The future of military force – the impact of emerging technologies and defense innovation on state force structures

Teknologisk endring påvirker militære operasjoner. Slik endring utgjør en betydelig faktor i utfallet av militære konflikter. Statlige aktører investerer derfor store ressurser på området. De ønsker å utvikle framvoksende og potensielt disruptive teknologier (EDT) for militære formål. Samtidig vil de utarbeide operasjonelle konsepter for å utnytte disse nye mulighetene. Konseptene som nå vurderes prioriterer avanserte teknologier og nettverksbaserte løsninger som integrerer militære systemer på slagmarken sammen med AI-assistert dataanalyse. Tankene har eksistert siden 1990-tallet. Nå virker teknologiutviklingen moden nok til å kunne implementere konsepter som lenge har vært «rett rundt hjørnet». For å forstå implikasjonene av disse trendene er vi først nødt til å forestille oss hvilke typer militære systemer som kan utvikles ved hjelp av nye teknologier.

I denne rapporten kombineres en empirisk studie av styrkestrukturene og økosystemene for forsvarsinnovasjon økosystemene til Russland, Kina og USA med en analyse av EDT-trendene. Sluttresultatet er en tenkt fremtidig styrkestruktur for hver stat. Mange stater vil ha noe tilgang til de fleste relevante teknologiene. Det vil sannsynligvis være betydelig variasjon i hver stats resulterende styrkestruktur. Denne strukturen kan defineres som kombinasjonen av elementer som produserer eller opprettholder kampkraft. Eksempler kan være fly, overflatefartøyer, pansrede kjøretøy, satellitter eller våpensystemer. En grundig analyse av russisk, kinesisk og amerikansk forsvarspolitikk avdekket variasjoner både i sammensetningen og moderniseringsbehovene innenfor deres nåværende styrkestrukturer. Videre fant vi ulikt strukturert forsvarsindustri og forsvarsbudsjetter, ulikheter i tilgang til militært relevant teknisk kunnskap, variasjoner i EDT-prioritering og forskjeller i operasjonelle konsepter. Rapporten skisserer hvordan basisfunksjoner som mobilitet, overvåking, kommunikasjon eller ild kan bli påvirket av teknologi i løpet av de neste tre tiårene.

Noen teknologier har potensial til å skape disruptive effekter på disse funksjonene. Spesielt gjelder det autonome systemer, kvantedatabehandling, nettverksbaserte kommunikasjons- og datadelingsløsninger, hjerne-datamaskin-grensesnitt og manipulering av det elektromagnetiske spekteret. Vi utlede en teoretisk framtidig styrkestruktur for hver av statene. Det gjør vi ved å kombinere antakelsene om den framtidige utviklingen av EDT-er med de nåværende styrkestrukturene og de forsvarspolitiske særegenhetene i Russland, Kina og USA. Slike utviklinger kan føre til utfordringer så vel som muligheter for Forsvaret. Det finnes noen realistiske og gjennomførbare tiltak for å utnytte mulighetsrom og minimere risikoene. Noen av disse er allerede i gang, i en eller annen form.

Det bør investeres i utvidelse og sikring av digital IKT infrastruktur. Det er et nødvendig skritt, uavhengig av den eksakte framtidige sammensetningen av styrkestruktur. Et annet realistisk og avgjørende tiltak for effektive operasjoner i framtiden er konseptuelt og teknisk arbeid for å sikre interoperabilitet med NATO-allierte. Nåværende og framtidige anskaffelsesprosjekter bør legge vekt på fleksibilitet og «future-proofing» blant militære systemer. Selv om framtiden ikke utvikler seg på den måten som er beskrevet i denne rapporten, vil tilpasningsevne og fleksibilitet være nyttig fremover. Framtiden forblir ukjent Likevel kan potensielle utfall, som de som tilbys i denne rapporten, bidra til en bedre forberedt, fleksibel og robust forsvarspolitikk.