Hva slags forsvar vil Russland gjenoppbygge

Så langt tyder noen vedtak og en ganske intens russisk debatt på at det kan bli betydelig læring. Først og fremst finnes det et eksplisitt mandat fra president Putin selv. I sin tale til Føderasjonsrådet 21. februar 2023 stadfestet han at erfaringene fra Ukraina er av «uvurderlig verdi». Putin slo fast at disse utgjør et fundament for den videre styrkingen av den russiske militærmakten. Andre, både fra det russiske forsvaret og fra forsvarsindustrien, har fulgt opp med lignende uttalelser. Noen hevder at denne krigen kan «være avgjørende for krigføringens karakter gjennom hele det 21. århundre». Andre igjen hevder at den gjennom «å gjøre det umulig å konsentrere styrker har kastet om på alle de antagelser som har ligget til grunn for krigføring så langt».

En minikrig mot vesten

Dette budskapet er veldig forskjellig fra det de sovjetiske styrkene fikk høre mens de kriget i Afghanistan fra 1979 til 1989. Den gangen var omkvedet at dette var en utypisk krig det ville være direkte kontraproduktivt å lære fra. Det var selvfølgelig riktig i den forstand at den krigen var en asymmetrisk konflikt ulik den man ville kjempe i en krig med NATO. Konsekvensen var allikevel at det var fint lite av erfaring å støtte seg på da de russiske styrkene bare seks år senere skulle delta i en lignende krig i Tsjetsjenia.

Den pågående krigen mot Ukraina, derimot, blir av Putin sett på som en slags «minikrig» mot Vesten. Her er det en symmetrisk konflikt det er all mulig grunn til å lære av. Vesten vil være Russlands hovedmotstander i hvert fall så lenge Putin sitter med makta.

Stor usikkerhet

En identifisering av lærdommer er imidlertid ikke nok. I tillegg trengs det aksept for lærdommene og enighet om hvilke konsekvenser de skal ha. Man må også ha evne til å implementere dem, og til sist, som påpekt av blant andre den kjente militærhistorikeren Michael Howard, avhenger militær læring ofte av forhold «langt fra slagmarken». Med dette mente Howard samfunnets politiske, økonomiske og sosiale særtrekk.

Per i dag er det selvfølgelig for tidlig å si med sikkerhet hvilke lærdommer Russland vil trekke. Krigen pågår og endrer seg fremdeles, og diskusjonene om lærdommer er i full gang. Dette kapittelet vil gi et innblikk i noen av de diskusjonene som blir ansett som viktigst, og gjøre rede for noen av de Ukraina-relaterte endringene i struktur og organisasjon som allerede er vedtatt. Mer sikker kunnskap om hvordan det framtidige russiske forsvaret vil se ut, kan vi først få når krigen er over og diskusjonene om erfaringer etter hvert har oppnådd en rimelig grad av konsensus innad i Russland.

To avgjørende erkjennelser

Mange av lærdommene som nå enten gjennomføres eller diskuteres i Russland, har sitt utgangspunkt i to fundamentale erkjennelser – én organisatorisk og én teknologisk. Den organisatoriske går på hvilken avdelingsstruktur man skal ha, og hvordan disse avdelingene skal ledes. Den teknologiske handler i stor grad om den overskyggende betydningen av droner. Fra å være en tilleggsressurs i begynnelsen av krigen har dronene etter hvert inntatt en lederplass blant de militære kapabilitetene. I mars 2025 konkluderte The New York Times med at «dronene nå dominerer krigen mellom Ukraina og Russland». De fleste av de til nå identifiserte, og i Russland diskuterte, lærdommene i dette kapitlet vil bli sett i forhold til disse to konseptuelle erkjennelsene.

Fra 2009 til 2012 gikk den russiske hæren, gjennom de såkalte Serdjukov-reformene, over fra å slåss i store enheter som divisjoner til å slåss i mindre, uavhengige enheter som brigader og bataljonsstridsgrupper. Dette blir nå sett på som en feil. Overgangen var basert på en antagelse om at storskala landkrig ikke lenger var særlig sannsynlig. Ideen var at de russiske landstyrkene heretter i hovedsak skulle brukes til å håndtere stridigheter av begrenset omfang i det post-sovjetiske området. Forbindelsene til Vesten var fremdeles forholdsvis gode, selv om Putin hadde sendt en klar advarsel om ikke å ignorere Russlands interesser i sin berømte München-tale i 2007. Antagelsen var videre at atomvåpnene pluss sjø- og marinestyrker burde være nok til å avskrekke Vesten om forholdet allikevel skulle skjære seg.

