undersøkelsen, som ble gjennomført i 2015, ble det lokalisert flere vrak. Søket vil avsluttes i 2016. Det har vært usikkert om skip som ble senket utenfor Lista, blant annet krysseren Leipzig, også hadde kjemisk ammunisjon om bord. Litteraturstudier tyder på at det er overveiende sannsynlig at disse skipene ikke hadde kjemisk ammunisjon om bord da de ble senket. Ammunisjonen vil etter hvert korrodere og innholdet vil lekke ut på havbunnen. Denne prosessen foregår over svært lang tid siden det er mange forhold som styrer korrosjonshastigheten. Noen stridsmidler, som sennepsgass og arsenforbindelser, er tyngre enn vann og dårlig løselig i vann, og vil bli liggende på havbunnen i flere tiår etter at de har lekket ut av ammunisjonen. Nervestridsmidler er mer giftige, men også lettere løselige i vann og vil i løpet av timer fortynnes til ikke-farlige konsentrasjoner for deretter å brytes ned til mindre giftige nedbrytningsprodukter. Kjemiske stridsmidler er meget giftige for vannlevende organismer. Dyr og mennesker må imidlertid komme i direkte kontakt med stridsmidlene for at de skal utgjøre noen stor risiko for skade. Bunnlevende dyr som lever i nærheten av dumpestedene, er derfor mer utsatt enn dyr som primært lever i de frie vannmassene. De stridsmidlene som vurderes som den største miljørisikoen, er de dumpede arsenforbindelsene. Arsen fra arsenholdige stridsmidler kan akkumulere i vannlevende organismer og potensielt utgjøre risiko for skade. Konklusjonen fra undersøkelser i Østersjøen er at konsum av fisk fra områder med dumpede stridsmidler utgjør en liten risiko for skade.