Hvordan styrke forsvaret av Norge? - Et innspill til ny langtidsplan (2021–2024)

For å fastsette rammer for arbeidet med neste langtidsplan har FFI fått i oppdrag å vurdere ulike retninger for videreutviklingen av Forsvaret med vekt på å synliggjøre overordnede muligheter for regjeringen. Vi har forutsatt et økonomisk handlingsrom begrenset nedad av budsjettbanen for å gjennomføre dagens planer og oppad av en budsjettbane som tilsvarer 2 prosent av Norges BNP. Forskjellen mellom disse to nivåene øker over tid og utgjør til sammen 500 mrd. kroner i perioden 2021–2037. Analysen viser at økte forsvarsbudsjetter kan omsettes til økt sikkerhet innenfor hele dette økonomiske handlingsrommet. Analysen viser også at den gjeldende langtidsplanen har alvorlige operative mangler og blir dyrere å videreføre enn det våre tidligere beregninger tydet på. Slike ubalanser vil ha uforholdsmessig store konsekvenser for Forsvarets operative evne. Regjeringens første prioritet bør derfor være å forsterke dagens planer. Dette innebærer en merkostnad på til sammen om lag 100 mrd. kroner i perioden 2021–2037. Selv med et slikt økonomisk løft vil forsvarsutgiftenes andel av BNP synke betydelig under dagens nivå (1,55 prosent) i siste halvdel av perioden. Uten dette løftet bør dagens plan revurderes. Gjennom en videre satsing på Forsvaret åpner det seg et bredt handlingsrom for regjeringen. I denne rapporten har vi analysert fire overordnede utviklingsretninger: 1) Å styrke samarbeidet med allierte gjennom å bidra mer til NATOs kollektive forsvarsevne, bære et større ansvar i våre områder og øke evnen til å sikre mottak og forflytning av allierte styrker i Norge. 2) Å styrke den nasjonale evnen til krisehåndtering gjennom å satse på overvåking, etterretning og myndighetsutøvelse, mer tilstedeværelse og bedre mobilitet, sikring og sivilt-militært samarbeid. 3) Å styrke evnen til å nekte en motstander å utnytte norsk territorium i en høyintensiv militær konflikt gjennom økt kapasitet til å bygge situasjonsforståelse, skaffe måldata og levere langtrekkende presisjonsild. 4) Å styrke evnen til å kontrollere norsk territorium i en høyintensiv militær konflikt gjennom økt kapasitet til å stanse en motstanders hovedstyrke og hindre, og om nødvendig bekjempe, mindre luft- og sjølandsatte styrker. For å underbygge best mulige valg må en rekke tema og problemstillinger analyseres bedre enn det dette korte oppdraget har gitt rom for. De fire utviklingsretningene er ikke gjensidig utelukkende alternativer med knivskarpe skiller. Men de peker på vesentlige forskjeller, og en ny langtidsplan kan ikke satse like mye i alle retninger. Å bestemme tyngdepunktet i den nye planen er det viktigste og kanskje det vanskeligste valget for regjeringen i det videre arbeidet – et valg som ikke kan gjøres ut fra forskning alene.