I 2022 ville denne logikken antagelig fremdeles ha holdt hvis Ukraina, slik den russiske ledelsen antok, hverken ønsket eller var i stand til å yte særlig motstand. Når antagelsen imidlertid viste seg å ikke stemme, og Vesten etter hvert også begynte å støtte Ukraina med våpen og på andre vis, hadde Russland en landmakt som var både feil dimensjonert og feil organisert. Arkitektene bak reformen hadde ikke sett for seg en stor krig på det post-sovjetiske området med vestlig våpenstøtte.

I dette scenarioet, med en frontlinje på mellom 1200 og 1300 kilometer, viste de mindre enhetene seg uegnet. For å rette opp dette bestemte den russiske ledelsen seg både for å reorganisere brigadene til divisjoner og for å øke de stående styrkene fra litt over en million til en og en halv million soldater og befal.

Tenke sjæl?

Når det gjelder kommando og kontroll, omfatter dette begrepet på russisk både (1) hvem som bestemmer hva, (2) stabsprosedyrer, operasjonelle konsepter og kommandokultur, og (3) de fysiske kommunikasjonsnettverkene. Angående det første ble de strategiske kommandoene oppløst og erstattet med de gamle militærdistriktene i tidlig 2024. Dette betyr blant annet at kommandomyndighet, i hvert fall når det gjelder fellesoperasjoner mellom forsvarsgrener, ble flyttet oppover i organisasjonen.

Det kan imidlertid tenkes at dette kombineres med en mer desentraliserende tendens innen kommandokultur. I dag er det i realiteten først på stabsskolenivå at offiserer oppfordres til å tenke selv. I praksis har allikevel mange offiserer på lavere nivå ved fronten i Ukraina blitt nødt til å gjøre nettopp dette. Det er et tema i debatten nå om det å tenke selv bør bli en del av den militære utdanningen også på lavere nivå.

Når det gjelder de fysiske kommunikasjonsnettverkene identifiseres disse som en av de største russiske svakhetene. Sergej Denisentsev ved den ennå delvis uavhengige russiske militære tenketanken CAST (Centre for the Analysis of Strategies and Technologies) beskriver mangelen på sikkert samband som «det russiske forsvarets tradisjonelle akilleshæl». Her er derfor kravene til forbedring store. I det russiske militærtidsskriftet Voennaja Mysl anslår to forfattere at systemenes funksjonalitet må oppgraderes til et nivå der russisk militær beslutningstagning kan foregå fra 1,5 til 2 ganger kjappere enn motparten (Vesten). Representanter for Generalstabsakademiet (den russiske stabsskolen) beskriver i tillegg framtidens styrker som «fullstendig avhengige» av slike systemer, og de nevner Elon Musks Starlink som en tidlig forløper for kommunikasjonsnettverk som både er veldig raske og forholdsvis sikre og lett kan oppdateres som svar på fiendens forsøk på jamming eller andre former for inntrengning.

Hva betyr dronenes inntog

På et generelt grunnlag peker representanter for det russiske Generalstabsakademiet på at dronene har gjort slagfeltet fullstendig gjennomsiktig. Det er nærmest ikke mulig å gjemme seg lenger og derfor også vanskelig å konsentrere styrker. I tillegg påpeker andre debattanter dronenes økonomiske fordeler. Ifølge Denisentsev har FPV-dronene (first person view-dronene) «smadret de tradisjonelle parametrene for krigens økonomi». Når en drone som koster noen tusen dollar, kan ødelegge et pansret kjøretøy som koster opptil flere millioner dollar, er det en revolusjonerende endring.

Er stridsvognenes tid forbi?

Mer spesifikt står særlig dronenes betydning for stridsvognenes framtid sentralt. De mer radikale erklærer allerede denne plattformen for død. Ruslan Pukhov, direktør ved CAST, hevder både at stridsvogna ikke lenger kan forsvare seg, og at den heller ikke er av nevneverdig nytte. Et av problemene framover, ifølge ham, blir at denne revolusjonerende endringen av landkrigens art «ikke ser ut til å trenge inn i hodene til mange av de militære lederne, på begge sider av frontlinjen». Tidligere generalstabssjef Jurij Balujevskij går ikke like langt, men slår fast at stridsvognenes tapte evne til å sørge for gjennombrudd i manøveroperasjoner er en av hovedgrunnene til at Russland sliter med å rykke framover på slagmarken.

