Digitale grafer synes over bilder av mynter. Illustrasjon
Tema

Forsvarsøkonomi

Forsvarsbudsjetta må nyttast mest mogleg effektivt.

Økt pensjonsalder i Forsvaret kan gi milliardgevinst for samfunnet

Forsvaret bør vurdere om personer over 60 år kan bidra til økt forsvarsevne i fremtiden. Det er både dyrt og unødvendig for samfunnet at friske 60-åringer må fratre stillingene sine.

Kronikk 25. september 2019

Kronikken er skrevet av FFI-forskerne Petter Y. Lindgren, Torbjørn Hanson og Kari Røren Strand og ble først publisert i Aftenposten 23. september.

Moderne, vestlige økonomier står overfor betydelige økonomiske utfordringer som følge av lave fødselsrater og høyere levealder, både for økonomien generelt og offentlige budsjetter spesielt.

Mens pensjonsreformen har som mål å forbedre insentivene til å stå i arbeid slik at eldre jobber mer, har særaldersgrensene – med lavere enn normal pensjonsalder – til nå ikke blitt endret som en del av pensjonsreformen.

Bør ikke disse også inkluderes i reformen?

FAFO har anslått at om lag 30 prosent av alle stillinger i offentlig sektor har en særaldersgrense. Grensene er forankret i at et yrke enten er fysisk/psykisk belastende for de ansatte eller at et yrke stiller krav til fysiske/psykiske egenskaper som avtar med alderen.

For Forsvaret er særaldersgrensen nedfelt i forsvarsloven og basert på Forsvarets behov for en relativt ung aldersstruktur for å sikre operativ evne.

Det har skjedd store teknologiske endringer og folkehelsa er bedret siden særaldersgrensen for militært personell sist ble endret for nesten femti år siden. Det tilsier at ung alder er blitt mindre viktig i Forsvaret.

Oppdragsporteføljen til Forsvaret har imidlertid endret seg de siste femten årene, med mer vekt på innsats og operativ virksomhet, herunder økte bidrag til internasjonale styrker. Slike oppdrag krever robust fysisk og psykisk helse.

Milliarder i økt gevinst

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av å endre særaldersgrenser har til nå ikke vært undersøkt. Derfor presenterer vi i siste nummer av Samfunnsøkonomen en nytte-kostnadsstudie av å øke særaldersgrensen i Forsvaret.

I en nytte-kostnadsanalyse regner vi på samfunnsøkonomiske gevinster og kostnader av et politisk tiltak.

Studien viser at å øke særaldersgrensen kan gi en årlig gevinst for samfunnet i størrelsesorden 220-550 millioner kroner, avhengig av hvordan og hvor mye særaldersgrensen økes.

Det kan gi mange milliarder i økt gevinst for Norge hvis vi ser virkningene over flere år.

Forlenger karrieren andre steder

I Forsvaret plikter militært personell å gå av ved fylte 60 år, mens mange kan gå av allerede ved fylte 57 år. En spørreundersøkelse i regi av FFI fant at om lag to tredjedeler av de militære særalderspensjonistene benytter seg av muligheten til å forlenge arbeidskarrieren enten heltid eller deltid andre steder.

Åtte av ti av dagens særalderspensjonister kunne tenke seg en fortsatt militær karriere om det hadde vært mulig. Det er ikke uvanlig å se en forsvarstopp kastet på dør akkurat når vedkommende, etter lang utdanning og erfaring, er på topp med tanke på kompetanse og innsikt i organisasjonen.

Ved økt særaldersgrense vil flere militært ansatte stå i jobb i forsvarssektoren også etter fylte 60 år. I så fall kan Forsvaret rekruttere færre personer, og likevel produsere den forsvarsevnen det er satt til å gjøre.

Slik vil arbeidstilbudet – antall arbeidstimer tilgjengelig i samfunnet – øke tilsvarende, med en rekke positive samfunnsøkonomiske virkninger: økt verdiskaping, høyere skatteinntekter og lavere særalderspensjonsutgifter.

