Military reform in Ukraine 2000-2007

I de første 10 årene etter Ukrainas uavhengighet i 1991 hadde landet ingen gjennomtenkt retning på sin reform av de militære styrkene. I praksis bestod “reformen” i at den eksisterende organisasjonen mistet store mengder folk samtidig som selve strukturen ikke gjennomgikk noen endring av betydning. I årene 1997 – 2001 ble det imidlertid vedtatt en rekke dokumenter og konsepter som gjorde at man endelig kunne begynne å snakke om en reell reform. Hovedpunktene i denne reformen er at Ukraina ønsker å bygge opp et profesjonelt forsvar etter vestlig modell, og med en samlet bemanning på rundt 120 000 mann. I dag er det til dels sterk uenighet blant observatører om i hvor stor grad Ukraina har klart å transformere sitt forsvar i henhold til vedtatte programmer og konsepter. Noen mener at det ukrainske forsvaret fremdeles i praksis bare er en utarmet versjon av det man arvet fra sovjettiden, mens andre mener at man nå kan begynne å snakke om en reformert og mer profesjonell organisasjon som allerede er bedre i stand til å forsvare landet enn før og klar til å delta med kvalitetsmessig gode bidrag til internasjonale operasjoner. Denne rapporten konkluderer med at betydningsfulle fremskritt er oppnådd når det gjelder omstrukturering, undervisning og til dels også trening. Lite har imidlertid skjedd når det gjelder fornyelse av våpenparken. Rapporten peker videre på at de viktigste hindrene for implementering av militærreformen er underfinansiering og det man kan kalle “friksjonsproblemer” innad i organisasjonen og mellom forskjellige deler av det ukrainske statsapparatet. Som eksempler på friksjonsproblemer kan nevnes korrupsjon, tankesett fra sovjettiden det er vanskelig å endre på, og motstridende interesser mellom forsvaret og militærindustrien og mellom Forsvarsdepartementet og Departementet for Industripolitikk. Det er imidlertid viktig å påpeke at det ikke finnes noen form for aktiv politisk motstand blant de ukrainske militære mot reformplanene. Her skiller Ukraina seg klart fra Russland. Det kan videre synes som om Oransjerevolusjonen var med på å sette ekstra fart i reformene. Utnevnelsen av Anatolii Hrytsenko til forsvarsminister i februar 2005 ser ut til å ha resultert i en ny giv til omstillingen. Samtidig er det viktig å understreke at det meste av grunnlaget var lagt av hans forgjengere, og at Hrytsenko først og fremst bare har gitt mer fart og noe bedre retning til en prosess som allerede var godt i gang.