Ingen i debatten bestrider at dronene har store konsekvenser for stridsvognas framtid, men mange mener allikevel at det er for tidlig å skrape den fullstendig. De siste hevder at denne plattformen fremdeles vil ha en rolle med moderniserte doktriner for bruk og kraftig endrede teknologiske karakteristika.

Valerij Polovinkin, en stemme innenfor den russiske forsvarsindustrien, mener at stridsvogna alltid vil finnes. Den vil bare ikke lenger være spydspissen i angrepsoperasjoner. Her får Polovinkin forsiktig støtte fra Generalstabsakademiet. Representantene derfra går ikke lenger enn til å si at det er stor usikkerhet når det gjelder «stridsvognformasjonenes posisjon som det viktigste angrepselementet i fellesoperasjoner». Polovinkin påpeker videre at stridsvogna har blitt brukt som selvdrevet artilleri, og at den i denne rollen har vist seg effektiv på grunn av manøvrerbarhet og evne til å bruke presisjonsammunisjon. Han diskuterer imidlertid ikke hvorvidt stridsvognas bruk som artilleri er kostnadseffektiv opp mot andre systemer. Han går heller ikke i dybden på hvilke eventuelle andre oppgaver denne plattformen kan egne seg til.

Heller ikke Denisentsev er klar til å avskrive stridsvogna fullstendig, men han mener den bør gjennomgå radikale teknologiske endringer for fortsatt å være relevant. Han nevner særlig tre: Den må fullrobotiseres (altså at den ikke lenger har mennesker om bord); den må få egne droner; og den må gjøres mye billigere i produksjon. Det siste skyldes at stridsvogna i mye større grad enn nå vil være en forbruksvare i framtida. Selv stiller Denisentsev seg tvilende til at den russiske våpenindustrien vil være i stand til å gjennomføre flere av disse endringene, særlig på grunn av teknologisk tilbakeliggenhet når det gjelder sambandsutstyr og generell elektronikk.

I juni 2025 skapte direktøren for det russiske elektronikkselskapet Supertel, Konstantin Lukin, en liten skandale da han uttalte at når det gjelder importsubstitusjon for elektronikk-komponenter i russisk forsvarsindustri, er det «ikke gjort en dritt» siden storkrigen med Ukraina begynte. Skulle de allikevel klare oppgavene, mener Denisentsev at konklusjonen om stridsvognas død er prematur.

Artilleri og presisjonsild

En noe mindre framtredende debatt er hvilke konsekvenser dronenes dominans har for artilleriet. Debattantene fra Generalstabsakademiet slår fast at «artilleriet har fått bekreftet sin status som det viktigste redskapet for å nedkjempe fienden på taktisk og taktisk-operasjonelt nivå». De hevder også at artilleriet ved hjelp av den økte mengden overvåkningsdroner og mer tilgjengelig presisjonsammunisjon faktisk har styrket sin posisjon. Andre er ikke fullt så begeistrede. Tidligere generalstabssjef Balujevskij mener denne krigen har vist at Russland ligger betydelig bak mange andre land når det gjelder kvaliteten på både artilleri og taktiske rakettsystemer. Ruslan Pukhov mener krigen har vist at alt som ikke kan styres underveis etter at det har forlatt utskytingsplattformen, har vist seg verdiløst, og at det samme gjelder tauet artilleri.

Diskusjonen her synes altså å handle mer om kvaliteten på det russiske artilleriet enn om våpengrenens framtid. Her er det også interessant å merke seg at den andre siden i krigen, ukrainerne, heller ikke setter spørsmålstegn ved artilleriets framtid. Tvert imot bedyrer de både at droner ofte er mer effektive i samarbeid med artilleri, og at det fremdeles er oppgaver der artilleri kan være bedre enn droner. Blant annet peker de på at artilleri ofte er best på å beskyte fiendtlige forsvarsposisjoner, stanse angrep og bekjempe fiendtlig personell.