Avhengig av hvordan og hvor mye særaldersgrensen økes, vil også gjennomsnittsalderen blant militært personell øke noe. Fordi Forsvaret nå står overfor en eldrebølgen som følge av store offiserskull mot slutten av den kalde krigen, vil imidlertid ikke gjennomsnittsalderen øke sammenlignet med dagens personellsammensetting.

Negative virkninger

Vi påpeker også at økt særaldersgrense kan ha negative virkninger. Både gruppen av militært ansatte som ønsker å pensjonere seg tidlig, og gruppen som i dag nyter godt av en god pensjon på toppen av andre lønnsinntekter, kommer relativt dårligere ut ved en økning. Det kan lede til dårligere rekrutteringsgrunnlag og høyere turnover i organisasjonen.

Økt aldersgrense fører også til at personellet blir værende lenger på samme gradsnivå. Når muligheten for opprykk blir mindre, viser forskning at personellets motivasjon og innsats reduseres. Det burde være mulig å motvirke disse negative virkningene ved å iverksette personellpolitikk som kompenserer på andre områder.

Les også

kystvaktfartøyet Stortland ute på tokt
Kronikk

Hva hvis Forsvaret får mer penger?

Det mest opplagte alternativet, å fordele budsjettøkningen jevnt ut over dagens forsvar, er ikke det beste.

Spørsmålet Forsvaret i så fall bør stille seg selv er hvordan de kan dra mest mulig nytte av den kompetansen og erfaringen militært ansatte over 60 år vil representere.

Fornuftig ressursbruk

Den mest sentrale forutsetningen for resultatene i nytte-kostnadsanalysen er at militært ansatte i 60-årene bidrar til produksjon av forsvarsevne. Siden Forsvaret i dag mangler erfaring med slikt personell er det vanskelig å fastslå akkurat hvilke verdier eldre militært ansatte kan skape.

Resultatene våre er imidlertid robuste mot lave verdier av eldres arbeid.

Eller sagt på en annen måte: selv om Forsvaret kanskje ikke kan dra like mye nytte av dem som da de var unge, er det likevel fornuftig bruk av samfunnets ressurser at kompetansen deres benyttes i andre roller i Forsvaret.

For at tiltaket skal være ulønnsomt, må verdien av 60-åringer i Forsvaret være så lav som en fjerdedel av lønnen til dagens 59-åringer.

Moden for å vurdere reform

De store samfunnsøkonomiske gevinstene av en økning av særaldersgrensen taler for at tiden kan være moden for å vurdere en reform.

Spørsmålet Forsvaret i så fall bør stille seg selv er hvordan de kan dra mest mulig nytte av den kompetansen og erfaringen militært ansatte over 60 år vil representere.

Om nødvendig kan en slik reform kombineres med personellpolitiske virkemidler.

Med økt særaldersgrense vil forsvarssektoren være mer i takt med det norske samfunnets innsats for å få eldre til å arbeide lenger.

Kronikken er skrevet av FFI-forskerne Petter Y. Lindgren, Torbjørn Hanson og Kari Røren Strand og ble først publisert i Aftenposten 23. september.

Økonomi
Pensjon
Aldersgrenser
Kostnadsberegning
Personell
Personellforvaltning

Relatert innhold

Vitenskapelig artikkel 2020

No Country for Old Men? Increasing the Retirement Age in the Norwegian Armed Forces

Ageing workforces due to low fertility rates and higher life expectancies challenge modern industrialized economies. In order to secure economic welfare and to balance public budgets, governments worldwide implement reforms to increase the retirement age. The trend towards a higher retirement age confronts defense sectors that for centuries have been in search of an age structure characterized by ‘youth and vigor’. In this article, we study the economic gains to society when the special retirement age for military personnel in the Norwegian Armed Forces is increased. Combining the literatures on pension, personnel, and military economics, we identify mechanisms crucial to the outcome of a special retirement age reform. Monte Carlo simulation is applied to illustrate the potential impact on the economic net gains of uncertain variables. We find that an increase in the retirement age provides substantial net benefits to society, even under fairly negative assumptions about the consequences for retention, motivation and efforts, and the value of elderly personnel in the Norwegian Armed Forces.
 Portrett fra NATO øvelsen Trident Juncture 2018
Kronikk

