Risikovurdering av beitedyr i Melbu skyte- og øvingsfelt – jordspising, beiteadferd og metallopptak

FFI-Rapport 2019

Om publikasjonen

Rapportnummer

19/00376

ISBN

978-82-464-3157-4

Format

PDF-dokument

Størrelse

6.1 MB

Last ned publikasjonen
Ida Vaa Johnsen Jorunn Aaneby
Forsvarets skyte- og øvingsfelt (SØF) inneholder metallforurensinger som bly (Pb) og kobber (Cu) fra ammunisjonsrester. Skytefeltene er sjelden inngjerdet og kan derfor være en del av utmarksbeitet for dyr fra nærliggende gårder. I 2017 ble det utført en studie på Melbu SØF i Hadsel for å få mer kunnskap om risiko for beitende dyr på skytebaner. Denne studien tok for seg parametere som dyrenes beiteadferd, jordinntaksrate og akkumulering i beiteplanter. Supplerende prøver ble innhentet fra ytterligere tre lokasjoner: Hengsvann SØF, Steinsjøen SØF og et innmarksbeite på Kjeller. På Melbu SØF ble det satt opp åtte viltkameraer som tok bilder når sauene og kyrene beveget seg. En del av sauene ble også GPS-merket. Det ble hentet gress- og avføringsprøver fra både sau og storfe tre ganger i løpet av beitesesongen på Melbu, mens jordprøver ble hentet en gang på de samme arealene. Det ble tatt blodprøver av kalver og lam før og etter beiteperioden, og i tillegg ble det hentet leverprøver fra lam som ble slaktet. Ved Hengsvann SØF, Steinsjøen SØF og Kjeller ble avførings-, jord- og gressprøver hentet én gang i løpet av sesongen. Det så ut til at dyrene ikke ble tiltrukket av de mest forurensede områdene, men de unngikk dem heller ikke. Dyrene beitet generelt lite på områder med myrterreng, men mye på gressletten på bane 3/4, et område som var svært lite forurenset. Det ble funnet varierende grad av forurensning på Melbu SØF. Blykonsentrasjonen ble klassifisert som «svært dårlig» på fem områder, mens kobberkonsentrasjonen ble klassifisert som «dårlig» på et par områder. På de resterende områdene var konsentrasjonen av kobber og bly karakterisert som «moderat», «god» eller «svært god». Blykonsentrasjonen i gress så ut til å ha en positiv korrelasjon med blykonsentrasjonen i jorda, mens en slik sammenheng ikke ble funnet for kobber. Det ble funnet forhøyet konsentrasjon av kobber og bly i leveren til noen av sauene, men ingen hadde kobber- eller blykonsentrasjon i leveren som tydet på forgiftning. Den gjennomsnittlige konsentrasjonen av kobber og bly i lamme- og kalveblod oversteg ikke det som er normalt hverken før eller etter beiteperioden. 12 av lammene hadde kobberkonsentrasjoner over normalverdi i blodet, men alle de forhøyde verdiene ble funnet i blodprøvene som var tatt før dyrene ble sluppet ut på beite. Ingen av dyrene hadde forhøyet konsentrasjon av bly i blodet. Det ble funnet svært lav jordspisingsrate; alle var mindre enn to prosent og de aller fleste var under én prosent. Fordi det ble funnet relativt høye konsentrasjoner av kobber og bly i gress, i tillegg til at jordspisingsraten var lav, ble den største beregnede dosen kobber og bly inntatt via gress. Det kalkulerte inntaket av kobber og bly oversteg aldri verdier som antas som giftig for storfe eller sau. En samlet vurdering av resultatene fra denne studien viser at det er minimal risiko forbundet med å ha beitedyr på skytefelt, selv på svært forurensede områder. Dette skyldes i hovedsak fire faktorer: jordspisingsraten er lav, dyrene tiltrekkes ikke spesifikt av forurensede områder, akkumulasjon av metaller i gress var lav og de svært forurensede områdene var små.

Om publikasjonen

Rapportnummer

19/00376

ISBN

978-82-464-3157-4

Format

PDF-dokument

Størrelse

6.1 MB

Last ned publikasjonen

Nylig publisert