Urban krigføring

Et tredje område som diskuteres en god del i den russiske debatten, er dronenes betydning for urban krigføring. Russland klarte ved hjelp av overraskelse og overveldende makt å ta byen Mariupol på tre måneder våren 2022, men deretter har det vært vanskelig å innta selv relativt små byer. Russland har rett nok erobret flere av disse, slik som Bakhmut og Avdijivka, men disse har vært langt mindre enn Mariupol, og de russiske tapene har vært veldig store. Ifølge én av stemmene i den russiske debatten, Anton Lavrov, har dronene samtidig gjort byene både viktigere og vanskeligere å ta. På grunn av dronenes stadig økende rekkevidde kan de ukrainske styrkene med utgangspunkt i byene kontrollere områdene rundt dem i stadig større sirkler. Dermed blir det stadig vanskeligere å manøvrere mellom byene. Samtidig gjør dronene beleiring og avskjæring av ukrainernes etterforsyning nesten umulig. Beleirerne blir lett ofre for droner styrt av de ukrainske styrkene inne i byene.

Russerne ender derfor ofte med å angripe byer direkte uten først å ha isolert dem. Den beste beskyttelsen for de russiske styrkene mot de ukrainske dronene blir å komme seg inn i tettbebyggelsen. Der møter de imidlertid sterkere motstand enn de ellers ville gjort fordi de ukrainske styrkene jevnlig har fått etterforsyninger. Resultatet er utmattende kamper med store tap og uten noen sikkerhet for at disse byene faktisk blir tatt. Lavrov ser på dette som en av de største utfordringene for landkrig generelt de neste tiårene.

Konsekvenser for forsvarsindustrien

Hvis Russland skal implementere mange av disse lærdommene, vil det ha konsekvenser ikke bare for militærmakten, men også for forsvarsindustrien. Mer spesifikt må forsvarsindustrien bli bedre på elektronikk og mange av de andre komponentene den til nå enten har kjøpt eller smuglet inn fra Vesten. Det må i tillegg vurderes om den er i stand til å lage alt selv og samtidig være i det teknologiske toppsjiktet. For eksempel hevder Denisentsev at å være med på det militære kappløpet om kunstig intelligens vil bli ekstremt krevende. Russland bør derfor ifølge ham allerede i 2025 bestemme seg for om landet har kompetansemessig og finansiell kapasitet til å iverksette et eget «Manhattan-program» på dette området. Alternativet er å slå seg sammen med Kina. Det siste innebærer selvfølgelig betydelig politisk risiko, selv med dagens gode forhold mellom de to landene.

Det er også et spørsmål om dagens modell med en forholdsvis isolert og statlig drevet forsvarsindustri er den beste modellen for framtidige teknologiløft. Ruslan Pukhov foreslår for eksempel at forsvarsproduksjon i framtida i større grad bør foregå som en sidegesjeft ved private sivile høyteknologibedrifter. Dette er antagelig ingen populær idé innen dagens russiske forsvarsindustri. Det er slående at selv om industriens representant i denne analysen, Polovinkin, i stor grad deler de andres vurderinger av radikaliteten i de endringene som trengs, konkluderer han med at det beste vil være å fortsette som før når det gjelder industrien. Han anbefaler at man satser på å produsere «nye våpen basert på eksisterende systemer», og at dette bør foregå i en «sentralisert og statlig eid industri».

Mer avhengige av Kina?

Basert på de endringene som allerede er vedtatt, og på strømninger i diskusjonen om hva Russland bør lære av krigen mot Ukraina, synes det å ligge an til betydelige endringer både i struktur og teknologi i det russiske forsvaret.

Mest sannsynlig vil vi på nytt få et russisk forsvar som er spisset mot storkrig. Dette vil gå ut over evnen til å gjennomføre opprørsbekjempelse og andre former for asymmetrisk krigføring, så vel som stabiliserings- og fredsoperasjoner.

Samtidig vil det bli gjort forsøk på betydelige teknologiske endringer, særlig for landmakten. Her vil et springende punkt være forsvarsindustriens evner, særlig innenfor de mer finmekaniske disiplinene som elektronikk, databehandling og kunstig intelligens.

Det er mulig at Russland, for å nå et teknologisk nivå som kan måle seg med Vesten, på noen områder må gi slipp på den gamle målsettingen om å være selvforsynt. Kina vil i så måte være den mest naturlige partneren, men dette vil kunne sette Russland i en avhengighetssituasjon med potensielt store konsekvenser for Russlands framtidige utenrikspolitiske handlingsrom.