Økt pensjonsalder i Forsvaret kan gi milliardgevinst for samfunnet

Forsvaret bør vurdere om personer over 60 år kan bidra til økt forsvarsevne i fremtiden. Det er både dyrt og unødvendig for samfunnet at friske 60-åringer må fratre stillingene sine.
FFI-Rapport 2019

Samfunnsøkonomiske virkninger av heving av særaldersgrensen – del 2 – ikke-prissatte virkninger

For å imøtekomme de pågående demografiske endringene i det norske samfunnet, har blant annet særaldersgrensene i offentlige stillinger blitt et tema for potensielle reformer. I forsvarssektoren har det de siste årene derfor vært fokus på å analysere mulige endringer i særaldersgrensen. Forsvarets særaldersgrense er begrunnet i et organisatorisk behov for å ha en personellstruktur i aldersmessig balanse. Forsvarsdepartementet har utredet tre alternativer til dagens ordning. Alternativene innebærer å heve aldersgrensen fra 60 år til 62 år for alle militært ansatte (1), eller å øke aldersgrensen til enten 65 (2) eller 70 år (3) for militært ansatte i stab- og støttestillinger. I denne rapporten studerer vi samfunnsøkonomiske virkninger av å heve særaldersgrensen for militært ansatte. Rapporten er den andre i rekken av tre rapporter som sammen skal gi Forsvarsdepartementet et samfunnsøkonomisk beslutningsgrunnlag for å kunne vurdere en endring av særaldersgrensen. Mens vi verdsetter effekten av økt samlet arbeidstilbud i Norge av heving av særaldersgrensen i del I, tar denne rapporten – del II – for seg andre mulige virkninger for Forsvaret og samfunnsøkonomien. Vi tar i bruk den akademiske litteraturen på feltene arbeids- og personelløkonomi samt forsvarsøkonomi for å identifisere virkninger og deres omfang. Vi benytter pluss–minusmetoden for å anslå kvalitativt de relative størrelsene på virkningene vi identifiserer. For mange militært ansatte er særalderspensjonen et monetært gode, fordi personellet kan enten fortsette å arbeide i sivil sektor eller bli pensjonist med relativt god pensjon. En heving av særaldersgrensen vi lda redusere avlønningen.. Det kan ha en positiv effekt ved at andelen personell med iboende motivasjon for arbeid i Forsvaret vil øke. Samtidig kan heving av særaldersrensen medføre en rekke negative virkinger. Ved redusert avlønning kan rekrutteringen til militære stillinger påvirkes negativt, og det kan bli vanskeligere å beholde militært personell i forsvarssektoren. Innsats og motivasjon kan også reduseres som følge av at høyere særaldersgrense fører til at det tar lengre tid for personell å stige i gradene når ansatte på toppen av forsvarshierarkiet blir stående lenger i jobb. Hvis Forsvarets evne til å beholde personell reduseres vil det resultere i noe høyere utdanningskostnader for Forsvaret. For samfunnet har vi identifisert fem virkninger. Virkningene er størst i alternativ 3 fordi dette alternativet medfører høyest reduksjon i antallet særalderspensjonister. Virkningene for samfunnet blir da vurdert til svakt negativ eller ingen virkning på grunn av Forsvarets rekrutteringsevne, svak til middels negativ virkning på Forsvarets evne til å beholde personell, middels negativ virkning på motivasjonen og innsatsen blant militært personell samt svakt negativ virkning på samfunnets utdanningskostnader. For arbeidsmarkedet vil heving av særaldersgrensen kunne medføre svake positive eller negative virkninger. Samlet vurderer vi virkningene for samfunnet til svakt negative i alternativ 1, svak til middels negative i alternativ 2 og middels negative i alternativ 3. Anslagene i denne rapporten er preget av høy usikkerhet, men representerer allikevel de utfall som er mest sannsynlige basert på tilgjengelig kunnskap fra samfunnsøkonomi og det norske samfunnet. Rapportens diskusjoner og konklusjoner spiller en sentral rolle i det samlede samfunnsøkonomiske beslutningsgrunnlaget.
FFI-Rapport 2019

Samfunnsøkonomisk beslutningsgrunnlag for heving av særaldersgrensen

For å imøtekomme de pågående demografiske endringene i det norske samfunnet, har blant annet særaldersgrensene i offentlige stillinger blitt et tema for potensielle reformer. I forsvars¬sektoren har det de siste årene derfor vært fokus på å analysere mulige virkninger av en heving av særaldersgrensen. Særaldersgrensen for militært ansatte er basert på Forsvarets behov for en relativt ung aldersstruktur. En slik balansert personellstruktur er ansett for å være en forutsetning for å sikre operativ evne. Forsvarsdepartementet har i sin utredning av særalders-grensen tatt frem tre modeller for å spenne ut et utfallsrom. Alternativene innebærer å heve særaldersgrensen til 62 år for alle militært ansatte (1), eller å øke aldersgrensen til enten 65 (2) eller 70 år (3) for militært ansatte i støttestillinger. I denne rapporten legger vi frem en samlet vurdering av samfunnsøkonomiske virkninger ved en eventuell heving av særaldersgrensen. Rapporten er den siste i en rapportserie på tre. Den sammenstiller resultatene fra de to foregående rapportene som henholdsvis verdsetter økt samlet arbeidstilbud i Norge og utreder mulige andre virkninger av heving av særaldersgrensen (Lindgren and Hanson, 2018, 2019b). Rapporten gir Forsvarsdepartementet et samfunns¬økonomisk beslutningsgrunnlag for tiltaket. Våre beregninger viser at en heving av særaldersgrensen har en årlig nettogevinst for samfunnet på 219, 373 og 546 millioner kroner i henholdsvis alternativ 1, 2 og 3 som følge av økt samlet arbeidstilbud i samfunnet. Til sammenligning har vi beregnet at en fjerning av særaldersgrensen for alt militært personell utgjør en årlig nettogevinst på 740 millioner. Et slikt alternativ vil imidlertid kunne ha virkninger på forsvarsevnen vi ikke tar høyde for i denne rapporten. I et 20-årsperspektiv er netto nåverdi på henholdsvis 3,3, 5,6 og 8,3 milliarder kroner for de tre alternativene. Det største bidraget til gevinsten er økt arbeidstilbud i sivil sektor som følge av at færre personer har karriere i forsvarssektoren når aldersgrensen heves. Den største kostnaden er knyttet til bortfall av den verdiskapningen som særalderspensjonistene bidrar med isolert sett. Disse beregningene er særlig sensitive for verdiskapningen fra eldre militært ansatte og fra særalderspensjonister. Foruten kvantitative virkninger av økt samlet arbeidstilbud identifiserer vi at summen av tiltakets øvrige virkninger er negativ. Disse virkningene behandles kvalitativt. Negative virkninger på beholdelse av personellet og innsats blant militært ansatte dominerer resultatene. Virkningene stiger med størrelsen på hevingen av særaldersgrensen, slik at virkningen er minst i alternativ 1 og størst i alternativ 3. I tillegg kommer en ytterligere potensiell negativ virkning for alternativene som differensierer aldersgrensen mellom personell i støtte- og operative stillinger. Våre beregninger viser imidlertid at alternativene tåler store omstillingskostnader for å håndtere disse utfordringene, uten at netto-gevinsten blir negativ for samfunnet. Ser vi den verdsatte virkningen sammen med de ikke-prissatte virkningene trer ingen klar prioritering frem. Vi vil derfor ikke anbefale ett enkelt alternativ blant de tre alternativene vi har studert. Beslutningstagerne bør imidlertid studere videre i hvilken grad de potensielt negative virkningene ved tiltaket kan forebygges, slik at den relativt store prissatte samfunnsøkonomiske nettogevinsten kan realiseres.
FFI-Rapport 2018

Samfunnsøkonomiske virkninger av heving av særaldersgrensen – del 1 – verdsettelse av økt arbeidstilbud

For å imøtekomme de pågående demografiske endringene i det norske samfunnet, har blant annet særaldersgrensene i offentlige stillinger blitt et tema for potensielle reformer. I forsvarssektoren har det de siste årene derfor vært fokus på å analysere mulige hevinger i særaldersgrensen. Legitimeringen av særaldersgrensen i forsvarssektoren er basert på at organisasjonen har behov for en relativt ung aldersstruktur. En slik balansert personellstruktur er ansett for å være en forutsetning for å sikre operativ evne. Forsvarsdepartementet har utredet tre ulike alternativer til dagens ordning. Alternativene innebærer å heve aldersgrensen til 62 år for alle militært ansatte (1), eller å øke aldersgrensen til enten 65 (2) eller 70 år (3) for militært ansatte i støttestillinger. I denne rapporten studerer vi samfunnsøkonomiske gevinster og kostnader av å heve særaldersgrensen for militært ansatte. Rapporten er del av tre rapporter som sammen skal gi Forsvarsdepartementet et samfunnsøkonomisk beslutningsgrunnlag for heving av særaldersgrensen. Her verdsetter vi én virkning, nemlig økt samlet arbeidstilbud i det norske samfunnet, som følge av de tre ulike alternativene for heving av særaldersgrensen. Vi benytter en matematisk modell som beregner alderssammensetningen i forsvarssektoren under hvert alternativ og en samfunnsøkonomisk pensjonsmodell – PEMOD – som anslår gevinster og kostnader av høyere samlet arbeidstilbud i samfunnet. Resultatene fra den samfunnsøkonomiske analysen indikerer at heving av særaldersgrensen har en årlig netto positiv verdi for samfunnet på 219, 373 og 546 millioner kroner i henholdsvis alternativ 1, 2 og 3 som følge av økt samlet arbeidstilbud i samfunnet. I et 20-årsperspektiv er netto nåverdi på henholdsvis 3,3, 5,6 og 8,3 milliarder kroner for de tre alternativene. Økt antall militært ansatte i 60-årene etter heving av særaldersgrensen, betyr at det frigjøres personell i aldersgruppen 20–59 år, så lenge behovet for antall militært ansatte holdes konstant både før og etter heving av aldersgrensen. Det personellet som da blir til overs i forsvarssektoren vil i stedet arbeide i sivil sektor. Det økte arbeidstilbudet i sivil sektor er den største bidragsyteren til det samfunnsøkonomiske overskuddet av heving av særaldersgrense. Selv om særalderspensjonister i dag arbeider mindre i gjennomsnitt enn vanlige arbeidstakere i samme alder, bidrar de med verdiskaping og skatteinntekter. Når antallet særalderspensjonister reduseres etter heving av særaldersgrensen, faller denne gruppens totale bidrag til samfunnet i form av verdiskaping og skatteinntekter, men det gjør også pensjonsutbetalingene. Dette bortfallet av verdiskapning og skatteinntekter fra den gruppen som i dag er særalderspensjonister utgjør den største enkeltkostnaden i analysen isolert sett. Mange av forutsetningene for analysen er usikre, og vi utfører derfor flere følsomhetsanalyser. Analysene viser at resultatet er spesielt følsomt for verdien av eldre personell i forsvarssektoren, verdiskapingen og lønnen til særalderspensjonister, arbeidsdeltakelsen til pensjonister og for lønnsnivået blant ansatte i privat sektor.
FFI-Rapport 2018

“De gylne årene mellom 60 og 67 år” – en analyse av videre deltagelse i yrkeslivet for militært tilsatte pensjonert i tidsrommet 2005–2015

I enkelte yrker har de ansatte såkalte særaldersgrenser. Dette innebærer at de kan ta ut alderspensjon ved en bestemt alder før de fyller 67 år. Militært tilsatte har en slik særaldersgrense på 60 år. Den har ikke vært endret siden tidlig på syttitallet. Demografisk har Norge endret seg de siste tiårene. Nordmenn har bedre helse og lever lengre som fører til at befolkningen blir eldre. En eldre befolkning vil gi økte utgifter til pensjon, helse og omsorg. Behovet for arbeidskraft vil dermed øke i fremtiden. Disse utviklingstrekkene vil føre til forventinger om at hele arbeidsstyrken må jobbe lenger, inkludert militært personell. Formålet med denne rapporten er å kartlegge i hvilken grad militært tilsatte som går av med særaldersgrense har evne og vilje til videre deltagelse i arbeidslivet. Høsten 2016 utførte FFI en spørreundersøkelse rettet mot militært personell pensjonert i tidsrommet 2005–2015. Spørreundersøkelsen ble utført som et strukturert telefonintervju. Våre respondenter var på intervjutidspunktet i aldersspennet 58 til 71 år. Andelen som var i arbeid, var 65 prosent både i hele utvalget, og blant dem som var 67 år eller yngre. Vi finner ingen sammenheng mellom alder og om respondentene er i jobb. Imidlertid viser våre analyser at antall arbeidstimer i uken synker med økende alder. Av dem som er i jobb oppgir 84 prosent at det var lett å finne ny jobb, og hele 56 prosent opplever at kompetansen deres er etterspurt utenfor Forsvaret. For gruppen som ikke er i jobb, er dette bildet annerledes – i underkant av 20 prosent sier at de tror det ville vært lett å finne seg en jobb hvis de ønsket det. Nesten åtte av ti ville fortsatt i Forsvaret på heltid eller deltid hvis det hadde vært en mulighet da de nådde dagens avgangsalder. Omtrent halvparten kunne tenkt seg å jobbe til normal pensjonsalder (67 år) eller lenger. Kun 19 prosent oppgir at de ikke kunne ha tenkt seg å fortsette i Forsvaret etter 60 år. Helse er en viktig faktor i valget om å fortsette i yrkeslivet. Flertallet vurderer sin egen helse i dag som god. De mener at tjenesten i Forsvaret ikke har påført dem så stor belastning hverken psykisk eller fysisk at det har gått utover helsen. I tillegg oppgir så godt som alle at hverken fysikk eller psyke ville vært en begrensende faktor dersom de skulle fortsatt i sin siste stilling i Forsvaret utover dagens aldersgrense på 60 år. Mange av respondentene trekker frem at dagens særaldersgrense oppleves for lav og at de ønsker en mer fleksibel ordning med større individuell frihet.
FFI-Rapport 2018

Særtillegg til særalderspensjonister? – en gjennomgang av noen mulige pensjonstillegg i en påslagsbasert offentlig tjenestepensjonsordning med alleårsopptjening

godt pensjonsnivå gjennom sine pensjonsordninger, men fremtidige endringer i pensjonssystemet vil kunne påvirke denne gruppen i større grad enn tidligere endringer. På denne bakgrunnen har Forsvarsdepartementet (FD) bedt FFI se på noen ulike alternativer til dagens pensjonsordninger for personer med særaldersgrense. I rapporten forsøker vi å svare på følgende spørsmål: ”Hvordan kan yngre årskull med særaldersgrense sikres et bedre pensjonsnivå?” Dette gjør vi ved å studere ulike alternativer til dagens pensjonsordninger for personer med sær- aldersgrense. Vi ser på to ulike modeller for hvordan pensjonsordningene til personer med særal- dersgrense kan utformes, Særalderspensjon og særtillegg-modellen (SST) og Særtillegg-modellen (ST). Vi vurderer ikke realismen i forslagene, totale kostnader, overgangsordninger eller juridiske aspekter ved modellene. Gitt samme årlige pensjonsnivå vil nåverdien av pensjonen i de to modellene være den samme, og det spiller ingen rolle for den enkelte hvilken modell som blir valgt. Modellvalg kan derimot få betyd- ning for fordeling av pensjonsutgiftene hvis det er ulike aktører som finansierer ulike elementer og hvis forventet levealder til personer med særaldersgrense avviker fra snittet. Dette skyldes at peri- odiseringen av de ulike elementene er forskjellige i de to modellene. I SST-modellen kommer store deler av kompensasjonen (særalderspensjonen og særtillegget) i de fem første årene, mens kom- pensasjonen blir jevnt fordelt over tid i ST-modellen. Hvis for eksempel Forsvaret selv må finansiere de kompenserende elementene og militært tilsatte har høyere forventet levetid enn gjennomsnittet, vil forventede utgifter for Forsvaret være høyest i ST-modellen. Særtillegget kan enten levealdersjusteres (senere årskull får lavere pensjon så lenge forventet leve- alder øker) eller ikke. Den ordinære alderspensjonen levealdersjusteres for alle kull født etter 1943. Den første muligheten er gunstig for den enkelte med hensyn til at pensjonsnivået blir forutsigbart og at alle yngre årskull sikres et bedre pensjonsnivå. Samtidig er det ugunstig for aktøren som fi- nansierer særtillegget, fordi det på grunn av levealdersjusteringen vil bli dyrere og dyrere med yngre årskull. Det andre alternativet er rimeligere å finansiere, men er på den andre siden mindre gunstig for den enkelte, da yngre årskull gradvis vil få dårligere pensjon. Vi ser på hvordan pensjonen kan bli bedre dersom særalderspensjonister gis rett til avtalefestet pensjon (AFP), dersom all inntekt gjøres pensjonsgivende i ordningen for offentlig tjenestepen- sjon (OfTP), dersom opptjeningsprosenten i OfTP økes, dersom hvert år i arbeid teller litt ekstra, dersom selve særalderspensjonen gir grunnlag for pensjonsopptjening og dersom særalderspen- sjonistene får pensjon som om de hadde stått i arbeid til gjennomsnittlig pensjonsalder for ordinære pensjonister. Vi viser også hvordan særalderspensjonister kan sikres samme ytelse som i dag der- som særaldersgrensen forskyves med én måned for hvert årskull.
FFI-Rapport 2016

Alternative særaldersgrenser i forsvarssektoren - implikasjoner for alderssammensetning og kostnadsnivå

Norge har en aldrende befolkning, og det har vært til dels stor oppmerksomhet rundt fremtidige pensjonsutgifter i offentlige dokumenter. Det er sannsynlig at det vil komme en rekke endringer i pensjonssystemet fremover, og noen av disse endringene vil kunne ha store økonomiske konsekvenser for militært tilsatte med særaldersgrense, men også for forsvarssektoren som helhet. Med bakgrunn i dette har Forsvarsdepartementet (FD) i perioden 2015–2016 jobbet med en utredning av særaldersgrensen i Forsvaret. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har støttet utredningen med analyser av tre modeller for alternativ særaldersgrense i Forsvaret, med spesielt henblikk på økonomiske konsekvenser av endrede aldersgrenser og den resulterende alderssammensetningen. Modell 1 har særaldersgrense på 62 år for alle militært tilsatte. De to andre modellene er differensierte modeller, det vil si modellene har forskjellige aldersgrenser for ulike deler av personellet. I begge modellene er det særaldersgrense på 60 år for det som defineres som operativ struktur. I modell 2 har den øvrige strukturen særaldersgrense på 65 år, mens i modell 3 har den øvrige strukturen ingen særaldersgrense. Modellene er analysert ved at et fremtidig målbilde for personellstrukturen er beregnet. Det betyr at overgangsfasen mellom dagens særaldersgrense og en eventuelt ny særaldersgrense ikke er adressert. Analysene viser at en moderat heving av særaldersgrensen, representert ved de tre modellene, gir en noe eldre alderssammensetning sammenlignet med hva dagens særaldersgrense vil gi. Det er ikke identifisert knapphet på yngre personell tilgjengelig for operativ struktur, men analysene våre kan imidlertid ikke utelukke at det kan oppstå knapphet innenfor spesifikke kompetansegrupper. Videre gir modellene en årlig reduksjon i størrelsesorden 400–500 millioner kroner i analysens utvalgte pensjonskostnader knyttet til særaldersgrensen sammenlignet med en videreføring av dagens særaldersgrense. Det er riktignok ikke avklart hvorvidt forsvarssektoren selv får finansieringsansvaret for særalderspensjonen for sine ansatte. Det er små forskjeller i de øvrige personellrelaterte kostnadene som er vurdert å kunne variere med endrede aldersgrenser. Avslutningsvis må det også understrekes at selv om analysene av de fremtidige personellstrukturene representerer våre beste estimater er de nødvendigvis beheftet med stor grad av usikkerhet. Sensitivitetsanalysene viser likevel at sammenligningen av modellene i stor grad er representativ til tross for denne usikkerheten.